JA, VI ELSKER NORD-KOREA

b
a

Nord-Korea-ambassadøren Morten Traavik BLE invitert tilPyongyang for å sette opp norsk rockeopera på nasjonaldagen vår. Har dere blittfor gode venner, Morten?

Har du blitt for god venn med Nord-Korea, Morten Traavik?

Sør-Varanger, 2012: To nord-koreanske masseinstruktørerinstruerer et kompani av norske NATO-soldater akkurat slik det passer dem.

Februar i år: Youtube-videoen der fem nordkoreanskeungdommer spiller “Take On Me” på trekkspill gårviralog blir settav to millioner mennesker i løpet av kort tid. Sammenhengen mellom de to?Ansvarlig for begge deler var den norske kunstneren Morten Traavik. Kimsalabim:Nå har Komiteen i Nord-Korea invitert ham til Pyongyang. Kan han være så snillå sette opp et norsk festspill for dem?

Det er mindre enn fire år siden Traavik besøkte Nord-Koreafor første gang, den gangen under dekke av “en veldig sær vennskapsforening”.Så noe må ha skjedd i mellomtiden. Er det lov å kurtisere fienden på dennemåten? NATT&DAG sporer opp den potensielle overløperen i Bergen. Der sitterhan og drikker øl på Bølgen & Moi.

– Den gangen i 2008 rasket jeg med meg en gammel discokuleunder armen som jeg poserte med foran en rekke symboltunge steder ogmonumenter, sier han.

– Det hadde en kunstnerisk baktanke, for jeg var innstilt påå undersøke hva som var mulig og ikke mulig å gjøre i Nord-Korea. Man skullekanskje tro at å ta med seg slike symboler på vestlig dekadanse inn i det“aller helligste” ville være et ganske umulig prosjekt, men det gikk bra og jegfikk følelsen av at det kunne gå an å tøye grensene ytterligere.

Så du bestemte deg for å sette i gang en omfattendekulturutveksling. Hvordan fikk du med deg Kim-familien på laget?

– I Nord-Korea har de en offentlig instans som heterCommittee for Cultural Relations with Foreign Countries of the DemocraticPeople’s Republic of Korea, eller Komiteen som jeg foretrekker å kalle den, medstor K. Det er deres jobb å promotere nordkoreansk kultur i utlandet, enoppgave de naturligvis er ganske usikre på hvordan de skal gripe an, dette erjo et veldig isolasjonistisk land. Jeg fikk anledning til å prate usjenert medet par av komitémedlemmene og fortalte dem at jeg kunne være en viktig ressursfor landet, og siden har vi hatt en veldig god tone.

Hvordan samsvarer bildet politikere og media gir oss avNord-Korea med ditt inntrykk av landet?

– Jeg vil si at det samsvarer cirka tretti prosent med detfulle bildet. Det vi får se av Nord-Korea er det de lokale myndighetenevilatvi skal se, det er militærparader og Kim Jong Il og sånn, propaganda de brukerfor å si de er sterke og kjører sin greie, ikke kødd med oss liksom. Personlighar jeg aldri sett én positivt vinklet nyhet om Nord-Korea i vestlige media før“Take on Me”-videoen ble lansert. Enten handler det om hvor bisarr personkultenrundt Kim-familien er, eller om sult og nød, eller om at de har atomvåpen ogkommer til å starte en tredje verdenskrig. Jeg fornekter ikke at de har enekstremt strengt, nærmest religiøs personkultus eller at det er et veldigautoritært system, men folk drar fremdeles på piknik og drikker seg fulle,forteller grisevitser og ser på fotball og blir forelsket og har et hverdagslivog gjør mange av de samme tingene som vi gjør. Det er ikke et land av robotersom går omkring i dødelig angst for å gjøre noe feil.

Vil du anbefale folk å ta turen?

– Jeg har lest en del reiseskildringer av folk som har værti Nord-Korea som føler at de blir møtt med mistenksomhet og fiendtlighet. Ogjeg tror på det de sier, eller jeg tror i hvert fall atopplevelsenerreell for dem, men mine erfaringer med nordkoreanere har utelukkende værtpositive. Man kan nesten begynne å lure på hvor stor andel av disse negativeopplevelsene som kun er forutinntatte forventninger om hvordan nordkoreanerneskal være.

Jeg tror flere som så trekkspillvideoen hadde vanskelig forå begripe at en person kan være nordkoreaner og musiker på samme tid, skjønnerdu hva jeg mener?

– Ja nettopp! Og det er dét jeg vil prøve å si, atthereis more to it, liksom. Bare det faktum at nordkoreanske ungdommer kan spillevestlig popmusikk og se ut som om de har det gøy ble jo en verdenssensasjon!Det brøt så totalt med folks forestillinger. Spørsmålene media stilte handletom hvordan dette gikk an, om ungdommene var blitt truet til å spille musikken.

Er videoen anerkjent av nordkoreanske myndigheter?

– Nordkoreanere flest har ikke tilgang til internett, menAssociated Press gjorde et oppfølgingsintervju med trekkspillerne etterhjemkomsten der de gledet seg over hvor mye oppmerksomhet prosjektet har gittdem både i og utenfor hjemlandet. Så det er tydeligvis ingenting de skammer segover.

Kan du fortelle litt om prosjektet du gjorde i Sør-Varangertidligere i år?

– I februar gjennomførte jeg den så langt mest omfattendedelen av denne kulturutvekslingen. Som en av festivalkunstnerne på BarentsSpektakel i Kirkenes inviterte jeg en gruppe på elleve nordkoreanere til å væremedarbeidere i mitt kunstprosjekt “The Promised Land”. Fem av dem var de nåverdenskjente trekkspillerne, to av dem var instruktører i Arirang (gigantiskemassegymnastiske billedspill, jou. anm.) og tre av dem var offisiellerepresentanter fra Komiteen. I forkant av denne forestillingen sendte jeg ut trekkspillvideoentil noen få pressekontakter og da tok det helt av.

Forsvaret hadde også en finger med i spillet?

– Ja, det ble det en del debatt om! Vi trengte 256 personersom kunne utgjøre menneskelige piksler i disse arirang-bildene vi ønsket åpresentere. I lengre tid så det ut til at vi bare skulle ende opp med 30-40frivillige, men så fikk jeg med meg 220 vernepliktige fra garnisonen iSør-Varanger. Det ga liksom prosjektet en ekstra dimensjon.

Ja, det endte jo med at Frps Morten Høglund i Stortingetsspørretime spurte Forsvarssjefen om han mente det var “uproblematisk ogtjenestemessig fornuftig å benytte uniformerte soldater fra Garnisonen iSør-Varanger i kunstprosjekter som fremstilles som nordkoreansk propaganda”.Dette var vel første gang en nordkoreaner instruerte en NATO-soldat?

– Kanskje siste gang også, vi får se! Eller kanskje blir detbegynnelsen på et langt og vakkert vennskap? Jeg opplever ofte at arbeidenemine utløser sterke reaksjoner, både positive og negative, og det er jo det manvil. Jeg tror ikke det er så mange andre norske kunstnere som har fått flere avprosjektene sine omtalt fra Stortingets talerstol. Ikke at dét er noe man skalhenge over peisen, men det viser i alle fall at man berører noe som er størreenn vanlig gallerikunst.

Finnes det noen fellesnevnere for hvordan du arbeider somkunstner?

– En teknikk jeg ofte bruker er at jeg tar enpopulærkulturell form, fyller den med et annet innhold eller andre koder enn deforventede og ser hva som skjer.

Vil du definere arbeidene dine som politisk kunst?

– Helst ikke, men jeg slipper vel ikke helt unna. Jeg erganske skeptisk til kunst som politisk virkemiddel, da politikk handler om åoverbevise folk om at din mening er den rette. Jeg ønsker at kunsten min skalstille spørsmålstegn.

Er provokasjon for deg et mål eller middel?

– Et middel. Jeg håper i hvert fall at det fremstår slik.Folk som kun blir provosert av prosjektene mine, slike som Frp-Høglund, trorjeg ikke er særlig interessert i, eller i stand til, å se de kunstneriske dimensjonene.Jeg håper og tror at prosjektene mine har en verdi i seg selv som sanselige,intellektuelle og følelsesmessige kunstopplevelser.

Fortell om Festspillene og 17. mai-feiringen i Pyongyang!Blir det kransekake og korpsmusikk?

– Det blir i alle fall svele, akevitt og utdrag fra ennasjonalistisk, norsk rockeopera: “Jonas Fjeld, den blonde kjempe” (basert påen bokserie av Øvre Richter Frich fra mellomkrigstiden, jou. anm.). I tilleggblir det en utstilling av fotografer som på en eller annen måte tar for segNorge og det norske, og en konsert bestående av et norsk repertoar, fra Griegvia Knutsen og Ludvigsen til og med a-ha. Det var faktisk Komiteen sitt forslagat jeg skulle arrangere en norsk festival i Pyongyang på nasjonaldagen vår. Noken gang ble jeg overrasket. Jeg tenkte at jøss, det var jo et jævlig sprektforslag!

Hvilke reaksjoner har du fått fra Gahr Støre og gjengen?Prosjektet ditt bør vel kunne anses som relasjonsbyggende arbeid?

– Utenriksdepartementet er veldig godt orientert om at dettepågår, men de er veldig redde for å blande seg inn, forplikte seg og delta. Deer redde for å brenne seg. Den norske ambassaden i Korea nekter også åinvolvere seg, noe jeg synes er veldig selvmotsigende.

Hvor streng er kunstsensuren i Nord-Korea?

– Det finnes ikke frie kunstnere i Nord-Korea. Der jobberkunstnere kun på bestilling, noe som fra et vestlig ståsted er både eksotisk ogskremmende. De jobber i store fabrikker hvor alt er byråkratisert: det er etdepartement for billedkunst, et for skulptur, et for mosaikk og så videre. Mentrekkspillerne er et eksempel på at de jobber på et ekstremt høyt nivå. Denasiatiske kulturen er mye mer opptatt av reproduksjon og tekniske ferdigheter ennav konsepttenkning. Så det er ikke slik at før 1948, da Nord-Korea ble dannet,var alle koreanere konseptkunstnere. Dette bygger på en nasjonal kultur og enholdning som allerede fantes der.

Du mener å ha opplevd statlig sensur i Norge?

– Ja. “Yes/No” (to panservogner henholdsvis dekorert medordene YES og NO, jou. anm.) ble stoppet av forsvarsledelsen, og til “MissLandmine” (missekonkurranse for landmineofre i Kambodsja, jou. anm.) fikk jegtildelt flere millioner i støtte fra Kulturrådet som i siste liten ble stoppetfra politisk hold. En vedvarende erfaring jeg har gjort meg er at den størstemotstanden jeg møter, er fra folk i min egen kultursfære.