Marstrand IV: N&D møter Motus

Det italienske scenekunstkompaniet Motus hater tomt, formalistisk teater. Det løser de ved å la skuespillerne improvisere. NATT&DAG hater meningsløse, formalistiske intervjuer. Det løser de ved å sørge for at skribentene deres (les: meg) glemmer å trykke på den lille røde knappen på taleopptakeren på iPhonen. Under følger derfor et halvannen times intervju fritt etter hukommelsen.

Godt var det at Enrico Casagrande og Daniela Francesconi Nicolò, regissører og grunnleggere av Motus var fantastiske og interessante mennesker. Og flaks var det også at jeg hadde tatt meg friheten til å ta med meg min gode venn Espen Dahl Hjort, så hadde vi to hukommelser å sitere fritt fra.

Enrico og Daniela møttes i studentteatret under studietiden sin i Urbino. Historien om Motus’ tilblivelse er historien om hvordan en sosiolog og en økonom dannet et av verdens ledende eksperimentelle teaterkompanier gjennom tyve år. Forestillingen Too late (antigone) contest2 (som du kan se på Black Box i kveld og i morgen) er andre del av et tredelt prosjekt der Motus utforsker den greske tragedien Antigone . Antigone har blitt omtalt som “the tragedy of the too late”, da alle karakterene later til å handle først når tragedien allerede har inntruffet. I denne forestillingen spør Motus: Er det kanskje for sent for oss også?

Sara: Contest2?

Enrico: Det er knyttet til hip-hop-kulturen faktisk. En gir en annen en frase, så må den andre respondere på det. Det er en form for improvisasjon. Historien om Antigone ligger som et bakteppe, men så må skuespillerne hele tiden være på vakt og i stand til å respondere på hverandre.

Sara: Ja, dere har jo tidligere gitt uttrykk for sterk forakt mot et meningsløst, formalistisk teater. Er dette en strategi for å unngå det statiske?

Enrico: Ja, du vet… Teatret er jo et av de stedene der du virkelig er nødt til å være tilstede, å være levende. Og teatret…er jo ofte ganske kjedelig

(Kakofoni av latter og bekreftende utsagn på både engelsk, italiensk og norsk)

Daniela: Teater, teater, teater. Hahaha.

Enrico: Men altså, veldig ofte når en går i teatret så sitter man der i to timer, men allerede etter ti minutter har du forstått hvordan de jobber og du kan forutsi akkurat hvordan forestillingen vil bli. Vi forsøker å hele tiden holde liv i forestillingene våre, og gjerne skape litt uventede og ugjenkjennelige bilder. Det er godt mulig det også er kjedelig, men vi foretrekker hvertfall å gjøre fragmenterte konstruksjoner snarere enn lineære fremstillinger.

Daniela: Vi er opptatt av bilder og visuelle fremstillinger, men samtidig er det viktig for oss å fordype oss i viktige spørsmål. Å skape abstrakte forestillinger som publikum kan tolke hvordan de vil. Når vi snakker med publikum etter forestillingene er det like mange tolkninger som det er publikummere, for vi har ikke et enkelt budskap. Men det er noen klare og viktige spørsmål som ofte melder seg hos samtlige.

Espen: Tittelen “Too Late (antigone) contest2” er inspirert av en av Living Theatres oppsetninger av nettopp Antigone. Living Theatre er jo kjent for sin ritualistiske tilnærming til teatret. Hvordan forholder Motus seg til det rituelle?

Enrico: 70-tallets teater er en viktig referanse for oss, det har på mange måter vært vårt utgangspunkt. Og på samme måte som hos dem så har jo teatret og dette kompaniet vært livet vårt. Vi fungerer jo ikke som en familie, men vi lever utvilsomt tett på hverandre. Det er på ingen måte sånn at Daniela og jeg bestemmer alt selv om vi er regissører. Vi elsker å diskutere oss frem til hvordan forestillingene skal se ut, og å lytte til alle medlemmene av kompaniet. Denne tanken er jo veldig knyttet til 70-tallets teater. Så vi har jo beveget oss i mange forskjellige retninger etter det, men det har nok vært en viktig inspirasjonskilde for oss.

Daniela: Og i siste del av dette Antigone-prosjektet inviterer vi publikum opp på scenen. Å involvere publikum er veldig viktig for oss, og det er jo også en slags link til 70-tallsteatret. For publikum er ikke bare folk som sitter i mørket og ser på, de er jo en veldig viktig del av forestillingen.

Sara: Og dere arrangerte også workshops for blant annet Living Theatre og andre ringrever som Eugenio Barba under deres studietid? Hvordan har den akademiske bakgrunnen påvirket deres arbeid? Er det en ting jeg forsto da jeg begynte studere var at jeg aldri kunne lage teater eller stå på en scene igjen. Teaterteori og teatrets potensiale er jo så fantastisk, men det later jo til å være nærmest umulig å skulle realisere.

Daniela: Da vi oppdaget denne typen fysisk, eksperimentelt teater så skjedde det noe. Enrico, jeg og noen andre gutter bestemte oss for at vi måtte lage en teatergruppe. Vi hadde ingen penger og ikke noe sted å være, og måtte gjøre alt selv. Det var enormt vanskelig, men samtidig blir man utrolig fri og uavhengig av å være i en slik situasjon.

Enrico: Det faktum at vi ikke har teaterbakgrunn har nok også vært en viktig faktor. Vi inspireres ikke bare at teater og teaterteori, men av bøker, kunst, film og musikk. Vi prøver alltid å være åpne. Vi kjenner jo til folk som bare fokuserer på teatret, men for meg er dette veldig begrensende og uinteressant. Det er langt mer spennende å kunne lage en eksplosiv mix av ulike kunstarter.

Sara: Men det er enormt krevende? Motus har jo utvilsomt blitt deres livsprosjekt. Føler dere at dere har ofret mye?

Enrico: Absolutt ikke. Vi har fått mye mer enn vi har ofret.

Daniela: Enrico og jeg bestemte oss jo for å ikke få barn. Vi turnerer så mye at det ville blitt vanskelig. Men samtidig har vi så mange unge skuespillere rundt oss hele tiden at det føles som vi har en hel flokk. Og vårt hjem er alltid åpent for dem. Vi tror det er enormt viktig å holde kontakten med den yngre generasjonen. Den dialogen er essensiell for at vi kan utvikle oss. Vi hører jo folk mase om at dagens unge er tiltaksløse og tanketomme, men vi har en enorm tiltro til den yngre generasjonen. Dere er jo fremtiden!

Takk! Det slovenske scenekunstkompaniet Via Negativa gjestet jo Black Box forrige måned, og da fortalte regissøren en historie om hvordan hans 11 år gamle sønn var så oppgitt over alle de nakne menneskene på scenen hele tiden. Han mente det var på tide å fornye seg litt.

Enrico: Haha! Nice kid. Han er kanskje inne på noe.

Ikke umulig. Men uansett. “Too late (antigone) contest2” har sterke referanser til frustrasjonen og maktesløsheten som råder i mange av de sørlige europeiske landene om dagen. Hvordan tror dere det norske publikummet vil respondere på forestillingen? Livssituasjonen for den jevne festivaldeltaker under Marstrand er nok relativt sett ganske behagelig. Vil vi få problemer med å relatere oss, eller vil forestillingen kunne bli en vekker?

Enrico: Det vil det være vanskelig å svare på før etter forestillingen. Men uten at det er helt det samme, så kan jeg relatere det til opplevelsen vi hadde da vi spilte i Sveits. Der var det utvilsomt en viss distanse mellom forestillingen og tilskuerne. Publikum forstår krisen på et intellektuelt plan, men man merker jo at publikumsdeltakelsen er en helt annen enn i for eksempel Buenos Aires, hvor situasjonen en langt vanskeligere. Hva tror dere? Tror dere det norske publikummet vil dele dette med oss, eller vil avstanden bli for stor?

Hva vi svarte på det får dere ALDRI vite. Men dere kan jo bruke dagen på å reflektere over det. Og kvelden på å få svaret på det. “Too late (antigone) contest2” spilles på Black Box teater fredag kveld, lørdag 24. mars og søndag 25.mars som en del av Marstrandfestivalen.

Les NATT&DAGs festivalguide herog finn fullt festivalprogram og billetter på Black Box sine hjemmesider.

X