Sjokkeffekten

b
a

Hanbrukte et Jesus-sitat på en jeansrompe i Italia for å tale Vatikanet midt imot, han avbildet blodige soldatklær fra det som tidligere het Jugoslavia, oghan tok bilder av døende AIDS-offer. I tillegg fotograferte og intervjuet hanfanger på dødscellene i USA i en Benetton-kampanje.

Oliviero Toscani har aldrivært redd for å sjokkere, mener … vel, alle andre. Selv fastholder han at allfoto, uansett omstendigheter, bare er en nøktern avbilding av virkeligheten.Det er nemligvisomvelgerå bli sjokkert, hevder han. Nå er Toscani klar for åinnta Norge og Fotofest i Trondheim – ikke bare for å fortelle om sine bilder.Han mener også at vi må lære oss å delta i resten av verden på en mersolidarisk måte. Og dette skal vi være nødt til å høre fra en italiener.

Hvordanvil du beskrive sjokk eller horror som tilstand?

– Sjokk ernoe helt annet enn horror. Jeg mener man kan bli sjokkert over noe som ikke erhorribelt i det hele tatt, mens horror er noe som er horribelt, noe man ikkeliker som man ikke ønsker å se eller oppleve. Sjokk er ikke et negativt ord imine øyne – jeg blir aldri sjokkert. Mennesker med begrensning blir sjokkerte.Jeg kan bli forferdet over noe jeg er sterkt uenig i, misliker, eller ikkeønsker å se eller oppleve. Jeg er for eksempel veldig forferdet over italienskpolitikk og over mennesker som ikke forstår seg på det, men ikkesjokkertsom sådan. Jeg er forferdet over egoismen som leveri Norge. Idet Norge ble rikere, ble nordmenn mye mer egoistiske.

Hva legger du i det? Den norske egoismen?

– Dere ønsker ikke å være med iEU fordi det betyr at dere må bli mer sjenerøse. I stedet ønsker dere å værehelt for dere selv og ikke dele med oss andre. En dag kommer dere til å gå nedpå kne og be om å få bli en del av det europeiske fellesskapet igjen. Dere viltigge. Når dere igjen blir et fiskeland uten olje, så vil dere be om å få delemed oss andre. Et annet eksempel på hvordan Norge utmerker seg er at jeg giftetmeg med en norsk kvinne og hun har italiensk pass. Vi har tre barn, og de haralle både norske og italienske pass, mens jeg som har anstrengt meg i dennesituasjonen, ikke får noe igjen. Hvorfor er det slik? Om en nordmann gifter segmed en italiener, får han eller hun italiensk pass, men ikke motsatt. Dere eret veldig særegent land og alt dere vil ha er penger. Jeg betaler gjerne skatttil Norge, men jeg ønsker ikke å bo der da det rett og slett er for kaldt formeg. Og dere er alt for særegne.

Folket også, eller bare klimaet?

– Klimaeter for kaldt – folket finner jeg pussige. Dere drikker litt for mye, og det erabsolutt ikke et godt tegn. Da må det være noe galt. I Italia drikker vi en delvin, men vi blir ikke aggressive av det og heller ikke fulle. Fulle og sære erdere, og dere vil ikke gi meg pass. Fin historie det. Og dere vet jo ikke hvadet vil si å være uselviske når dere holder all oljen og rikdommen for dereselv. Nasjonalistiske er dere også. Dere har alt dere kan ønske dere – TV, etgodt utdanningssystem, muligheter og velferd, så hva mer vil dere ha? Nordmennmå bli mer sjenerøse, og ta del i Europa og hjelpe grekerne, for eksempel. Jegmener, dere drar jo dit hele tiden. Dere er veldig privilegerte, og burde værtmye mer sjenerøse. For all del, dere har gitt en hel del og hjulpet den tredjeverden, men nå snakker jeg ikke bare om penger, jeg snakker om kultur.

Så dumener at alle de andre europeiske landene ble med i EU for uselvisk å dele medandre?

– Allegikk inn med gjerrighet. Men dere ønsket ikke å handle med oss. Dere ønsket åstå for dere selv med deres egoistiske mentalitet. Jeg hadde vært redd for deredersom dere hadde vært over hundre millioner.

Heldigvis da, at vi er et lite land …
– Ja, heldigvis for verden.

Hehe. Ser du på deg selv som fotograf eller somnoe merenn det?

– Jeg erbare en fotograf og jeg ønsker å spre meg selv og uttrykke hva jeg tenker ogser. Det er det eneste målet jeg har, og det eneste målet en kunstner bør ha.Men kunst måoppfattessom kontroversiell, hvis ikke er det ikke god kunst. Jeg jobber ogsåmed reklame, men om du tenker deg om, så er alt man ser og gjør reklame. Altsom havner i offentligheten og all kommunikasjon er reklame# til og medpolitikk. Aviser er også produkter som trenger salg og dermed trenger reklame.Når du prater, så kommuniserer du noe, altså du reklamerer. Så reklame for mindel handler om alt vi foretar oss. I tillegg finnes kommersiell reklame somfronter produkter og merker. Men husk# Michelangelo malte for kirken og Detsixtinske kapell for å reklamere for religion# Den Hellige Ånd, Jomfru Maria ogJesus, og de eksisterer jo ikke engang, hehe.

Hvordan reagerte du da en mann i Norge dreptenesten hundre uskyldige ungdommer i Guds navn?

– Det var en forferdelighandling, det var ikke engang sjokkerende, det var virkelig helt forferdelig.Og den forteller oss at vi ikke burde være rasistiske. Heldigvis var han norsk,hadde han vært fra et annet land enn Norge og spesielt den tredje verden, haddedet skapt enorme problemer. Men det lærer oss at til og med nordmenn kan gjøreslike type handlinger, og at rase egentlig ikke eksisterer. Det var en godlærepenge for alle.

Hele verden ble nettopp eksponert for TroyDavis’ henrettelse – Europa har ikke diskutert dette så mye siden “We, On DeathRow”-kampanjen din. Du ble på den tiden spurt om du fremdeles ville være motdødsstraff “dersom din datter ble myrdet”. Da svarte du bare: “Hva om mindatter var morderen?”

– Det varet veldig feigt spørsmål jeg ble stilt den gangen, så jeg svarte det somnaturlig var. Still deg selv de to spørsmålene, de er viktige. Eller hva om dinsønn hadde drept sin bror, ville du drept ham fordi han drepte sin bror? Dahadde du mistet to sønner i stedet for én. Dette er spørsmål alle bør stilleseg selv når det gjelder dødsstraff.

Er vi også medskyldige når vi lar slikehenrettelser forekomme?

– Selvfølgelig er vi det.Dødsstraff er ikke rettferdighet, og jeg synes ikke vi mennesker skal ha lovtil å gjennomføre noe slikt. Et drap er et drap, og det spiller ingen rolle omdu gjør det i justisens navn eller i Guds navn eller jeg vet da hva. Det er rettog slett bare urett. Og det spiller ingen rolle om den man henretter er skyldigeller ikke, det forandrer ikke oppfatningen jeg har av dødsstraff. Vi skal ikkedrepe. Dødsstraff er en måte å fremme noen sin makt på. Regjeringsmakt,administrasjonsmakt og så videre. Men det de ikke forstår, er at det ikkehjelper. I Texas for eksempel, hvor dødsstraff praktiseres mest, er detfremdeles høyest crime-rate i USA også. Så det hjelper bare ikke. Dødsstraff erbare en pinlig prosedyre, og som menneske finner jeg det veldig umenneskelig.Det er rett og slett en primitiv måte å forvalte rettferdighet på.

Hvor gårgrensen for uttrykk? Hvor langt skal man gå?
– Så langtman kan.

Oliviero Toscani er nærmest kjent som enlevende legende innen både foto og reklame i hele verden. Best kjent forkampanjene sine for Benetton hvor han avbildet døende med AIDS, sort mor medhvitt barn i navlestreng, blodige klær fra soldater i Bosnia og sist, men ikkeminst foto- og intervjuene av fangene på dødscellene i USA. Etter dette,sluttet han i Benetton. Bildene hans har alltid skapt diskusjoner rundt viktigetema, og etter Benetton skapte han diskusjon igjen rundt homofile rettigheterved å avbilde to homofile i elskov for herremerket Ra-Re. Toscani mislyktesdessverre som politisk kandidat for det italienske partiet Rose In The Fist i2006 og i 2007 avbildet han anorektiske Isabelle Caro i en kampanje motanoreksia og skapte igjen diskusjoner. Nå jobber hanmed La Regione Toscana etforskningssenterformodernekommunikasjonkalt”La Stepia”. Toscani er bosatt i Toscana hvor han også produserer vin ogolivenolje samt oppdrett av hester. Lørdag 15. Oktober skal han ha workshop påFotoFest på Fotofagskolen i Trondheim.

Fotofest ble etablert høsten2010 av Norsk Fotofagskole i Trondheim og er et viktig bidrag til den storefotointeressen i Trondheim og regionen forøvrig.

Denne uformelle kvalitetsfestivalen går overtre dager i oktober hvert år, hvor internasjonale fotografiske ikoner, kjentenasjonale og internasjonale fotografer, samt unge nyetablerte har deltatt.

I år skilter de med blant annet med navn somovernevnte italienskeOliviero Toscanifor sine alltime kjente verker innen reklame, kunstog media. MarrokanerenMalik Nejmi– spesielt kjent for sine rørende dokumentarfotoserie “Taboo Child” avutstøtte barn i Kenya og ErikAlmås–San Francisco-basert Trondheimsmann med eventyrlig verdenssuksess for sinedelikate drømmeaktige fotografier. I tillegg er navn somClaireRosen, SimonCederquistogMelk Galleriogså på tapeten.

Med Fotofest øker Fotofagskolenfokuset på de unge aktøreneinnen det kamerabaserte kunst-felteti regionen.

Alle fotografer som deltar med utstilling, ogholder foredrag og publikum. All festival aktivitet foregår i skolens nybygdelokaler som er ca 1000 kvm. Selve festivalen er gratis – mens billetter tilworkshopene med navnene ovenfor fås kjøpt på fotofagskolen.no