HORRORPORNOGRAFEN

b
a

Bruce LaBruce. Ufrivillig pornograf, homocore-opphavsmann, raddis, skribent og filmskaper. Kjent for å stå bak favorittfilmen til Kurt Cobain, No Skin off My Ass, og har siden åttitallet laget en haug med sinnssyke filmer om zombier, homopunkere, amputerte prostituerte, terrorister, seg selv, skinheads, freaks, skamløst deilige mennesker (blant annet Madonna-eks og modell Tony Ward) og generell menneskelig eksess. I LaBruces to siste zombiefilmer, Otto# or, Up with Dead People og L.A Zombie, har canadieren rettet interessen sin mot å amputere og føye sammen de to kanskje mest utpulte sjangrene i populærkulturen: horror og porno, for revolusjonære formål.

Hva er de mest interessante aspektene ved det å parre horror med porno?

– For meg var ideen om zombieporno i utgangspunktet bare veldig praktisk: i det råtne, ødelagte zombiekjøttet kan du opprette så mange åpninger som du ønsker for penetrative
formål!

Heh.

– Men så innså jeg at utover det, så har gore og porno som sjangre ganske mye til felles og deler veldig like narrative konvensjoner. Scenarioer skapes der en karakter blir drept eller knullet av en annen, som vanligvis involverer et fallisk, penetrativt objekt – en kniv, en pikk – som resulterer i en orgastisk frigjøring av kroppsvæsker – blod, sæd. Begge sjangre er repetitive, og ender ofte i en slags klimatisk gruppescene eller orgie av blodlating eller knulling. Orgasmene, enten i horror eller porno, er vanligvis veldig stiliserte og overdrevne. For meg er horror og porno nært beslektet, og jeg er på en måte overrasket over at det ikke har vært mer crossover.

Hva er horror for deg?

– Horror er veldig subjektivt. Bildebruken i arbeidet mitt som oppleves som horror av noen mennesker, er ikke nødvendigvis det for meg. I min første film, No Skin Off My Ass, har frisøren en drøm om en skinhead som slikker en toalettskål. For noen er dette fryktelig, men for masochister kan det bare være en hot seksuell fetisj. I Hustler White blir en horekunde tatt i rumpa med benstumpen til en amputert prostituert. Denne scenen var horror for mange, men for amputeringsfetisjister var den himmelsk.

Vent. Tenner ikke du på handikappede?

– Jeg har en ting for folk som går med krykker. Men altså denne scenen, jeg presenterte den i et romantisk lys, for å gjøre et poeng ut av at noe som tilsynelatende er fryktelig for en person, kan være tiltrekkende for en annen. En manns gift, er en annens mat! Otto# or, Up with Dead People var designet for å lokke til seg streite horrornerder med løftet om en zombiegore-film, for så å torturere dem med en øm homokjærlighetshistorie. For dem var det sann horror.

I tillegg er den melankolsk!

– En av de største skrekkscenarioene for meg er å miste viljen til å leve, å bli alvorlig deprimert, eller å bli gal. To av mine filmer, Super 8 ½ og Otto# or, Up with Dead People forholder seg eksplisitt til karakterer som har psykiske sammenbrudd preget av alvorlig melankoli. Den homofile gutten Otto kan tolkes som at han er død eller død på innsiden: hans ytre zombieutseende, det kalde råtnende kjøttet, er et uttrykk for hans indre sykdom, delvis forårsaket av homofobi. L.A. Zombie kan også tolkes som en film om en hjemløs homofil schizofren som tror han er en fremmedgjort zombie. I dette tilfellet har hele filmen en melankolsk sinnsstemning, det er en slags ekspresjonistisk tolkning av karakterens mentale tilstand.

Du hevder moderne mainstreamporno er fascistisk?

– Kommersiell porno har en tendens til å være basert på en idé om seksuell vigør og vitalitet kanalisert gjennom en militant, ensidig identifikasjon. Pornoindustrien gjør folk til instrumenter for produktivitet der de gir opp seg selv til en gruppeidentitet. Det er en nesten “nasjonalistisk” inderlighet, en forpliktelse til pornoapparatuset, som ødelegger mennesker i pornoindustrien. Men dette får det til å høres langt mer glamorøst ut enn det er! Kommersiell internettporno er en virtuell søppeldynge. 70-tallet er åpenbart min favorittperiode, da porno var avantgarde, politisk og komplekst.

Hva tenker du er igjen av pornoens potensial for å genuint sjokkere, utfordre og generere reflektert tenkning? Og når blir porno kunst?

– Porno er den siste bastion av politisk radikalisme for homoseksuelle, i hvert fall potensielt sett. For meg har kunst mest å gjøre med en spesiell produksjon av mening og en
tolkning eller kontekstualisering av eksplisitt seksualitet. Pornoen min trekker ofte oppmerksomheten til mekanikken i produksjonen og det spesifikke ved seerposisjonen og visuell nytelse. Pornoen min leker alltid med konvensjonene i sjangeren, og distanserer publikum fra den seksuelle handlingen gjennom teknikker som skal gjøre seeren klar over sin egen medvirkning med, eller ambivalens i forhold til sexobjektet. Jeg antar du kan kalle det kunst.

Du kommer stadig tilbake til avkuttede kroppsdeler, ser det ut som. Du er blant annet den stolte oppfinner av glory holegiljotinen?

– Ja. Det var for min scenetolkning av Arnold Schönbergs Pierrot Lunaire i Berlin tidligere
i år. Jeg har alltid vært fascinert av tanken på hvor sårbar pikken er når den er dyttet inn
i et glory hole, og hvor tillitsfulle menn er til at pikken ikke vil bli misbrukt. Noen kunne kuttet den av, for eksempel. Halshugge deg, på en måte. Alt går tilbake til kastreringsangst!

Er du lei av zombier nå? Riktig at du jobber på en ny film om en seriemorder?

– Det er et av filmprosjektene jeg har på gang. Det er på et tidlig stadium, så jeg vil
ikke å snakke for mye om det. Men jeg har alltid vært fascinert av homofile seriemordere.
Da jeg var i tjueårene leste jeg ekstremt mye om fenomener som seriemordere og massedrap. Jeg etterforsket en annen form for galskap som går dypt inn i psyken til karakteren, ofte forbundet med traumatiske barndomsopplevelser. Selv vokste jeg opp på en gård hvor jeg ofte var vitne til slakting og kastrering av dyr. Vi hadde en årlig kyllingholocaust. Det kan forklare noe av hvorfor jeg trekkes mot gore og ekstreme tema som har med blod og død å gjøre.

Hva er det mest horrorfylte du har opplevd, sånn personlig?

– En psykotisk-paranoid vrangforestilling jeg hadde under en dårlig syretrip der identiteten min sakte ble strippet vekk av bedrifter og fascistiske enheter. Det føltes som en
forutanelse.

Terrorisme har også vært et tilbakevendende tema i arbeidet ditt. Har du noen tanker om 22/7?

– Det var åpenbart en forferdelig hendelse. Selve omfanget av det var gruoppvekkende. Jeg tror at massemorderens interesse for videospill som World of Warcraft og Call of Duty faktisk kan bidra til den type systematisk, nådeløs og metodisk frittliggende sinnstilstand som ville være nødvendig for å begå en så uhyrlig forbrytelse. Jeg personlig mener visse tankeløse voldelige videospill er vulgære og frastøtende, fordi de fetisjerer krig og terrorisme og reproduserer den uten noen form for analyse eller avstand. Det kan høres rart ut at dette kommer fra meg, men jeg tror det alltid bør være innslag av menneskelighet i enhver kunstform, eller i det minste en bevissthet om hvilken virkning det har på mennesker. Pur verisimilitude er ikke kunst.

Til slutt. Hvordan har du lyst til å dø?

– Ugh. Grasiøst.

Bruce LaBruce siste film L.A Zombie er ute på DVD.