Omer Fast Show

Dette er et intervju. Et intervju med intervjueren. Det er manipulert.

Omer Fast, enkunstner utdannet i NY, bosatt i Berlin, lager videokunst, filmkunst,eller hva enn man ønsker å kalle det. Kall det Ishmael. Omer Faster født i Israel. Det rimer jo, nesten! Vi møter Fast på Hordalandkunstsenter (HKS), der han stiller ut i sommer.
Dette er et intervju. De fleste av Omer Fasts arbeider er basert på historier fortalt av folk med historier å fortelle, som Fast sporer opp og intervjuer. Deretter manipuleres det som blir fortalt, gjennom klipping, gjenfortelling og rekonstruksjoner, og man kan som mottaker høste tvil om sannhetsgehalten i det som blir formidlet. Dette er et intervju. Og det er manipulert. (Det sømmer seg, kan hende, siden dette trykkes i Natt&Dag, å understreke sammenhengen mellom forpultog manipulert.) For eksempel stilte jeg ikke dette spørsmålet:
– Hvordan velger du dine intervjuobjekter? Ser du etter noe spesielt?
– Det gjør jeg, jeg vet bare ikke hva det er. Veldig ofte blir det som binder dem sammen, åpenbart først etter at de har blitt valgt.

Hviskeleken

Arbeidet TalkShow er en teatersportslig performance der en direkte opplevdhistorie blir formidlet til en skuespiller som agerer som en slagsOprah. I neste instans tar en annen skuespiller over som “talkshow-vert”, mens den forhenværende “verten” tar på segfortellerrollen, for så å gjenfortelle historien etter beste evne.Gjennom flere ledd blir historien forvridd, og som tilskuer følgerman hele prosessen, med all dens informasjonstap og feilsitering,helt til historen til slutt ender opp i en manipulert utgavegjenfortalt til opphavsmannen eller -kvinnen.
– I tilfellet TalkShow så jeg nok etter folk hvis historier involverte enfornemmelse av aktivisme – sosial aktivisme – når et individendrer sitt liv for aktivtå kunne delta i samfunnet, med hensikt å forandre det. Det “talkshow-gjestene” hadde til felles var at denne aktivismen haddeblandete resultater, tragiske eller dramatiske.
En avdisse historiene, her blekt gjenfortalt, fortelles av en enke hvismann opererte som krigsjournalist i Irak. Han planla etproformaekteskap for å redde sin kvinnelige assistent, men ble iprosessen kidnappet av den lokale militsen. Assistenten tok en kuleeller tre, men kom levende fra det, mens mannen døde. Enken hjemme iUSA fortsatte arbeidet med å redde kvinnen ut av landet, menuvisshetens sjalusi ulmet alltid i bakgrunnen… En annen er fortaltav broren til den beryktede brevbomberen Ted Kaczynski, bedre kjentsom the Unabomber, omhvordan han lenge mistenkte at noe var galt. Den tredje tilhørerBill Ayers, en av grunnleggerene av den venstreradikaleprotestgruppen Weather Underground,om hvordan kjæresten hans, også et medlem, ble sprengt i luftenmens hun kokte i hop noen bomber.
Vi roter oss inn ien samtale om interessefeltet “når grusomme ting skjer med godemennesker”. – Det der er et spørsmål om dialektikk, lyder detuventet fra bak mannen som nyter sin kaffe og sin kake på stolen hansitter på ved bordet ved siden av vårt sitt skjegg.

Jeg snur meg motvår nye samtalepartner. – Dialektikk? spør jeg, intellektueltlamslått.
– Hva behager?utbasunerer Fast.
– Når du sier atnoe skjer, fortsetter mannen, – som ikke var ventet at skulle skje,dette er et spørsmål om dialektikk. Hendelser som disse erantitetiske, og jeg syns ikke det er riktig å betrakte dette somkatastrofalt.
– Akkurat, sierFast.
-Vi hardialektikken tilgjengelig, så vi kan likegodt benytte oss av den.
– Vel, svarerFast, – det er vanskelig å si at man ikke bør betrakte det somkatastrofalt dersom noe ille skjer, men…
Vår nye vennfilosofen bryter inn. – Vår erkjennelse opererer på to nivåer#handlingsnivået, og det forventede resultatet, som er en helt annentekopp.

Det er da enHKS-agent gjør ham oppmerksom på at vi bedriver et intervju, og atalt han har sagt har blitt innspilt på min lydopptaker. Han stikkerav med skjegget mellom beina. Men vi forstår hva han mener: Nyinnsikt kan oppstå på uventede måter, og hvordan man opplever denavhenger av hvilken innstilling og hvilke forventninger man har. Idenne sammenheng passer det fint at vi snakker litt omvideoinstallasjonen Nostalgia som vises på HKS i sommer. Iforarbeidet intervjuet Omer Fast en gjeng med asylsøkere.
– Jo mer jegsnakket med dem, dess mer skjønte jeg at det jeg gjorde var feil.Ikke fordi jeg utnyttet dem, for det er det jeg gjør, jeg utnytterfolk for arbeidet mitt.Jeg utnytter historiene deres, fortærer dem, og på den måten erjeg som en slags vampyr. Jo mer jeg snakket med intervjuobjektene, jodypere ble min innsikt i at historiene ofte virket ekstremt kjente,for denne typen historier er å høre en god del i nyhetene, og harblitt klisjéer: De er så grusomme at de blir utrolige. Av og tilvirker detaljene å være fabrikkerte, og du vet ikke helt om grunnener at de lyver til fordel for sin egen asylprosess, eller om dineegne fordommer er i spill. Etter hvert som jeg stilte spørsmål veddet jeg ble fortalt, følte jeg meg nesten som en saksbehandler iutlendingsdirektoratet, uten mitt privilegium som kunstner. Derforbestemte jeg meg for å rygge litt unna, og bruke en av de merugjennomskinnelige delene av historien: Historien om en felle som kanbrukes til å fange fugler, som går igjen i alle deler avutstillingen. Den er ikke melodramatisk. Med utgangspunkt i denneanekdoten skapes fiksjoner, og arbeidet prøver å gjøre tomotstridende ting på en gang: Å beholde rotfeste i referansensamtidig som referansen utslettes.

Gulroteni Nostalgia er enlekker, retro-futuristisk science-fiction-kortfilm som handler om engjeng europeiske flyktninger som drømmer om et bedre liv i detvelstående Afrika. Kan sees på HKS frem til 14. august. Alternativtkan filmene streames på http://www.gbagency.fr/#/en/42/Omer_Fast/(klikk på «Online preview»),men det er tilrådelig å se dem på utstilling såfremt det lar seggjøre .Omer Fasts nyestearbeid er å se på Veneziabiennalen, og neste år er han aktuell på megautstillingen Documenta 13 i Kassel med en splitter nykvinneanstalt-zombiefilm.

X