UNDER GITTE OMSTENDIGHETER

Om å kle av den gamle hora Los Angeles

Pilot season er en liten periode i året når en horde mennesker – med den samme drømmen – kommer valfartende til Hollywood. Alle sammen like optimistiske. Bare omtrent nittini prosent av dem må vende lutrygga hjem igjen.– Det var imidlertid ikke utgangspunktet, forklarer Patrik Syversen som har regissert filmen Exteriors sammen med Marie Kristiansen.– Det er bare temaet som filmen kretserrundt. Filmen handler mer om mennesker som kjenner et sterkt behov for aksept og det å bli sett – og som vil ofre absolutt alt for å få det til.

Pilot seasoner en frenetisk, superkompetativ tid iHollywood i måneden januar. Prominente produsere, manusforfattere og erfarneregissører designer, caster og showcaser seriebabyene sine i håp om å bli denneste store HBO-favoritten.Omkring 26 millioner reiser inn til LA i året, cirka80.000 per dag. Over femti prosent erkvinneligeskuespillere. Gjennomsnittlig sirkuleres 2,2 millioner filmmanus i LA tilenhver tid, hvorav 28 av dem filmes. En pilot anses ikke som en fullstendigepisode.

Gitte Witt (f. 1983)Norskskuespiller, utdannet ved Hartvig Nissen og Lee Strasberg Institute (NY).Hovedrolleinnehaver i Exteriors.

Patrik Syversen (f. 1982)Manusforfatterog regissør. Utdannet ved NISS Film og TV-akademiet i 2005 med fordypning ifiksjonsregi. Regissør på blant annet Rovdyr. Aktuell med Exteriors ogHjelp, vi er i filmbransjen.

Marie Kristiansen (f. 1982)Flermedial kunstner utdannet ved Oslo fotokunstskole i Oslo, Glasgow School of Art and Design, og Central St. Martins. Aktuell som fotograf/regissør Exteriors.

Gitte Witt har hovedrollen i filmen som er et produkt av trioens egen lommebok og erfaringer fra Hollywoods bakgård der skuespillerkalver stormer dørene til skuespillerkveg for å slurpe i seg melkerester og nedtråkka gress i håp om å bli den neste Big Mac-en på drømmefabrikkens koldtbord.

Patrik: Det kommer fra en fundamental og universell følelse som alle kan relatere til, men som ble ekstra tydelig for meg da jegbegynte å jobbe i LA, og møtte skuespillere og regissører som alle gikk gjennom samme prosess. De er sårbare i en situasjon der de alltid står laglig til for hugg.

Marie: Det finnes utallige filmer fra Hollywood – men ikke om hvordan den utpulte byen virkelig er. Vi ville hovedsaklig lage film om det vi opplevde, mennesker vi traff, om skjebnen til den gemene hop som reiser dit for å prøve lykken. De fleste mennesker har behov for å bli sett gjennom en slags ytre domstol.

Gitte, du har selv trava rundt på castings og prøvefilminger, studert på Lee Strasberg, og sovet på sofaen til en True Bloodskuespiller i to måneder. Er denne rollen spesialskrevet for deg?

Gitte: Haha. Den er vel ganske tilpasset.

Patrik: Gittes karakter er en symbiose av alle menneskene jeg har møtt i LA. Manser mange like skjebner, men det er først når man ser et mønster og tendenser at det blir interessant å lage film av det.

Gitte: I utgangspunktet dro jeg til LA for å besøke noen som bodde der, men på vei hjem fikk jeg en casting slengt i trynet så jeg snudde på Gardermoen og dro tilbake. Faen heller, det er sånn jeg er. Der ble jeg kjent med Alan (skuespiller i True Blood, og co-star i Exteriors, red. anm) og endte opp med å bo i hans vanvittige store hotellsuite. Han fikk selskap – jeg fikk et sted å crashe. Jeg kjenner meg igjen i følelsen av å være naiv i nye møter, men i LA fikk jeg raskt oversikt over hvordan alt fungerte. Jeg følte på den absurde ensomhetsfølelsen av å være helt, helt lost. Alle vil jo ha kjærlighet. Å bli sett, elsket, og akseptert. Det var altså ikke vanskelig å dyppe inn i Skye-karakteren. Nå føler jeg at jeg har avmystifisert LA, og forholdeter splittet. Det er trygt, fint, vakkert og bra. Men også grusomt, ensomt, stort og uoversiktlig.

Hvorfor gjorde dere Exteriors på indiemåten? Spesielt du Patrik har jo slått deg opp med mer kommersielle produksjoner …

Patrik: Sjanger eller form velger man ut i fra hva man vil si. Dette er en personlig film. Opplevelsene i LA kulminerte og jeg satt igjen med en masse følelser som endte i en film jeg skrev veldig fort. Men jeg kunne aldri laget den nå. Jeg kom rett fra en film som jeg ikke hadde skrevet selv, uten kreative tøyler, så manuset til Exteriors ble en slags avreagering. Jeg ville at det skulle være få menneskerinvolvert, der alle stod for det samme. I en produksjon som dette kan man ikke skylde på noen andre om det går gærent.

Marie: Vi kom jo veldig nær skuespillerne. Å filme realtime gjør at det oppstår en spesiell kontakt, men ulempen er selvfølgelig å ikke ha penger. Det har vært veldig vanskelig å få den ferdig.

Dere har kun brukt fire skuespillere. Hvordan jobbet dere sammen? Og hvorfor ble Gitte valgt som hovedrollen?

Patrik: Det var bare Gitte. Før manuset var ferdig, faktisk. Da jeg møtte henne var hun i samme situasjon som meg, og det vokste organisk frem da hun også kunne relatereseg til storyen. I denne filmen har alle uttrykt noe personlig i prosjektet.

Marie: Skuespillerne hadde i stor grad mulighet til å tolke rollefigurene sine selv. De leste kun sine egne sider av manus og visste derfor ikke egentlig hva de andre karakterene holdt på med når de ikke spilte mot dem. Gitte hadde førstehåndserfaring med LA og skuespilleryrket, og vi opplevde byen sammen i en periode da vi var helt nye der. Gittes rolle var veldig utfordrende. Store deler av filmen bæres på hennes skuldre.

Vil dere si at Exteriors er en kritikk til filmbransjen?

Patrik: Nei, jeg ønsker ikke å kritisere noen eller vifte med fingeren til filmbransjen. Vi tar pulsen på den menneskelige drivkraften som handler om ønsket om aksept. Filmbransjen er like skitten som alle andre bransjer, men man lager film om det man kjenner nærmest.Hvordan er det å jobbe som skuespiller og regissør i Norge kontra LA?

Gitte: Det er gigantiske forskjeller mellom LA og Oslo. Alt er større, og samtidig er jo alt down to basic. Det dreier seg til syvende og sist om kommunikasjon. Du møter mennesker på samme måte uansett hvor du er.

Patrik: Kunnskapsnivået til film er mye bredere i LA. Og de embracer mangfoldet. Mange er nok opptatte av å opprettholde fasader. I Norge har man ofte mer nøkterne holdninger til yrket.

Rovdyr – din regidebut, Patrik – kan man si var mer kjønnsstereotyp innenfor horrorsjangerens rammeverk. Kvinnekarakterer i offerroller av ulike slag er ofte sentralt i filmene dine, hvorfor?

Patrik: For meg er filmene jeg har laget veldig feministiske. Det er en sterk kvinnekarakter som går fra å være i offerrolle til å hevde seg som overkvinnen. Det handlerom befrielse, noe jeg kan identifisere meg med. Jeg har alltid sett ting fra et kvinneperspektiv. Exteriors handler også om kvinner i offerposisjoner, men det er nyansene som gjør at de kommer dit. De plasserer seg selv i rollen selv, men hvorfor? Det evige paradokset når det gjelder for eksempel kvinnelige skuespillere, disse ekstremt sårbare sjelene som er opptatte av aksept, men velger et yrke der de alltid blir dømt. Det er selvpining.

Hva tenker du om underdanigheten en god del jenter, inkludert dere selv, frivillig gjennomgår for å nå høyere mål?

Marie: Jeg lurer på hvor den kommer fra og hva vi kan gjøre for å tilintetgjøre den. Er det virkelig frivillig? Hvorfor føler de at de må? Dette temaet kan jeg jobbe med til jeg blir hundre år. Det er den usikkerheten som er roten til all den galskapen vi lager av underholding i dag. Folk puler på TV for å bli sett. Det sier sitt.

Gitte: Det er like aktuelt her i Norge.Men i LA er alt satt på spissen. Det er veldig konkret, om det så gjelder forhold eller rolle. Jenter har en tendens til å gå på akkord med seg selv. Ikke bare de svake, men også sterke jenter som utsletter seg selv. De vil redde andre, men så ender de med å være den som drukner.

Hvorfor tror du de gjør det?

Gitte: Det er et behov for å bli sett, samfunnet måles i hva du gjør og hva du har fått til når du møter noen. “Hvordan går det med deg, og hva gjør du?” – ikke “hvem er du og hvordan har du det?”. Derfor ljuger alle. Sier at de venter på noe, har noen møter fremover, og så videre.

Patrik: Gutter har ofte andre måter å takle usikkerheten på. De er redde for nærhet og vil bryske seg på andre måter, mens jenter gjør alt de kan for å få nærheten.

Hvordan takler menn å stirre nærheten i hvitøyet?

Patrik: Menn bygger ofte en vegg. Devil ikke la seg styre av følelser og omstendighetene, men vil heller ha full kontroll. I utgangspunktet er begge usikre og ønsker det samme. Ekstrem aggresjon og fasade av kontroll synes å være viktigere enn å være lykkelig. Det er som å bli skutt i trynet, for alt handler om maktbalanse. Et ønske om trygghet i form av noe som er uoppnåelig – særlig i LA.

Gitte: Vi jenter er flinkere til å slippe kontrollen ved å legge den i noen andres hender.

Hvilke karakterer i Exteriors identifiserer du deg mest med, Patrik?

Patrik: Det er fem karakterer. De to hovedrollene er jenter. Der ligger inngangsporten, og det er dem jeg identifiserer meg mest med. Jentene i filmen er opptatt av fasade utad, men er samtidig veldig sårbare og emosjonelle. Guttene er mer fiendtlige og distanserte til det følelsesmessige. Alle plasserer seg selv i en offerrolle, ubevisst eller bevisst.

Intervjuscener går igjen gjennom hele filmen. Var de improviserte?

Patrik: Ja, jeg fortalte Gitte aldri hva jeg skulle spørre henne om. Jeg tok på meg den kyniske hatten.

Gitte: Hele settingen var helt grusom. Det var kaldt, jeg satt i BH bundet fast med rosa parykk og var veldig sårbar mens Patrik stilte meg spørsmål. Det er den samme følelsen som jeg som skuespiller ofte går gjennom når jeg på audition gir alt av meg selv mens alle sitter og dømmer meg.

Så Witt svart?

Gitte: Hehe. Det er så forbanna provoserende selv om du er i rolle.

Patrik: Det handler om å holde opp et speil. Karakteren skal skrelle vekk alle lagene: Hvem er du? Hva gjør du? Hva vil du? Hele auditionsettingen er skrudd. Du skal finne ærlige følelser i det mest uærlige som finnes.

Exteriors har kinopremiere 25. mars og utdrag vises på Blått Lerret onsdag 9.mars på Parkteatret, Oslo.

Behind the scenes-foto av Christian Schaanning

X