Den siste kongen: Rolv Wesenlund

b
a

Alle i Norge, unge og gamle, har et forhold til denrunde 73 år gamle mannen med navn Rolv Wesenlund. Sammen med Trond Kirkvaag,Rolf Just Nilsen, Harald Tusberg, Leif Juster og Harald Heide-Steen jr. tilhørerhan den gamle humorskolen – en utdøende rase. N&D har møtt den sistekongen.

Man blir aldri for gammel tilå bli starstruck. I en alder av 31 tok det meg tre uker å ringe Rolf Wesenlund.Tre uker tok det å finne ut hvordan i all verden jeg skulle våge å slåtelefonnummeret. Hvorfor? Når man har vokst opp med Norske Byggeklosser og Fleksnes på daglig basis, helt siden man gikk med bleier, er det ikke rart nervenepeaker 11 pluss. Det er som å skulle treffe en bestefar man aldri tidligere harmøtt.

Pissenervøs møter jeg opp medfotograf på et hotell bak Solli Plass i Oslo, ti minutter før avtalt tid. Visetter oss ned i lobbyen og venter. Jeg hiver i meg en hel pakke med tyggiser,leser over notatene, men får ikke med meg noe som helst. Fotografen prater tilmeg, men jeg hører ikke et ord. Så dunker han meg i skulderen og hvisker: “Derkommer han!” Ut fra en dør kommer Wesenlund gående i sneglefart. Han hilserhøflig og ber oss vente i fem minutter. “Jeg må bare drite først”.

Hvordan har du det om dagen, Rolf Wesenlund?

– Jeg er ikke noe glad i sne og kulde.

Wesenlund skifter umiddelbarttema til vær og vind. Ser ned i fanget, vekk fra meg. Alle gamle menn liker åsnakke om været. Om et nedsnødd Europa og den danske kysten. Han forteller omhuset sitt i Cannes hvor han tilbringer store deler av året, og han fortellerom oppveksten under krigen i Horten.

Hvorfor har du holdt deg unna rampelyset de sisteårene?

– Jeg har gjort det jeg skal, og jeg må tenkemeg om på andre måter nå. Det har kommet til et metthetspunkt. Hodet er fullt.Jeg har problemer med husken og forskjellige ting. Det var en som sa til meg#da har du slitt ut hodet ditt. Da må man bare ta det med ro.

Er du redd for å bli glemt?

– Man må jo regne med at man blir det med åra.Jeg får fortsatt en god del tilbud og forespørsler. Men som sagt, hodet mitt erfylt opp og jeg er fornøyd med det. Du vet, ettersom man blir eldre forandrerman synspunkt på hva man er interessert i.

Wesenlund ser seg rundt i detvelstelte rommet med brune panelvegger og lysekrone hengende ned fra taket.Malerier av pene, eldre menn i dress titter ned på oss. Rotaryklubben.Wesenlund forteller om Rotaryklubben som møtes her en gang i uken. Tidligerejournalister, eks-operasjefer, gamle kollegaer og andre ringrever. For ådiskutere kunst, arkitektur, kultur og andre voksne ting. Jeg tror han glemtespørsmålet mitt. Jeg må ta kontrollen og spør om Wesenlunds skepsis tilkontemporær humor.

– Det er folk i den bransjen som jobber utifra det klassiske mønsteret, på sin måte, men jeg synes det er mye som ikkeinteresserer meg. Mye unødvendig banning og sånn. Men klart det er moro å følgelitt med. Det er mange som holder på, men ytterst få som vil erkjenne at det errevy man egentlig spiller. Jeg synes det skal være visse begrensninger. Detgjør ikke noe å finpusse språket litt. Det er andre måter å gjøre det på enn åbruke ordet “fitte”.

Er ikke det ganske ironisk siden du selv har vært enriktig så sterk provokatør?

– Ja, men jeg har ikke vært veldig sterk. Jeghar holdt på innenfor grenser jeg selv synes er morsomt.

Med en av dine kjente figurer, Feriebiskop Fjertnes, kanman nesten si at du forandret synet på det pretensiøse presteskapet her til landspå 60-tallet. Du folkeliggjorde noe som var strengt og opphøyet, en overlegenholdning som kirken hadde hatt til da?

– Jeg var ikke negativ til kirken, men det varvisse ting som måtte gjøres noe med. Man skal følge med og ikke bløffe med, laoss si, uvitenhet for viten. Du skal være litt interessert i ting også. Prøve åforsvare noen eller noe som er vare for forandring.

Er du selv religiøs?

– Ja, jeg mener det.

Har du alltid vært det?

– Nei. Da jeg var liten pleide jeg å irriterebestemoren min, som var streng kristen, og da skjønte jeg ikke så mye av det.

Wesenlund humrer forsiktig ogdet er mer enn tydelig at mimremaskineriet er i gang. Han forteller om deutallige sjømannskirkene han besøker hvert år og hans årlige 17. mai-talerverden rundt, og sin ukjente halvbror fra Australia. Reisehistoriene renner utav mannen. Jeg begynner å kjede meg og må ta kontrollen. Igjen.

Vi må snakke om Wesensteen. Dere var jo med på årevolusjonere ikke bare norsk humor, men også TV.

– Det var jo der det hele startet. Harald(Heide-Steen jr. Journ. anm.) var egentlig en teknisk mann på NRK. Han gikk nedfra sin regikrakk, jeg var tekstforfatter. Det var sånn det begynte.Fjernsynets barndom fylte oss med en forventning om hva som skulle skje. Mankan si mye pent om originalfjernsynet, men det ble ganske tråkig etter hvert.Det måtte komme noe. Noe måtte skje. Vi drakk gjerne mer enn vi klarte å skrivened, for å si det sånn. Men det ble resultater av slikt!

Ha ha. Det var en del rock’n’roll på dere igamledager?

– Ja du vet, vi begge hadde jazz som bakgrunn.

Say no more. Hva hadde Wesensteen-sketsjer handlet omi dag?

– Jeg tror de hadde handlet mye om de sammetingene som da. Det er mye som ikke tenner meg av ny-humor. Jeg klarer ikkefordra banning. Det er enkelt og billig.

Jeg ser på det vennlige ansiktetmed briller hengende over nesetippen, og jeg lurer på om han husker hva visnakket om kun få minutter tidligere. Han har et godt poeng, dog. Ser man påvår tids virkelig store humorgenier som Jerry Seinfeld og Richard Gervaisfinner man lite “fitte”, “kukk” og “faen” i manuskriptene. Hva mener Wesenlundom disse herremennene?

– Jo da, det er mye jeg kan glede meg over,men så kommer det øyeblikk der jeg føler at “dette fikser jeg ikke i det heletatt”.  Det kan være bra, men ikke helt ettermin smak.

Blir man mer konservativ med alderen?

– Absolutt. Man merker det når man går oppoveri årene. Ting man synes var veldig bra før blir nå litt sånn, njææ…

Hvorfor har ikke Norge klart å lage en eneste morsomfilm siden Norske Byggeklosser (1972)?!

– Det er nok forbundet med en forestilling omat hvis det skal være film, så skal det være alvorsfilm. Det har vært altformange alvorsfilmer. Det er et veldig lite marked, vet du, og greia går ut på åskape noe som får internasjonal oppmerksomhet, og det er veldig sjeldent detskjer. Men nå er det også pinlig mange norske filmer som ikke blir sett avnoen. Sånn er det bare. Noen får bra kritikk, men det er jo uansett ingen somhar lest dem heller.

Kommer du til å spille i en film igjen?

– Nei.

Du er helt ferdig med det?

– Ja, jeg tror det. Det er ikke så uvanlig iden bransjen her at folk går lei.

Wesenlund svarer sparsommeligpå spørsmålene, men skravla går i hundre om sjømannskirker, huset i Cannes, enby han ikke husker navnet på, en politiker han heller ikke husker navnet på,Lofoten, hans ukjente halvbror i Australia og Rotaryklubben. Jeg klør ifingrene etter å snakke om Marve Fleksnes# Lagerarbeideren, bedreviteren,kverulanten. Skandinavias mest suksessfulle TV-karakterer i moderne tid.

Er du lei av han?

– Neida! Det som er moro er at jeg fortsattfår brev fra ungdom og barn. Vi traff tydeligvis spikeren midt på hodet, selvom vi var i veldig tvil hvordan vi skulle lage denne karakteren. Jeg husker foreksempel godt at det kunne blitt et problem med rare klær.

Rare klær?

–Vi ville ikke harare klær på Fleksnes! Det hører ikke med, for se deg rundt nå, hvordan serfolk ut her? Jo, de ser sånn og sånn ut. Fleksnes skulle ikke være revy, detskulle være helt naturlig. En helt vanlig person. Men folk syntes også det varfryktelig gøy. Alminneligheten, den lille hatten og greier. Merkelig nok.

I det jeg virkelig begynner åkose meg og bli varm i trøya, begynner Wesenlund å snakke om Lofoten. Igjen.Jeg skyter inn spørsmål ved første og beste tankepause.

Jeg har en venninne som har tatovert et portrett avFleksnes på armen. En annen skal døpe sønnen sin Marve. Hva er det med dennekarakteren som får generasjon etter generasjon til å falle pladask?

– Det må vel være noe man kjenner igjen.

Var – eller er– det noe av deg i Fleksnes?

– Nei, jeg tror ikke det. Men jeg har bodd ibåde småbyer og storbyer og funnet ut mye om karakterer og personligheter, såjeg tror som sagt at folk kjenner igjen noe i Fleksnes. Folk kan kjenne segigjen i formuleringer som “og det var?!”. Man kan godt si at han på en måtedriter seg ut på grunn av uvitenhet, men han argumenterer sterkt og tror han hargreie på ting. Sånn kan mange mennesker være.

Du har vært både jazzmusiker (klarinett) ogjazzjournalist for NRK. Finnes det en sammenheng mellom jazz og humor?Dynamikk, timing, temaer, improvisasjon.

– Helt klart. Bare se på Woody Allen. Hanspilte også klarinett, faktisk. Jeg har hørt han flere ganger da han fortsatt varhelt ukjent. Det har vært mye å hente fra jazzen.

Da lurer jeg på, hva skal egentlig til for å væremorsom? Er det noe man er født med, eller kan man lære seg å bli morsom? Noenganger er jeg litt usikker på om folk ler av meg eller med meg.

– Jeg tror nok man må ha det som legning. Derforvar det jo veldig lett å treffe Harald, fordi vi holdt på med de samme tingeneog hadde den samme humoren. Du vet, det er interessant å leve. Det er der manfinner humoren. Jeg håper jeg får med meg noen år til.

Det håper jeg da!

– Man vet aldri. Plutselig slår det til.

Tenker du mye på det? Tenker du på døden?

– Harald savner jeg sterkt, det er så nært…

Wesenlund begynner å mimreHarald. Ser ned i fanget og retter på buksene sine. Han er ytterst ærlig ogåpen. Munter, men med en stemning av melankoli og tretthet. Mannen har levd etlangt og innholdsrikt liv. Vi lar den ballen ligge. Han ser opp igjen. Vi hargod øyekontakt nå.

Du er veldig engasjert i seniorsaken. Men hva med deunge? Hva vil du si til dagens ungdom?

– Ja, man kan begynne med å si at de fleste blirgamle, så man kan godt bare innfinne seg med det. Men man må gjøre det selv,finne en variant av livet som treffer en. Men det er veldig farlig å væresikker på at man har funnet sannheten, bare fordi man er i en spesiell aldersgruppe.Men jeg må si at de jeg har møtt opp gjennom har vært veldig hyggelige.

Er det noe du er flau over eller angrer på?

– Det kan vel alltids være ett eller annet,ting som har gått gærent, men etter hvert får man jo en viss rutine slik at mangjør og velger ting riktig. Men jeg vil ikke ha noe banning. Det er for billigå si faen til alt. “Faen i helvete”, og sånn. Svenske er spesielt fæle til åbanne. Jeg finner heller på banneord selv.

Oh du hellige jul?

– Ja, ha ha!

Selvfølgelig! En ting hele Norge lurer på: Hva er greiamed røde sokker?

– Tilfeldighet, egentlig. Jeg sa en gang atjeg er så glad i røde sokker. Da jeg fylte rundt år, husker ikke når, fikk jeg150 par røde sokker. Jeg finner dem overalt hjemme.

Da har jeg ikke flere spørsmål.  

– Var det alt? Spør meg gjerne om noe mer,altså. Har god tid, jeg. Hvilken vei skal du, forresten?