Fotsoldatene

Robert Andresen (49) har jobbet som påkleder på Nationaltheatret i tjuefire år. Han medgir at teknikere er teknikere, og skuespillere er skuespillere, men insisterer på at det hersker gjensidig respekt og forståelse mellom gruppene og at alle er like viktige tannhjul i teatermaskineriet. Det er tydelig at han trives med oppmerksomheten, og han prater villig vekk om teatermiljøets fasetter.

Er det store forskjeller mellom en skuespiller og en tekniker?

– Nei! Ser man folk i bare trusa og vasker sokkene deres blir man godt sveisa sammen. Det er mange jeg kan diskutere både musikk og politikk med i arbeidstida, men som man egentlig ikke har noe til felles med på fritida. Men når man er sammen i mange timer daglig blir man jo godt kjent.

Hvordan føler du at du påvirkes av arbeidsmiljøet ditt?

– Det er ikke noe miljø, det er en livsstil. Jeg tror man må være teaterrotte for å holde ut her i flere år. Det som fascinerer meg, og som kanskje fascinerer flere som jobber på Nationaltheatret, er at en teaterforestilling er mange kunstformer samlet på ett sted: klesdesign, lysdesign, lyddesign, scenografi og skuespill. Det er i tillegg forandrede omgivelser hele tiden, og jeg vet ikke om jeg   hadde klart å jobbe på Chateau Neuf eller Chat Noir, der de samme stykkene spilles om og om og om igjen. Det er HELT galskap.

Hvordan ser du på dagens kjendisjag blant unge og deres trang til å iscenesette seg selv gjennom sosiale medier?

– Jeg syns det er flott at folk får utfolde seg, men kjendiseriet syns jeg er tull.

Er det et skille mellom å ville få et kjent ansikt og det å ville bli skuespiller?

– Ja, det jobber skuespillere her som ingen vet navnet på omtrent, men som har jobbet her i mange år, og gjør en kjempejobb hver dag. I tillegg ser de dyktigste skuespillerne
på seg selv som håndverkere, ikke kjendiser.

Hvordan tror du teaterets fremtid ser ut?

– Selv om man kanskje finner nye arenaer der man kan utfolde seg, er det ikke dermed sagt at de arenaene passer til å utøve dramatikk. Du burde nok være mer redd for jobben din! Det er så mange som skriver, og gudene vet, kanskje alle ender opp som “noe innen media” fordi de synes det er så “innmari interessant” (lys tilgjort stemme). Altså, faglærte skuespillere som har livserfaring og kan gjøre en Hamlet vil man bestandig ha behov for. Jeg tror ikke publikum vil ha lightversjoner av alt.

VG har over 1,5 millioner lesere daglig, og regnes kanskje for å være dagsavisen til folk flest, men hva mener egentlig en av renholdsarbeiderne på VG-huset om dekningen av den største nyhetssaken i 2011? Da vi spurte Bjørg Quigstad Engen (52) var det heller praktiske problemstillinger som opptok henne.

Hva tenker du om VG s dekning av 22/7?

– Jeg har hatt mye kontakt med AUF gjennom Arbeiderpartiet, ettersom jeg var i politikken i mange år, og jeg setter pris på måten VG har dekket saken på. Men hvis jeg skal tenke på mitt eget må jeg bare si at jeg er så inni helvetes forbanna på Breivik for alt styret han har forårsaka rundt her. Jeg må bruke nøkkelkortkort for å komme meg fra en del av et rom til et annet nede ved resepsjonen. Alle sikkerhetstiltak har blitt strammet inn, og forårsaket masse stress for oss.

Hvis du kunne endret på noe ved stedet du jobber, hva ville det vært?

– Hvis jeg skal være veldig flåsete, så er det største behovet her på huset egentlig å kaste ut folk en hel time så vi får støvsugd i fred! Haha! Folk er jo ikke glad i verken å bli forstyrra eller å forstyrre, så man må trå litt forsiktig.

Føler du en spesiell tilhørighet til stedet du jobber eller ville du sagt ja om du ble tilbudt jobb hos en annen avis?

– Det var ren flaks at jeg fikk jobben på  VG-huset, altså. Jeg er en ganske spontan type, på et jobbintervju er jeg akkurat som jeg er ellers, jeg. Jeg søkte en periode på flere jobber, og da jeg var på intervju hos Østlandske rengjøring hadde de skjønt at jeg passet på VG-huset fra første sekund! Så fikk jeg tittelen stedlig leder, men jeg er utdannet husøkonom.

Hva snakker du om hvis du møter en journalist i heisen da?

– Jeg pratet med Anders Giæver en gang etter at en fra programmet Sjefsmeggene på P4 hadde sagt noe ironisk om ham på radioen. Han sa at han ikke tok det så høytidelig, og at hvis det var noe sjefsmegga ikke likte ved det han skrev, kunne hun tatt det opp personlig.

Har du en morsom historie fra VG -huset?

– Det var en av renholdsarbeiderne som hadde pusteproblemer om natta og sov dårlig. En dag sovna hun mens hun leste VG i lunsjen. Da hun duppa av var det noen som snudde avisa, og da hun våkna igjen skjønte hun ikke noe av hva som stod! Ellers har jeg en historie fra da dattera mi skulle føde tvillinger. Da jeg fikk høre at hun var på vei til
sykehuset kasta jeg alt jeg hadde og løp inn i heisen. Der stod Olav Versto, og jeg fortalte at dattera mi skulle få tvillinger akkurat NÅ, og
at han stod i veien. Senere spurte han alltid om hvordan det gikk med tvillingene.

Halvor Pedersen (37) har jobbet for Den Norske Opera i ti år og insisterer på at han dermed – per definisjon – jobber med kultur, uavhengig av hvor i organisasjonen han er plassert.

Har du noen kreative ambisjoner selv?

– Jeg driver med masse kreativt hele tiden, musikk, foto, alt mulig. Om jeg vil gjøre karriere av det er en annen sak. Det krever ofte at man kaster seg ut i en tilværelse der man ikke vet når man får neste lønning. Kanskje er det litt fordi jeg har blitt eldre, kanskje er jeg litt lat, men jeg setter i alle fall stor pris på at jeg vet når jeg får lønning neste gang. Det er mye trygghet i en fast ansettelse i nedgangstider som disse.

Hva er ditt forhold til de andre som jobber her, de med kreative arbeidsoppgaver, de som skriver, koreograferer, er operasangere og så videre. Hvordan er relasjonen mellom dem og sceneteknikerne?

– Vi har et veldig godt forhold til kunstnergruppene, og det har blitt jobbet i mange år for å bli kvitt primadonnanykker. Er du kunstner og oppfører deg dårlig overfor teknikergruppene er det tilsnakk å få, og det har jeg nesten aldri vært vitne til. Alt som gjøres på en scene er et samarbeidsprosjekt mellom det tekniske og kunstneriske, og uten et godt samarbeid blir det ikke noen forestilling, det blir bare skit. I min tid her har jeg bare møtt én som har kalt seg selv stor stjerne, han fikk
skikkelig tilsnakk og det var streikefare blant de ansatte. Han nektet først å gå på scenen, men gikk til slutt på mot sin vilje. Det var vel
fortjent, et par år etterpå ble han arrestert for å ha voldtatt hushjelpen sin, og ble skandalisert i Sverige.

Hva skjer hvis du skal diskutere musikk med en operasanger?

– De vinner. Neida, men det er en ganske høy andel av teknikerne som driver med musikk, det er jo ofte slik at man søker seg til en bransje der man har noen interesser. Kunnskapsnivået her er godt over gjennomsnittet.

Hva ville du gjort om du hadde byttet plass med en regissør for en dag?

– Det ville jeg ikke gjort overhodet. Det er for mange folk å forholde seg til, og det har ikke jeg kapasitet til. Kortfilmregissør kunne vært hyggelig, altså den kreative delen er kjempeinteressant, men det er for mange praktiske problemstillinger. Instruere koret,
fortelle folk hvor ting skal stå og så videre. Jeg hadde brukt fire ganger så lang tid på en forestilling som de dyktigste folka her på huset.

Hvordan gå frem for å få et mer variert klientell i operasalen?

– Tving dem hit! Da jeg var ung tok skolen oss med på forestilling, og det synes jeg ikke blir gjort ofte nok. Tving kommunen til å kjøpe forestillinger for en viss sum og sørg for å få unge til å se forestillingen, mener nå jeg. Herregud, det er jo masse fete forestillinger,
man trenger ikke ha så jævla snøring.