NATT&DAG møtte den svenske duoen Augustine. Om under en måned spiller de på X2-festivalen i Volda.
– Fredrik er den mest nostalgiske personen jeg kjenner, sier Rasmus Björnsson. Rasmus er en av to i Augustine, han som aldri synes, han er ikke ansiktet, men bakmannen. Det er han som utgjør disco-delen i Augustine – det dansbare. Pulsen.
Den andre delen er det Fredrik Gustafsson som står for: Ansiktet, den karakteristiske falsetto-vokalen, de himmelske melodiene og de kompromissløst nostalgiske tekstene.
– Om vi har gjort noe gøy, prater han like etter om det på et veldig nostalgisk vis. Han prater og reflekterer, og gjør det mer poetisk enn det egentlig var, fortsetter Rasmus.
– Det er sant, sier Fredrik.
– Jeg vet ikke hva det er. Jeg minnes veldig ting jeg har vært med på. Jeg får et forskjønnet bilde når jeg tenker tilbake på ting. Jeg er kanskje aldri helt i nuet, jeg vil alltid tilbake.
Store kontraster
Svenske Augustine slo gjennom med albumet Weeks Above The Earth fra 2021 med låtene «Coast» og «Guts», uttrykket var umiskjennelig. Engleaktig vokal, en utømmelig varme i produksjonen og komfortable beats. Youth And Why It Ends fra 2023 fulgte samme oppskrift, men med noen små eksperimentelle krumspring.
Felles for begge albumene er likevel at de kan føles stappet med happy tunes.
Det er de ikke.
Det spennende med Augustine oppstår i klinsjen mellom gleden i musikken og sorgen i teksten, varmen i produksjonen og den lengselsfulle kulden i det Augustine synger om.
Med så motstandsløs musikk som Augustine tross alt er, er det lett å glemme at det faktisk synges noe i disse låtene (særlig om Augustine plutselig havna på en av dine spillelister uten at du vet hvordan, noe de ofte gjør).
Augustine kunne lett gjort suksess med meningsløse tekster, sunget bare for å passe de mange svevende og drømmende melodiene. Men tekst er veldig viktig for Augustine.
– Jeg hører tekster mer enn melodier når jeg hører på musikk. Siden jeg var liten har jeg vært veldig fascinert av fine tekster, sier Fredrik og fortsetter:
– Jeg liker veldig godt å skrive dem.
Med Augustine har han utviklet et språk, en verden, sier han.
– Man vil ikke slippe ungdommen helt. Det er mye som handler om det. Jeg tenker mye på det som har vært.
Bak fasaden
Fredrik er en fåmælt person. Ydmyk og grublende. Når man møter ham, er det ingen overraskelse at han er et dypt tilbakeskuende og lengtende vesen.
Tekstene dveler derfor mye ved tiden. De er glimt fra ungdommen, fylt med en appetitt for livet, men det er alltid noen ugler i mosen, alltid noe som gjemmer seg bak fasaden: en melankoli, en destruktivitet, eller en depresjon.
I’m dressed up pretty, real delightful for the night
But I was nearly suicidal before your car arrived
Skal jeg ta overdose i kveld, eller skal jeg dra på fest? Uansett later jeg som ingenting!
Det er hvit, svensk og priviligert ungdom, som likevel ikke klarer å leve.
Ikke mer kjærlighet nå
Augustine har nettopp vært i London for å jobbe med ny musikk, et tredje album.
– Begge albumene har handlet mye om kjærlighet, selv om det siste var litt mer rettet inn mot å gjøre seg ferdig med ungdommen. Nå har vi en liten utfordring til oss selv: Hva hender om vi skal skrive om noe som ikke er kjærlighet?
De forteller også at man kanskje – kanskje – kan vente seg sterk påvirkning av britpop på Augustines tredje album.
Om noen av de nye låtene blir spilt på neste konsert, for eksempel når de headliner X2-festivalen i Volda 11.-13. april tør de ikke love. Det som uansett er sikkert er at konserten de spiller i Volda vil bli noe Fredrik Gustafsson ser lengselsfullt tilbake på og kanskje til og med skriver en nostalgisk låt om.
