Noen gang lurt på hvordan Øya-livet er på mørkerommet? Der kultureliten, bransjen og artistene mingler time etter time. NATT&DAG avslører baksiden av Øya: Den såkalte mixed zone.
– Hva faen skjer med lyden?
– Det høres ut som om Blur er på øving i en hytte rett inni skogen her, så sitter vi 15 000 folk på nabohytta og drikker pils og rødvin mens vi småprater og hygger oss.
– Dette må være blant de største festivalene i verden som har så dårlig lyd?
Teoriene florerer i følget vårt. Noen mener at Hørselshemmedes Landsforbund har lobba seg inn i Øya-retningslinjene. At alt låter crap fordi de skrur ned volumet. Andre mener Øya har blitt tvunget til å ta hensyn til naboene i hverdagene, og at det er lavt og grøtete fordi det er praktisk umulig å spille lavt og godt for så mange folk. Noen har imidlertid ikke merka noe. De prøver bare å kose seg, sier de. De vil helst slippe at vi snakker om at ting er dårlig. Det ødelegger stemninga.
Akk. Så er vi her igjen. Øyafestivalen. En knapp uke med flakkende beruselse i en kaskade av alle menneskene man kjenner. Gamle og nye bekjentskaper strømmer inn i alle kriker og kroker av oppmerksomheten. Og samtidig skal man sette pris på en konsert?
Både konsertområdet og jeg var for fullt til at jeg kunne sette pris på Dina Ögon. Jeg drakk pils med noen venner da Kornél Kovacs spilte det mange beskriver som Øyafestivalens beste klubbsett. Jeg sa «fy faen, Jonas Benyoub er kjedelig» da han havnet i skyggen av Karpe. Jeg stakk og fant noen venner på Klubben jeg kunne danse med en halvtimes tid. Jeg brøyta meg frem på Lars Vaular og dansa helt inne i midten av publikum, alt klaffa. De jeg var med forlot meg, men det spilte ingen rolle. Jeg var god i gassen, kjørte på. Et kjærestepar skulle gå ut fra området. «Beklager», sier dama når hun presser seg frem. «Fuck off», svarer jeg for å tøffe meg. «Unnskyld», sier typen med et bebreidende tonefall. «Bare kødda» sier jeg og prøver å smile avvæpnende.
Det er fascinerende. Selv om det er omkring 20 000 folk på Øya hver dag, er det som om alle i publikum ser utover området og sier «Alt dette er mitt». Øya er en institusjon, et endepunkt for Oslofolks sommersprell. Her samles alle som har råd, mens mengden står lengselsfullt og begjærlig på utsiden av murene.
Og nå, lørdag natt, har jeg akseptert at jeg er fyren som sjangler meg hjem. Jeg går sikkert dobbelt så langt. Sjangler meg gjennom byen fra livekaraoke med Sløtface på Tøyen og hjem til Fredensborg. Jeg er gjennomvåt av øl, beina svikter nærmest for hvert steg. Sommeren er over, tenker jeg.
En stille revolusjonær protest
Redaktøren, Fotografen og jeg vandrer fra mixed zone med en fyr fra musikkbransjen. Vi navigerer mellom tette skoger av folk med hekla bøttehatter, tettsittende t-skjorter, baggy skinnjakker fra vintagebutikker og bukser med sleng.
– Faen jeg digger trenden med gjennomsiktige topper uten bh, men alle burde ikke kaste seg på, sier bransjefyren når vi går forbi en gjeng han åpenbart mener ikke burde benytte seg av trenden.
Vi er på vei for å hente to pils. Noen venner av Fotografen jobber frivillig i baren. De gir ut gratis pils til folk de kjenner. Man må bare late som om man tæpper, så de frivillige ikke får noe trøbbel med skiftlederne.
– Hele greia er jo eid av amerikansk corporate shit, vettu. Det rammer ingen at vi føkker dem litt over, sier hun i baren og blunker.
Det handler om å finne disse små smutthullene på Øya. Fem dager med mat og pils. Det er ikke billig. Men vaktene ved inngangen er tillitsfulle. De fleste tar bare lett på sekkene, de sjekker ikke grundig. Hvis man tolererer å drikke Ringnes Lite, som er ølen de selger i bokser på Øya, er det rimelig greit å smugle inn tre-fire pils. Hvem merker om du drar opp en liten en fra sekken midt under en konsert? Absolutt ingen.
Det er onsdag, og spørsmålet melder seg: Hvor skal man gå, hva vil man egentlig se? Hvem er best av Ayra Starr og Okay Kaya? Av Lorde og Jockstrap? Alt er et kappløp, jeg er hvileløs.
Som vanlig velger vi en hybrid. Først Ayra Starr på Vindfruen. Så Okay Kaya i Sirkus. Først Lorde på Amfiet, så Jockstrap i Hagen.
– Jeg syns litt synd på Lorde, egentlig. Det ser jo ut som hun hater å stå der på scenen foran folk, sier Fotografen.
Vi har allerede stelt oss ved lydteltet i Hagen og ser på Jockstrap, en britisk duo som fremstår som en slags Hit for Hit-sketsj som parodierer en artsy opptreden fra en folkehøyskole hvor musikerne ikke har fått noen rammer. Det er helt spinnvilt, men også ganske fett. Man aner aldri hvor ting vil gå.
– Jeg takler ikke det her, og det bekymrer meg litt hva det sier om meg, sier Redaktøren.
– Åja, jeg syns det er fønny jeg. Han på keys ligner på Harald Eia fra en Ut i vår hage-sketsj.
– Altså, jeg hadde digga det på Blå liksom, men her blir det litt sånn hva faen.
Et par minutter:
– Jeg har jo respekt for det de driver med liksom, det har jeg.
Et par minutter:
– Jeg skjønner jo hva som har skjedd i bookingen. De har vært i England og sett dette på en klubb og tenkt at det er grisefett. Og det er det jo, men dette er helt feil scene.
– Han på keys ligner på Harald Eia fra en Ut i vår hage-sketsj
Der all kompetanse samles
Mange ting går på feil scene, konstateres det også i mixed zone, stedet hvor all kompetanse i musikk-Norge samles i en overveldende og imponerende collage. En slags lavbudsjett frisone hvor den norske kultureliten kan slippe folkets ståk og bråk og bare fokusere på hverandre. Stedet Nils Bech, Matias Faldbakken og Camilla Stoltenberg kan stå i en ring og nyte en sommerkveld med spennende samtaler. Stedet hele musikk- og kulturnæringen samler seg i korte og lange øyeblikk for å inngå avtaler, diskutere opplevelser, mimre til forrige gang de var på et tilsvarende sted (var det Spellemann? Var det Bylarm? Nei det var under Arendalsuka, ja). Kort og godt: mixed zone er Øyafestivalens bakside, eller kanskje heller innside, stedet hvor avgjørelsene for hele landets musikk- og kulturliv besluttes.
For vår del er den største foreløpige suksessen at Fotografen ordna jobb til dama si her. Og at mange her har sterke meninger. Meningene trenger ikke å være forankret i virkeligheten i det hele tatt. I mixed zone kan man gå inn i de dypeste avkroker av samtale og diskusjon, helt uten at det leder til noe som helst.
Jeg må komme meg ut av dette, tenker jeg. Faktisk har jeg nylig hørt et opptak av meg selv i slike sosiale sammenhenger som har gjort meg ekstremt selvbevisst. Nå må jeg skjerpe meg. Komme meg videre. Kanskje se en konsert, fokusere på noe annet. Få nye impulser.
Øyas beste konsert!
Det er mulig å nyte en konsert på Øyafestivalen også, selv om jeg noen ganger blir tvilende etter hvert som uka skrider frem, gjørma etter uværet Hans blir mer illeluktende og folkehavet blir større og mer bråkete.
Jeg drar i Sirkus for å se Aiming for Enrike. «Man skulle ikke tro de bare er to», pleier folk ofte å si når de har sett duoen. «Så mye lyder og greier, skjønner ikke hvor alt kommer fra jeg.»
Og det er faktisk sensasjonelt. Tobias Ørnes Andersen, trommisen i Shining og tidligere Leprous, er definisjonen på en visuell tornado med vill beat (hvis det er en greie), mens gitarist Simen Følstad Nilsen fra Sløtface, Embla and the Karidotters og tidligere Honningbarna, utvilsomt er blant Norges fremste gitarister når det kommer til å lage fengslende lydlandskaper.
Det er akkurat dette jeg trenger, tenker jeg når jeg stiller meg inne i teltet. Lyden er for en gangs skyld ekstremt høy. Jeg setter i ørepropper, og lar meg lede inn i «lydens verden», som man sier. Hvordan klarer de å treffe så jævlig bra i overgangene når alt er loops og ekko-effekter som skal stilles inn på millisekundsmarginer? Presisjonen er vanvittig, nesten avskrekkende, tenker jeg samtidig som jeg snubler i en kabelgate og holder på å ramle. Koordinasjon er en krevende øvelse – at hvert enkelt steg skal lande akkurat der man ønsker at det skal, er ganske vanskelig å få til. For Aiming for Enrike dreier alt seg om å treffe i hvert steg, tenker jeg forvirret etter konserten mens jeg går ut av teltet – uvanlig bevisst på alle min skritt og steg.
Kokainen florer i Oslos gater
Øregangene mine er maltraktert, og jeg har blitt så selvbevisst på dette med å tråkke presist at jeg ikke orker å traske rundt lenger. Jeg må legge meg nedpå. Redaktøren og Fotografen følger med.
Vi kjøper noen pils på Bunnpris og beveger oss mot en plen utenfor en blokk som tydeligvis har blitt gjort om til en slags rast for tørste festivalganer.
– Det er ingen av dere som har en femhundrelapp, eller? Kunne bare ta ut 500 på Bunnprisen der.
Det er en journalist fra en av Schibsted-avisene som skal kjøpe coke og trenger kontanter. Hen er allerede rimelig gira, det er sikkert ikke dagens første dose. Men har man først satt i gang må man vedlikeholde. Man kan ikke kræsje allerede klokka 18 på en av årets største festdager for Oslos borgere.
– Jeg vippser seff med en gang.
– Sorry ass, vi har brukt opp alle casha våre.
Vi blir stående å prate litt. Hen insisterer, ironisk nok, på at NATT&DAG må gjenopprette overhørtspalten. Men hva er vel et rykte om at noen kjøper coke i våre dager? Forutsigbart, utidig, kjedelig.
De har det så hektisk i de store tabloidmediene, tenker vi mens vi legger oss avslappet i gresset.
– Noe må man gjøre for å holde nivået, mumler jeg mens jeg kollapser i en døs.
Det er fredag, eller har det allerede blitt lørdag? Alt går i surr, inn i hverandre. Det var i går vi ikke så Håkan Hellstrøm. Da har det vel blitt lørdag.
Teddybears from Australia
Det sies at det er umulig å få fiender i kultur-Norge. Men fylleangst finnes det nok av. Vi møter ei fra bransjen som skjelte oss ut forrige gang vi møttes (var det Bylarm? P3 Gull? Nei, Spellemann!). Hun mente vi representerte metall på en elendig måte i NATT&DAG. Vi fikk et foredrag om metallens sårbare og utrydningstrua status i norske medier som varte i et par timer. Til slutt var det bare jeg som satt igjen, de andre hadde lurt seg unna. Noen ganger blir jeg bare sittende, uten helt å skjønne hvorfor. Konfliktsky? Kanskje jeg liker å få kjeft av strenge bransjedamer?
Nå skammer hun seg.
– Beklager, jeg ble veldig full. Jeg husker bare at jeg dagen etter tenkte sånn, faen de fikk høre det i går, ja. Jaja.
Hun er midt i en samtale om hvor mye øl og mat firmaet kan betale i løpet av en festival.
– Herregud, jeg var på en festival i Nederland og kom hjem og hadde brukt 15 000 på firmakortet på en helg. Etterpå ble det satt grenser for hvor mye vi kunne bruke. Nå har jeg bare 1000 per dag.
Hun er her med to damer fra Australia. De jobber for en metalfestival, og skal se hvordan nordmennene snakker i mixed zone. Fotografen er stor fan av Australia, kan jeg fortelle damene.
– Oh, are you from Australia? This guy loves Australia! He actually dreamed about becoming a sexy surfer, but that didn’t really happen, sier jeg med min mest breiale Norwenglish og klapper Fotografen på vommen.
– Ka faen sier du nå? Oh yes, I’ve been to Australia. Great place! When I was younger I really wanted to move there. One of my favorite teddy bears at home is actually a kangaroo.
– Your favorite teddy, huh? Sier de australske bransjedamene.
– Yes. Or, you know not at home but at home home in Trøndelag, a place a bit farther north, it’s like the middle of the country. Much great rock from there! Maybe of interest for you.Vi treffer pulsen nå, tenker jeg. Får nye bekjentskaper, har det hyggelig med bransjen. Eksporterer litt Åge Aleksandersen og Chand Thorsvik.
Gjensyn med tidligere venn
Jeg sitter i skråningen ved Hagen. Samtalen hakker litt, jeg må kjøpe meg en øl.
– Næmmen hallo, der er du.
Det er en «venn» fra videregående jeg løper inn i. Vi har ikke møttes siden jeg stjal telefonen hans for å prate en time med søstera hans da vi var på et russetreff ved kloakkrenseanlegget på Ottestad tilbake i 2013. Jeg hadde et lite crush på søstera, husker jeg. Han fant meg liggende på bakken, midt på fotballbana et steinkast unna. Han hadde satt i gang en hel jævla leteaksjon med de andre idrettsgutta. De skulle «ta meg», fikk jeg høre i etterkant. For man «kan ikke bare stjæle telefonen til folk», hadde de gått rundt og sagt. «Det er ikke særlig hyggelig gjort».
Dette var første gang jeg på mystisk vis endte kvelden uten blåmerker eller andre slagskader etter å ha vært en ufordragelig drittsekk.
Nå er sikkert søstera hans gift og har unger eller noe sånt som folk fra norske småsteder gjør. Hun var smart og lysende mente noen i lokalmijløet på den tida. Det siste jeg hørte er at hun hadde begynt på lærerutdanninga på Hamar etter en kort karriere med «hemmelige oppdrag» i Forsvaret.
Broren virker på et vis oppriktig glad for å se meg. Selv er jeg nærmere paranoid, eller i det minste forvirra. Hva er han ute etter, liksom? Hvorfor denne vennligheten plutselig – er alt bare glemt?
Samtalen går som de alltid går.
– Hva driver du med?
– Hvor bor du?
– Hvordan er det med familien?
– Er du her hele uka, eller?
– Sett noe kult?
Så et skifte.
– Jeg har sett at du skriver ting, sier han.
– Ja, det er gøy det.
– Skikkelig provokatør, du.
– Ja?
– De greiene om rasisme på Tons of Rock. Det er 100 000 folk der liksom, seff finner man noen utskudd. Det er jo ikke oppsummerende for hele festivalen. Det er garantert mye dritt her også.
Jeg gjesper. Sånne samtaler kjeder meg. Slepne folk i beige som egentlig ikke har et eneste standpunkt, men som alltid skal vise at de har kontroll over situasjonen, at de forstår hva som foregår i verden. Folk fra Ottestad er på mange måter hedemarkens svar på bæringer. Jeg orker ikke de greiene der akkurat nå. Jeg gjesper noe om at virkeligheten er komplisert og fraksjonert, før jeg sier jeg må videre.
– Tror jeg skal gå og se … Kristoffer Lo som spiller i Sirkus.
Han skjønner sikkert at det er tull. Hvis han har lest noe jeg har skrevet, er han nok godt kjent med min forvirring rundt fenomenet «Kristoffer Lo». En annenrangs hypemann med tuba og offentlig støtte er ikke noe jeg vil dykke videre ned i akkurat nå.
Jeg tar heller turen tilbake til mixed zone. Stedet for profesjonell trøst, samhold og refleksjon. Rett ved ølteltet sitter to bransjedamer fra et bookingbyrå som jeg møtte på Bergtattfestivalen tidligere i år.
– Kan jeg sette meg med dere? Jeg hadde akkurat en jævlig snodig samtale med en fyr jeg ikke har møtt siden videregående.
– Selvsagt møter man dem her! Når jeg går rundt her og ser meg rundt ser jeg bare tinderdate, tinderdate, tinderdate, tinderdate. Overalt liksom!
Medgang er deilig. Medgang og empati, tenker jeg mens jeg ser Daniel Kvammen på høygir løpe rundt med det unge stjerneskuddet Synne Sørgjerd.
– Det var faen meg en fyr som prøvde å dra til meg
Bilder til skyen
Fotografen forsvinner hele tiden fra oss. Det er første gang han er på Øya, og det er første gang han har adgang til fotopitten. Fotografen, som egentlig er en hobbyfotograf, blir helt vill. Endelig kan han stå side om side med eldre karer som flekser med telelinsene sine og trykke på knappen flere hundre ganger per konsert. Han er seriøst ustyrlig, løper rundt på festivalområdet fra scene til scene og oppfører seg som om han er kongen.
Det er noe verdensledende uvørent ved denne fyren, tar jeg meg ofte i å tenke. Som om senteret i hjernen for å sende ut signaler om sosial skam er totalt fraværende i ham. Han bare går rundt med sitt lille hobbykamera og leker proff, tar bilder av alle mulige folk – selv om de ikke ønsker å bli tatt bilde av.
– Det var faen meg en fyr som prøvde å dra til meg, sier han når jeg møter ham igjen.
– Jeg tok bilde av han, men det ville han åpenbart ikke, så han ble jævlig aggressiv.
Egentlig har jeg full forståelse for denne aggressive fyren. På Jockstrap en tidligere dag på festivalen prøvde han å buse inn i fotopitten etter tredje låta. Alle fotokontrakter på festival sier helt tydelig at det bare er de første tre låtene fotografene får stå i pitten rett foran scena. Men fordi Jockstrap er et mindre band, tenkte sikkert Fotografen at de må være glade for at jeg i det hele tatt står der med mitt hobbykamera for å ta et bilde som antakelig aldri kommer til å bli brukt til noe i det hele tatt. Hva skal vi i NATT&DAG med et bilde fra fotopitten av to klubbhuer fra England?
Heldigvis var det en sikkerhetsvakt på jobb. Han var streng med Fotografen, han satte ham på plass med kjeft, akkurat slik mannen med knyttneven ønsket å sette ham på plass med vold.
– Hei, du kan ikke gå inn her nå!
– Men jeg er fotograf, se jeg har sånn bånd.
– Men de har spilt over tre låter. Du slipper bare inn de første tre låtene.
– Kom igjen da, det er jo ikke så forstyrrende. Jeg skal bare raskt inn.
– Hør her, unge mann. Det er akkurat like viktig for disse her å holde konsentrasjonen, og det er akkurat like forstyrrende for dem med det kameraet ditt som flakker rundt foran scena her. Bare fordi dette ikke er Blur eller Håkan Hellstrøm kan ikke du bare gjøre som du vil.
Fotografen surmulte selvfølgelig over dette. Prøvde å sette vakta i dårlig lys. Kalte ham en prinsipprytter, en kuksuger og mente han hadde kontrollbehov.
På grunn av alle disse omveiene, alle forsøkene på å sikre et gullskudd til skrytemappa hans på PCen, hadde vi ikke fått tatt alle bildene vi trengte til reportasjen.
På jakt etter det perfekte skuddet
– Nå er det på tide at du tar oppdraget vårt på alvor, forteller jeg ham.
– Jeg har jo masse bra bilder av festivalsommeren. Men OK, hva skal vi gjøre?
– Vi må fange atmosfæren her i mixed zone. Gleden, harmonien, følelsen av å være overlegne. Å være journalist her er jo som å være Pokemontrener i den siste hula på Pokemon Red – mye høy level, og man er garantert å gjøre et scoop.
Beklageligvis hadde begge rukket å bli rimelig dritings.
– Pass opp, her kommer pressen, roper vi mens vi går gjennom festivalområdet.
Jeg er så gira på at vi skal fange essensen av Øyafestivalen, det endelige bildet på festivalsommeren i Oslo, at jeg sitrer. På toppen av området finner jeg en kamerat som blir med å skyte en perfekt ølfontene.
– Faen, bildet ble litt grøtete, sier Fotografen.
Vi jobber videre, huker tak i folk, tar bilder. Skyter ølfontener, henter mer gratis øl fra de frivillige i baren (det har utviklet seg et lite nettverk av revolusjonære Øya-frivillige som vil gi en passiv langefinger til det store amerikanske konsernet som eier Øyafestivalen).
– Jeg tror vi må inn i mixed zone for å se hva som skjer, sier jeg når Fotografen sier han vil i pitten for å vente på Sigrid.
Igjen ser vi Daniel Kvammen og Synne Sørgjerd i rolig passiar.
– Dette er øyeblikket, sier Fotografen.
Han ser for seg et scoop, et udødelig foto. Vi ler, drikker mer øl, manner oss opp til å legge inn støtet, diskuterer utsnitt og hva historien i bildet skal være.
– Hva med rykter? Typ «Er Kvammen og Sørgjerd Norges nye superpar?»
– Njaa, Sørgjerd er jo ikke akkurat noen superstjerne enda – tror ikke den flyr helt inn i de tusen hjem.
– «Kjendiser på sjekkern på Øya?»
– Jeg har lyst til at vi skal underspille kjendiskortet, det er litt forutsigbart på et vis.
– Uten kjendiskortet har vi jo ingenting! Hvorfor er vi her da?
– Faen, vi skulle hatt Camilla Stoltenberg eller Nils Bech her. Tenk for en usannsynlig trio. Kvammen, Sørgjerd og Stoltenberg: «Samlet opprop for unge menns psykiske helse», haha, den er solid!
– Men hun er ikke her. Og helt ærlig begynner vi å få dårlig tid. Blikket mitt flakker allerede av høy promille, hvis jeg skal se hva jeg gjør og ha det minste håp om å fange et bilde må vi nesten få det unnagjort snart.
– Ja, vi må bare ta det på sparket, tror jeg.
Jeg trenger meg på samtalen til Kvammen og Sørgjerd med flere og forteller dem at jeg kommer fra pressen og trenger en uttalelse. Eller et bilde. Noe. Forvirring rår, nysgjerrighet og panikk. Daniel Kvammen bryter ut av flokken.
– Eg ska ikkje vera med på detta her, roper han mens han løper gjennom en flokk bestående av Karpe-managementet og Ary og ut i den mørke augustnatten.
Synne Sørgjerd, derimot, er villig. Gira, til og med. Hun virker heller ikke særlig fortvila over at Daniel Kvammen er sporløst forsvunnet. Vi går i baren for å kjøpe festivalens siste pils (i mixed zone jobber de mer lojale bartenderne, de som har bevist at de utmerker seg i mengden, med andre ord de som ikke vil ta et passivt oppgjør med den amerikanske storkapitalen ved å dele ut gratis pils) og legger oss ned ved et tre. Fotografen instruerer oss. Han sier jeg skal åpne skjorta.
– Du er jævlig solbrent. Det er kule farger. Et perfekt bilde på den norske sommeren. Sola som kommer overraskende frem på himmelen. En rød V på brystet som viser nøyaktig hvilke deler av kroppen skjorta ikke har rørt.
Og Synne:
– En vakker fargekontrast, som jordbær med vaniljeis.
Og Fotografen selv: som beruset av sin egen skaperkraft. En hobbyfotograf klar for å tre inn i dokumentarjournalistikkens verden, en virvelvind av selvtilfreds begeistring, en selverklært øyeblikkets poet. Fotografen og jeg blir harmonisk henslengt på bakken, fråtsende i vår egen suksess. De eneste som holder seg i mixed zone på dette stadiet er det man på bransjespråk kaller stayere. Folk som ikke er på Øya for å se konserter, men som vil fråtse i det overlegne sosiale samværet. Dette er folk som har sett alt, som ikke lar seg imponere av at Sigrid avslutter Øyafestivalen, som ikke orker nok en konsert med Blur eller Håkan Hellstrøm, som ikke er nysgjerrig på Øyas mange bookinger av nigerianske superstjerner – det mest spennende på Øya skjer i hodene til disse soleklare enerne innen musikkonsum, i deres fantasier, i deres minner og i deres forestillinger om hva en perfekt festival burde være.
