Eller kanskje ikke?
NATT&DAG møter Undergrunn på Kampen bare minutter etter de har sluppet løs salget på sine to konserter i Oslo Spektrum. Det er fast life. Kvelden før har de bestemt seg for å hente inn en isbil til intervjuet. Det er stormannsgalt.
Derfor er det bare fem av seks UG-medlemmer som spiser frokost og drikker kaffe utenfor Kampen kirke denne morgenen. Sistemann, UG Pus, er gruppens handyman. Han har egenhendig dratt til Østfold gamle fylke for å hente bilen du ser på forsiden av dette bladet.
Men de andre ligger ikke på latsiden, de heller. De har alle med seg tre forskjellige outfits i utvalgte farger og de raser gledelig rundt på sparkesykler for å hente is i farger som matcher det de har på seg. Samme hva som må løses, er de først på ballen. Vi andre kommer ikke engang til for UG fikser.
UG fikser alt.
Hvor i all verden er stjernenykkene? Hvor er egoet? De er seks 20-åringer for faen, på vei mot Spektrum og med et album som har flytta inn på topplistene. Ikke nok med det har tre av seks mot og selvtillit nok til å tro at de er verdt noe på egne ben. Marstein, Jon Ranes/Loverboy og Plaza har alle gått solo.
Tekstene til både Undergrunn og soloprosjektene er heller ikke noe som vitner om fordragelige typer. Dyr stil, Michelin, dyr vin og fullt kjør. For ikke å snakke om forfattersønnen Marsteins oppheng i å være en florentisk renessansemann eller Jon Ranes som tror han kan spasere rett inn i skandinavisk singersongwriter-tradisjon som en slags ny norsk Håkan Hellström.
Det er ikke rart det nye albumet fikk navnet Egoland, men det er rart at de oppfører seg som de er på dugnad med idrettslaget når de møter NATT&DAG.
Faktisk var det ikke så ulikt da NATT&DAG var tilstede på Undergrunns eksklusive releasemiddag en uke før. Da hadde de kledd seg opp som kokker og servitører og serverte forretter, hovedretter, fake coke og flere runder fin vin til de som var invitert. Med en hel bransje til stede virket det like mye som en skoleavslutning som en Ruben Östlund-film, men det samme gikk igjen da som nå.
Det kan virke som Undergrunn FAKTISK er jordnære typer.
ISBIL
Alt startet med lyden av en wacky isbil tilbake i 2018. Den etterhvert ikoniske låten kom ut et helt år før NATT&DAGs ydmykende videointervju med seksteneåringene. «Jeg vet ikke om dere hadde stilt de samme spørsmålene om dere hadde intervjuet sekstenåringer i dag», sier Marstein om intervjuet, hvor vi stilte grensesprengende spørsmål om sex og øl!
«Isbil» var med på å skape den aller første hypen rundt Undergrunn, men den skapte også negative reaksjoner. Flere av hiphopens portvoktere hatet det.
YLTV reagerte med mistro.
De sa det var trash, og i samme slengen ble også Undergrunn anklaget for å ha kjøpt streams på Soundcloud. For hvordan var det mulig, at en så dust låt fikk et så stramt grep om undergrunnen? «Godt nyttår og fuck YLTV», ble årets nyttårshilsen i alle kanaler.
Det var ikke bare-bare å være Undergrunn den gang, skal vi tro de seks.
– Hat versus anerkjennelse-ratioen vår var mye høyere før, men hatet kom mest fra eldre folk som sparket nedover, sier Marstein.
Dette var den tiden da det pågikk diskusjoner om autotune-rap «var bra eller ikke», forteller Loverboy.
– Det er ikke akkurat en diskusjon lenger, men det var det før. Da vi spilte vår første konsert, på Øyvind Holens slipp (av boken Hiphop-hoder red anm.), holdt han ene fyren en tale om autotune-rap var greit eller ikke.
FRA UNDERGRUNN TIL FOLKEMUNN
Det var andre tider.
Nå er det Undergrunn selv som styrer diskursen. De har gått fra «undergrunn til folkemunn», som Marstein selv sier. Egoland, av boybandet soon to be men band, som også Marstein sier, har gjort braksuksess. Igjen.
Hvem er egentlig denne gjengen bak? Hvor dyre vaner har de? Hvor høykultur er de eeeegentlig?
Marstein, som leseren sikkert allerede har forstått, er den som oftest tar ordet og snakker på vegne av gruppen.Han er ikke i tvil om at de er høykultur-rap, men presiserer at det selvfølgelig finnes et skille mellom Jo og Marstein.
Til og med han KAN SPISE MACCERN!
– Høykultur-greia er rapperne, ikke privatpersonene. Det finnes hundreprosent et sprik der. Jeg kan spise Maccern på en bakfull dag, liksom. Og Toro tomatsuppe på en passe lillebror-dag. Det finnes et sprik, men når man maler et bilde må man bestemme seg for en retning man vil gå med maleriet. Man plukker med seg erfaringer og opplevelser til det som skal bli et malt bilde, ikke et snapshot tatt på Oslo S.
FUCK JANTELOVEN, DAAAA!
Når de seks så blir spurt om hva Egoland er, svarer de det vi allerede vet.
– Egoland er en psykologisk skildring av en gruppe unge menn som har fått veldig mye anerkjennelse og berømmelse, og som håndterer det på sin måte, forteller Loverboy.
Men han fortsetter:
– Det var et åpenbart og spennende steg å ta for oss etter forrige album, som jo gikk veldig bra. Vi sto mellom å vende oss mot publikum eller vekk fra dem. Vi valgte å snu oss vekk og gjøre vår greie.
Marstein tar ordet igjen og snakker om den cocky tilnærmingen som bare blir mer og mer usjarmerende for hver triumf de gjennomgår. De var innom å ta det ned, men de endte på «fuck it».
– Drittsekk eller dritkult, med et stort ego i et lite land, skyter Pus inn fra siden. Som om han siterer et dikt. Istedet kan det virke som et slags internt mantra de har gående.
Da vi først møtte Undergrunn denne dagen virket Pus som den med beina mest planta på jorda. Hvem er på andre siden av skalaen? Hvem har mistet mest bakkekontakt på UGs reise til fandom?
Blikkene vendes mot en av gruppens mer anonyme skikkelser, en underkjent brikke i Undergrunns megasuksess, nemlig produsenten UG Rik Pappa.
– Mistet mest bakkekontakt? Det må være den rikeste pappaen på jord, svarer Marstein.
– Han har ikke mistet bakkekontakten, men jeg hadde ikke sett for meg …
Mens Marstein tygger på ordene og vokter sine ord som den bandleaderen han er, åpner Rik Pappa munnen.
– Jeg var nærmest bakken i utgangspunktet.
Etter en hel dag med UG kan det virke riktig, til tross for at en Pikachu-sekk tidligere på dagen ledet oss til historien om at Rik Pappa har tatt en tiendeplass i junior-VM i Pokémon. Det var før musikkproduksjonen tok ham. På Egoland rapper han ingenting, men drister seg faktisk til et dikt mot slutten.
– Dette albumet er delvis et stort oppgjør med janteloven, sier han.
Det virker de til å enes om alle seks.
Men kan gutta bak albumet de selv beskriver som et «veldig lite sjarmerende album», noen gang bli truffet av janteloven?
Marstein reiser seg og vifter febrilsk med armene.
Han snakker om å være en ninja. Han snakker om å spille Call of Duty. Om maskingeværene som blafrer løs, men han som dodger hver eneste kule.
– Vi er untouchable. Vi føler oss ikke truffet av janteloven, men vi vet den prøver å treffe oss.
Tenk at til tross for alt dette er de likevel jordnære typer, alle seks. Det er helt sant.