Osloprisen-vinner: – Det virker som det satses for lite på originale kunstneriske spillefilmer

NATT&DAGs lesere stemte frem Selvportrett som vinner av Årets Beste Film.

b
a

2020 tok kanskje fra oss Denis Villeneuves Dune og en ny James Bond-film, men ga oss i det minste tre gode, norske filmer.

Selvportrett stakk av med flere stemmer enn både Kunstneren og Tyven og Lyset fra sjokoladefabrikken. I dokumentaren følger Margreth Olin, Katja Høgset og Espen Wallin de siste årene av livet til fotografen Lene Marie Fossen, som led av anoreksi størsteparten av livet sitt. Resultatet ble en innsiktsfull og imponerende god film om en kunstner og menneske som fortjente et bedre og lengre liv.

Les om de andre nominerte HER.

Hvem andre hadde fortjent en nominasjon i kategorien Årets Beste Film?
Katja Høgset: – Av de få jeg rakk å se likte jeg Mariken Halles Vi er her nå fordi den var frisk og absurd morsom, Johanne Helgelands Flukten over grensen fordi den tar barn på alvor og Jul på Kutoppen fordi den er morsom og samboeren min har skrevet den.

Margreth Olin: – iHuman og Den Største Forbrytelsen. Kunstneren og Tyven, som var nominert sammen med oss, er den norske filmen som har berørt meg mest av norske filmer i år, det kan jeg helt klart si.

Espen Knudsen: – Jeg synes Kunstneren og Tyven hadde fortjent prisen. Men jeg er veldig glad for at det ble oss!

Hvorfor er Norge så mye bedre på dokumentarer enn på spillefilmer?
KH: – Det virker som det satses for lite på originale kunstneriske spillefilmer og komplekse historier, og for mye på de større kommersielle filmene, som fører til at for få filmskapere får mulighet til – eller tør – å lage historier som utfordrer publikum på nye måter. Kanskje gir dagens støtteordninger for dokumentarfilm større mulighet for nytenkning og eksperimentering enn i fiksjon? Når det er sagt, syntes jeg det har vært flere gode spillefilmer de siste par årene, som for eksempel «Barn», «Håp» og «Disco».


(Foto: Espen Wallin, Speranza Film, Norsk Filmdistribusjon)

MO: – Det er jo en påstand kanskje ikke alle er enige om, men vi opplever en gullalder i norsk dokumentar. Vi har lenge hatt enkeltfilmer som har berørt et norsk kinopublikum, men nå har vi også hvert år flere titler som vinner priser ute på viktige festivaler. En satsning på en større internasjonal profil på prosjektene, samt backing av talenter over tid fra NFI og bransjen selv har gjort dette mulig. I år er fire norske feature-dokumentarer kvalifisert til Oscar. Det er historisk.

Her er alle vinnerne av Osloprisen 2020!

Mange tv-innslag og dokumentarer om alvorlige temaer som anoreksi ender ofte opp med å handle mest om hvor synd det er på de som lider av sykdommen, i stedet for å si noe mer eller nytt. Hvordan unngår man det? 
KH: – Vi var opptatt av å se mennesket bak sykdommen, ta vår hovedkarakter Lene Marie Fossen på alvor. Hun var selv opptatt av at hun var mye mer enn denne sykdommen, på tross av at den dominerte livet hennes. Derfor var det også viktig for oss ikke å bare fokusere på anoreksi. Vi ville møte og skildre henne som et helt menneske og som den kunstneren hun var. Anoreksi er en sykdom mange har en relasjon til, men som det også finnes mange misforståelser rundt. Ofte er det komplekse årsaker til at man blir syk, og da er det viktig at man ikke forenkler årsaker eller menneskene som sliter med sykdommen. Hvis man bare synes synd på noen, mister man mye av bildet og det fører til lite nytt.

EK: – Det er jo også en film om livet, hvordan det plutselig tar en uventet sving og hva det gjør med den enkelte. Samt kampen man har for å komme seg gjennom. Man må i alle fall møte den som lider av en sykdom på den enkeltes egne premisser. Men det er ufattelig komplekst!

MO: – Hun sier i filmen: «Når livet blir til må det elskes, og elskes fordi det er til, men det er så vanskelig å gi livet rom, rom til å bli hva det vil.» Lene Marie elsket livet, hun elsket å stoppe øyeblikket og forevige det med kamera. Men hun klarte ikke av å leve det. Hun sprenger grensene for hva vi tenker og tror om en som er så alvorlig syk.

LES OGSÅ: iHuman vil ta debatten om kunstig intelligens. Men hvilken debatt?