Anmeldelse av Morten Langelands «Barbar»: – Sjelevrengende kleint

– Det er noe patetisk over å lese en middelaldrende mann som skriver som en fjortenåring og tenker som en gymnasiast, skriver NATT&DAGs anmelder. 

b
a

Morten Langeland har høstet mye skryt for sin lekne, ofte uortodokse tilnærming til poesien, preget av en bestemt, ofte fruktbar, åpenhet mot sine omgivelser og hvordan mennesket formes av de inntrykk man suger til seg og de minnene dem skaper når de borer seg fast i en. Hans nye bok Barbar er noe annerledes fra tidligere utgivelser, da det her er snakk om en ren samling av kortprosatekster, gitt et gjennomgående, kronologisk narrativ. Hvor grensen mellom en roman, kortroman og en kortprosasamling går, er ikke helt godt å si i denne sammenhengen. 

Forfatteren fremstår egentlig bare mest flau på egne vegne

GROVT FORTALT FOREGÅR Langelands kortprosa i et høyst reelt Oslo og Bergen, med referanser til virkelige mennesker og virkelige hendelser i nær nåtid. Til tross for både flotte tilløp og svake passasjer underveis, slutter boken vesentlig bedre enn den begynner. Første del foregår stort sett i et sommerlig Oslo og kan leses som en klassisk byskildring. Langeland inntar rollen som observant kikker, det snubler bytryner inn og ut av fokus. Refleksjoner og poetiske bilder får henge i luften maksimalt et par linjer. Fra byens kafeer, bibliotekfilialer og barer trenger inntrykk og innfall inn i litteraturen, forfatteren ser opp fra sin egen tekst og lar seg forstyrre av både livet og anekdoten.

«Det er mye som fortjener en snutt», skriver Langeland og ja, det er det vanskelig å være uenig i. Noen observasjoner er morsomme, for eksempel en om en mann som jogger med dongeribukse for å skåne skabben. Andre, som at moderniteten er som å leve i en gullfiskbolle, har de fleste tenkt bedre selv. 

Dessverre preges det hele i for stor grad av selvsabotasje, kamuflert som eksperimentell prosadiktning

Beklagelig er det sistnevnte observasjoner som er i klart flertall. For ja, det er noe patetisk over å lese en middelaldrende mann som skriver som en fjortenåring og tenker som en gymnasiast. Seanser som denne på Deichmanske preger bokens første del: «DJ Ingebling fra Spasibar gikk forbi med blomsterjord, der folk bor, oh la la, er det mye som gror. Blant annet på Biblo, hvor ei jente (12) beklaget og håper det ikke var offensive at de lo. Lol, le lil charmer!». Man kan gjerne hevde at dette har elementer av dagligtale i seg og at litteraturen skal kunne romme dette. Ja, men her har det absolutt ingen annen funksjon enn å være sjelevrengende kleint. Det er en balansegang ved bruk av slike virkemidler – anvendt riktig og troverdig tilfører det autensitet og lekenhet, gitt tanke og kontekst kan det til og med fortelle oss noe om vår samtid. Anvendt slik som her minner det mest om problemene med tidsmarkørene man finner i for eksempel makkverket Emily in Paris  – umotiverte, men likevel ekstremt insisterende. Eller, for å si det på Langelandsk: LOL sjukt 2020 amiright. 

FOR DET ER virkelig lite å glede seg over i denne delen av Barbar, utenom hjemkomsten til Kristiansand som står igjen som en av bokens høydepunkter, selv om også dette er litteratur som ikke er spesielt minneverdig. Forfatter er seg åpenbart dette bevisst, spøker om det, men mest for syns skyld og alltid halvhjertet. Humor, vidd og selvironi beriker selv den mest alvorstunge roman, men her er det virkelig ikke litterært interessant, det tilføyer intet og undergraver det lille som er – en ulempe med formen, kan man si. Forfatteren fremstår egentlig bare mest flau på egne vegne.

De mange tjommslige seansene er også like flaue som de er mange. Dette er jazz-prosa, et lite stykke Grünerløkka sendt til litteraturen for å dø: «Senere kom Torgny og flippet helt da de fortalte hva som hadde skjedd, han gikk sporenstreks opp og tok salto naken fra samme spot. Det gjelder å sette triksene først. Øystein spør om det er noen som har et ord, helst et sted, som har tre stavelser og som rimer på «to do»? Bellevoh? Ouagadougou?». Slik prosa minner mer om Anniken Jørgensen enn en prisvinnende poet.

Prosatekstene bedrer seg rett og slett med alvoret

Bokens andre del er dog vesentlig sterkere og til dels velskreven. Det stadig gjentatte kråkemotivet er interessant, spesielt lest opp mot de gjennomgående, velskildrede rusproblemene. Prosatekstene bedrer seg rett og slett med alvoret, men Langeland mestrer virkelig ikke lettheten og lekenheten like godt i prosa som i lyrikkform. Som virkemiddel for å skildre overgangen fra rus til edruelighet, er motsetningen nokså effektiv, men bare i form av å være en åpenbar kontrast. Tidvis skriver han dog svært godt, som her om kjærlighetssorg: «Når noen som har sett på en, og tenkt sitt, hver dag i lang tid, brått blir borte, mister livet sin validitet, det gjelds ikke, man grafser rundt midtveis i livet, i lyngen, i kratt og bregner, med kart og kompass og forstørrelsesglass, langt unna der det skjer.» Her er presisjonsnivået høyt og Langeland viser at han også har en vakker penn, ikke bare en kødden en.

DET ER SYND at denne boken er så svak som den er. Langelands tidligere forfatterskap er godt og bokens andre halvdel har flere lovende passasjer. Dessverre preges det hele i for stor grad av selvsabotasje, kamuflert som eksperimentell prosadiktning. Hvis man ikke tror meg, lar jeg heller Langeland ta ordet. Åstedet er Deichmanske Hovedbibliotek og noen har låst en FUJI -sykkel til en annen sykkel, hvilket annonseres over anlegget. En kvinne kalt Fatou kjeder seg med språkvask, hvorpå forfatter svarer henne slik: «Det er det som er kunsten, selv om du kanskje driver mer med det de kaller art by acci-dent,» svarer jeg ;) Faen, jeg har jo en sølvfarget FUJI-sykkel.» Roflmao.