«Uncanny Valley» er et fascinerende innblikk i ideologien som former samtidens techindustri

I Anna Wieners ujevne tech-memoarer fremstår Silicon Valley som en kult, en livsstil og et frigjøringsprosjekt.

b
a

SILICON VALLEYS TEKNOLOGI, språk og livsstilspakke har trengt seg inn i hele vår hverdag. Både offline og online. Informasjonen du etterlater deg i løpet av en arbeidsdag brukes sømløst og umerkelig til å selge deg alt fra politiske parti til deodoranter. Hvem er det egentlig som har forandret tilværelsen så radikalt? Anna Wieners Uncanny Valley gir techboomen et ansikt bak reklamepropagandaen. Memoaret er et fascinerende innblikk i ideologien som former samtidens techindustri med sitt øko-fascistiske, utopiske verdensbilde. Privilegiene og stormannsgalskapen skildres treffende, fra en ung outsider på innsiden av næringen, men boken kommer stort sett til kort i sine tilløp til kontekstualisering og analyse. 

Les også: Mislykket reise på innsiden av den identitære bevegelsen

MEMOARENE ER IKKE bare en personlig beretning om et ungt menneske som ønsker å bedre sine livsvilkår, men også en fortelling om senkapitalismens påvirkning på det amerikanske samfunnet. Anna Wiener er på mange måter en typisk representant for sin økonomiske og kulturelle bakgrunn: høyt utdannet innenfor kulturfag med økonomisk støtte hjemmefra, hvorpå hun nå, drevet av både idealisme og snobberi, forsøker å lykkes i den tradisjonelle forlagsbransjen i New York. Desillusjonert av lave lønninger og høyt arbeidspress i en patriarkalsk og ukledelig gammeldags bransje, søker hun nye muligheter i den boomende techbransjen, først lokalt og siden i det myteomspunnede Silicon Valley.

Memoarene skildrer hennes år som kundeansvarlig i en bransje preget av høy risiko, unge mennesker og et teknologioptimistisk, på grensen til fanatisk, verdensbilde som får Petter Stordalen til å fremstå som avmålt og sindig. Det hele skildres som en gigantisk barnehage av unge, intelligente menn hvis språk er hentet direkte fra Pentagons operasjonssentral og livsstil blander det verste fra internettkultur, new age-fanatisme og et svært dekadent forhold til egne privilegier. Likevel er det en smittsom optimisme som fenger Wiener, en blanding av genuint håp for fremtiden og noe for hennes generasjon så sjeldent som trygge, forutsigbare økonomiske rammer.

SILICON VALLEY FREMSTÅR her både som en kult, en livsstil og et frigjøringsprosjekt, i skarp kontrast til forlagsbransjen hun forlot i New York. Arbeidsplassen preges av den unge, nyrike startupkulturen. De ansatte stiller på jobb i treningsklær, alltid beredt for en spontan fjelltur. Arbeidsdagen bærer preg av en lekenhet i tilsynelatende skarp kontrast til de ekstreme pengesummene som er i omløp. En enorm forskjell fra den gammelmodige bokbransjen, med sine formale kleskoder og pay-your-dues mentalitet: her er det fritt frem for de unge nyrike til å gjøre nøyaktig hva de vil: «The most obedient of us would perch on the two sofas in the middle of the office, and the rest would roll over in their desk chairs, flanking the CEO in a semicircle like children at a progressive kindergarten». Man kan forstå, gitt hovedpersonens trygge oppvekst og hierarkiske arbeidshverdag i New York, at noe slikt virket forfriskende.

Som i all big business, ledes barnehagen i hovedsak av menn – dette til tross for de overfladiske mantraene om flat organisasjonsstruktur og interne policyer for å ansette flere kvinner. Wiener skildrer treffende at hverdagen hennes i stor grad handler om å bistå menn, som om hun selv var et slags moderlig dataprogram. Menn skaper problemer, hun løser dem, lytter, smiler og hever lønn. Den frie, barnlige lekenheten i industrien er i stor grad forbeholdt mennene. Storslåtte punchlines om representasjon og likestilling er reklamespråk – både internt og eksternt. Måten Wiener fremstiller denne kulturen og hvordan de mannlige kollegaene forholder seg til samfunnets gradvis økende bevissthet om seksuell trakassering, er kanskje bokens sterkeste punkt. Hun avslører treffende vagheten i de unge sjefenes selvsikre ytre og hvordan de i sitt oppblåste selvbilde hverken klarer å se det problematiske med arbeidskulturen de har skapt eller at bedriften deres i bunn og grunn gjør det bedrifter alltid har gjort: selger produkter. På arbeidsplassen så vel som utad, er de fremdeles tradisjonelle finansmenn som forvalter patriarkalske strukturer i jakten på simple transaksjoner. 

Les også: Kvinner som banker kvinner

WIENER FALLER DOG fullstendig igjennom i sine vage forsøk på å innta et klasseperspektiv. Hun identifiserer korrekt at det bak techindustriens utopiske propaganda skjuler seg intet mer enn simple, tradisjonelle transaksjoner og at de i bunn og grunn leverer helt konkrete produkter. Skildringene av hvordan San Fransisco parallelt med techboomen har en uteliggerboom og hvordan gentrifiseringen gjør byen nærmest ulevelig for mennesker utenfor techindustrien, er treffende og tankevekkende, men Wiener evner ikke å gi disse observasjonene en like treffende overordnet analyse som for eksempel gjør i spørsmål om sexisme ved arbeidsplassen. Hun ser kontrastene tydelig, men klarer ikke å kontekstualisere dem. Techarbeiderne kritiseres presist for deres blinde tro på at de utfører nøytralt, upolitisk arbeid og at de simpelthen bygger et babelsk tårn inn i menneskehetens frigjørelse. Wiener overser tidvis blindt de småfascistiske trekkene med den utopiske tankegangen, den militaristiske utopiske propagandaen og den grusomme utnyttelsen av andre mennesker som ligger til bunn for velstanden.

Det er kanskje vel høye krav å stille til et personlig memoar, men når hun så tydelig forsøker å belyse fattigdommen som preger bybildet i San Fransisco, savner jeg en mer strukturell analyse. Insisteringen på de skarpe kontrastene føles overfladisk og nærmest poserende, tidvis provoserende, spesielt når hun tydelig tenker strukturelt i spørsmål som angår hennes kvinnelige kollegaer som tjener millioner og dropper syre i helgene. Når hun midtveis i boken reflekterer over sitt nye liv i techindustrien og de etiske problemstillingene det medfører, lengter hun etter et enklere liv, bestående av dagligvarehandling, husvask og lange dusjer. Dette er selvinnsikt som minner mest om Kjetil Østli på sitt mest retur-til-natur-aktige, med en privilegert Lena Dunhamsk twist. Det blir ikke revolusjon av slikt, nei.

JEG SITTER DERFOR igjen med en blanding av både irritasjon og beundring for Wieners bok. På den ene siden er dette en dypt empatisk, velskrevet tilnærming til memoarsjangeren, hvor hovedpersonen tar lite plass i teksten og lytter til sine omgivelser og tidvis reflekterer godt over dem, hvilket på sett og vis er en prestasjon i en så grunnleggende selvopptatt sjanger som memoarbøker kan være på sitt verste. Wiener har en god penn, og boken er fornøyelig lesning. Analysen av hvordan techindustrien, til tross for sitt grandiose selvbilde, reproduserer de samme patriarkalske strukturene som tradisjonelle bedrifter er betimelig og god, til tross for sine tilkortkommenheter. Man sitter likevel igjen med en følelse av uforfylt potensiale og intens apati ved bokens ende. Kapitalismen er tross alt en selvgående maskin, uansett hvem som sitter i det hvite hus – for de priviligerte er livet enkelt og politikk er noe adskilt, en lek. Wiener oppsummerer egentlig bokens problemer best selv: «I was looking for stories; I should have seen a system».

Les også: – Hvis psykedelia er mer effektivt mot depresjon enn antidepressiva må det dekkes av helsevesenet