Deportert fra Sverige, deprimert på internett

Høstens to solide utgivelser fra Drain Gang er svensk-thailandsk cyberangst, alternativ DIY-popmusikk og en eksperimentell visjon for det nye århundret.

b
a

Få nyheter har gitt meg så umiddelbare, sterke sommerfugler i magen som da jeg helt ut av det blå, på under en ukes varsel, fikk beskjed om at Ecco2k skulle spille solokonsert i Oslo. Helt siden 2014, da katalogen hans bare besto av et knippe gjestevers og en håndfull sololåter hvorav de fleste varte under to minutter og et par var ambient-instrumentaler, har jeg uten å nøle genierklært Ecco som både rapper og låtskriver.

SAMMENLIGNET med kompisene, den særdeles innadvendte Bladee og amatørmessige men entusiastiske Thaiboy Digital, fremsto Ecco i større grad som et naturtalent med ekstrem flow, meloditeft og sågar crossover-potensial. Dermed var det også typisk at han var mer interessert i å utarbeide kollektivets visuelle profil og generelt være mystisk enn å fokusere på musikken. Det at det var så få av dem gjorde at hvert eneste vers føltes som en sjelden juvel, og selv om frekvensen har økt betydelig siden den tid er det fortsatt litt sånn.

Uansett: å se ham booket til Klubb Verdensstjerne i et popup-lokale i Møllergata 6 føltes som en seier.

Før konserten bar jeg på et ørlite håp om å få høre cyberangst-klassikerne «Hold Me Down Like Gravity», «Mirage» og «Guardian Angels» fra henholdsvis 2013, ‘14 og ‘15 (som sagt: denne fyren ga ikke ut mye musikk i starten), men det var ingen overraskelse at de uteble. I stedet ble det hovedsakelig servert låter fra albumet D&G fra 2017, et par singler, et par hittil uutgitte låter og litt ambient og støy-mellomspill. DJ-arbeidet gjorde han selv.

På scenen var han litt innesluttet, men danset nesten hele tiden mens han sang – mesteparten av settet sang han harmonivokal over studiovokalen – og smilte mye. Jeg vil gjette det tidlige materialet uteblir delvis fordi han har vokst fra bars om bitcoins og pokemon, men også fordi han ikke føler like mye på sentimenter som «I woke up today wishing I was someone else» lenger.

HØYDEPUNKTET, og øyeblikket der publikum gikk virkelig bananas, var «Black Boy», en sjeldent god pop-perle med en bittersøt tekst jeg tolker som en peptalk fra Ecco til hans yngre jeg. Etter en snau halvtime forsvant han like brått som han hadde dukket opp, og jeg var svimeslått.

LES OGSÅ: Einár har 125 millioner avspillinger på Spotify: – Det er bare å få folk til å trykke på play

En ukes tid senere, midt oppe i promosyklusen for det etterlengtede Thaiboy Digital-albumet Legendary Member, dukket Trash Island helt uannonsert opp på strømmetjenester. Det kom som et sjokk – tidligere har det bare vært et fåtall låter der alle de tre medlemmene figurerer, og her var det fem av dem. Like sjokkerende var lydbildet og låtskrivingen: min umiddelbare beskrivelse var «ambient boyband».

LITT BAKGRUNNSINFO for deg som ikke henger med: «Drain Gang» er altså en svensk rapgruppe som har vært aktiv siden 2013, opprinnelig under navnet «Gravity Boys/Shield Gang», og består av rapperne Bladee, Ecco2k og Thaiboy Digital (ekte navn henholdsvis Benjamin Reichwald, Zak Argoundade og Thanapat Thaothawong). De er tett affiliert med den lignende og mer kjente Yung Lean, som de ofte samarbeider, deler produsenter (først og fremst Gud, Yung Sherman og Whitearmor) og turnerer med. Sounden deres er en kjølig atmosfærisk og emosjonell blanding av moderne autotunerap, eurodance og tidvis shoegaze-aktige lydlandskap, pakket inn i en gjennomført futuristisk estetikk. De har gitt ut et utall mixtapes, album og singler hvorav Bladees albumdebut Eversince fra 2016 er kronjuvelen.

UTOVER DEN unike sounden og de molefonkne, men fargerike tekstene er det mye som er interessant med dette kollektivet. De har alltid operert som et slags DIY-boyband, der musikken står i tett samspill med visuell presentasjon, personligheter og klesstil. De har kanskje ikke fullt så stor fanbase som One Direction eller BTS, men tilhengerne deres er minst like intense, med svært sterke meninger om hvem som er kulest og best. Dette er høyst bevisst branding – Bladee har faktisk hevdet direkte i låttekster at de er det nye One Direction. Når de selger merch er det presentert mer som «high fashion» enn bandskjorter, som trykkes i bittesmå opplag og ofte blir solgt videre for svimlende summer. I tillegg er den visuelle profilen deres ufattelig avansert og har bare blitt mer sådan med tiden, en blanding av futuristisk hiphop-stil og tidlig 2000-talls retro med klare ekko av Myspace, Deviantart og Geocities. Bladee har i det siste gått for en klesstil der han ser mer ut som en 11 år gammel Fortnite-entusiast enn en 25 år gammel rapper, komplett  med grillz laget for å se ut som regulering.

En annen ting som mildt sagt har preget gruppa er det faktum at Thaiboy Digital i 2015 mistet oppholdstillatelsen etter å ha bodd i Sverige ni år og ble deportert til Thailand, så de har måttet reise fram og tilbake mellom Stockholm og Bangkok for å kunne lage musikk sammen. Konserter har også krevd en del logistikk.

Følgelig bærer Trash Island preg av å være et intimt og bittersøtt samarbeid mellom gode kompiser som ikke får sett hverandre ofte nok. Det er en interessant plate fordi den er ekstremt lavmælt og innadvendt, men samtidig kanskje det mest poppete gruppa har gjort rent meloditeknisk. Som sagt: ambient boyband. Produksjonen (hovedsakelig av Whitearmor, produsentstabens eksperimentalist) bærer preg av hvor lite som skjer av gangen og hvor mye tomrom det er i lydbildet. Vokalen er også stort sett stillferdig og tilbakeholden, samt mer eksperimenterende enn på tidligere plater, preget av mumling og hvisking litt vel nært mikrofonen.

LES OGSÅ: Kanyes «Jesus Is King»-film fremstår som et krampaktig forsøk på moralsk renvasking

SPESIELT ECCO holder seg stort sett til merkelig hvesende levering i et særdeles androgynt øvre register. Det låter veldig rart, men desto mer besnærende og interessant. Arrangementene er også noe annet enn vi er vant til. Der mesteparten av det tidligere materialet deres baserer seg på utveksling av vers og refrenger er de mer samspilte her, et system der hvert medlem har sin unike del av låten, så de låter mindre som et rapkollektiv enn en fullblods vokalgruppe.

Tonen og kvalitetsnivået på platen settes umiddelbart, men det er først på fjerdesporet «Victim» at det begynner å virkelig koke. Beaten høres ut som et spøkelse av en dancehall-riddim som truer med å materialisere seg, men aldri helt gjør det, og Bladee messer «I love to play the victim / I love to pass the blame», som en mer åpenlyst sosiopatisk Drake. Deretter går det slag i slag med den ene fullstendig spinnville låta etter den andre. På albumets mest rappete låt «Western Union» leverer Ecco årets mest hypnotiske hook, som naturlig nok handler om å overføre penger til Thaiboy når han er stuck i hjemlandet.

SÅ SKLIR det riktig ut: «The Void» har så ultra-minimal produksjon og ukomfortabel hviskende Bladee-vokal at den nesten låter mer som noe Xiu Xiu eller Prurient kunne funnet på, og dette følges opp med «Acid Rain», der den tyske produsenten Mechatok bidrar til en fryktelig intens oppbygging av synther inn i et steinras av trommer som Ecco hyler i falsett over. Det rundes av med den tilnærmet sukkersøte «You Lose», og du sitter til slutt igjen med å ha hørt den høyeste konsentrasjonen av idéer og melodier på bare 20 minutters tid du har hørt i år (i alle fall hvis du ikke har hørt albumet til 100 Gecs).

Etter Trash Island fremstår Thaiboys soloalbum Legendary Member som hakket mer konvensjonelt, uten at det egentlig sier så mye. Den musikalske tilnærmingen til Thaiboy er ikke noe mindre interessant enn livshistorien hans. I gruppekonteksten er han, i kontrast til mystiske og artsy Ecco eller den mørke og plagede Bladee, både en inderlig R&B-romantiker og en habil tolker av hard, ignorant Chief Keef-aktig trap. Disse to sidene vises henholdsvis fram på de to mixtapene Tiger og Lord of the Jewels (Return of the Goon). På Legendary Member gjøres det større skritt mot å forene det til én sound.

Jeg vil beskrive den som «DREAM TRAP».

Lydbildet på Legendary Member, som Gud har hatt hovedansvaret for, er en salig og lettere surrealistisk suppe som er like tåkete og fargerik som coveret. Det er en stor bredde av musikalske elementer i bevegelse: de klassiske trance-elementene kollektivet er kjent for (se den beinharde eurorap-bangeren «Nervous»), skrudde synther av typen Aphex Twin eller Boards of Canada kunne blitt glad i (som på den ellers radioklare «IDGAF»), tydelige asiatiske inspirasjoner (gamelan-bjellene som dukker opp i «Can’t Tell», Mortal Kombat-stemningen som gjennomsyrer «Kit Kat»), drømmende nesten Cocteau Twins-aktig gitar (førstesingelen «Lip Service») og i enkelte tilfeller alt dette på én gang (den vakre men særdeles desorienterende «Kiss Me Thru The Scope»).

Likevel låter det helstøpt. De eksperimentelle elementene balanseres med vakker popmelodi, og på samme vis sidestilles de inderlige følelsene med skamløst idioti, som når Thaiboy bruker et halvt vers i «Nervous» på å ramse opp luksuriøse bil- og klesmerker, og når han lirer av seg kupletten «designer drugs, feeling like the 80’s / I be on a yacht, feeling like the navy» i tittelkuttet.

Nettopp den låten er for øvrig et smått spektakulært klimaks der vi for første gang får høre Thaiboy, Bladee, Ecco og Yung Lean utveksle vers på én og samme låt. Det er også bemerkelsesverdig hvor mye Ecco låter som Young Thug på det første verset sitt og Yves Tumor på det andre.

DET ER EN perfekt kulminasjon av disse to albumene, som føles som ett felles prosjekt – en fremvisning av talentene til Thaiboy og Ecco, som alltid har vært litt mindre prominente enn Lean og Bladee; en visjon av eksperimentell og alternativ multinasjonal DIY-popmusikk for det nye århundret, og et forsøk på å lage en særsvensk, melankolsk tolkning av moderne rap på samme måte som Abba gjorde med disco og Robyn gjorde med elektropop.

Dette føles som et nytt nivå for det som allerede har vært et av de mest spennende musikalske kollektivene på 2010-tallet, og det føles som om det bare kommer til å gå oppover.

LES OGSÅ: Det norske Sadboys-miljøet: – Bøttehatten er vår hijab