Hvorfor skal du egentlig se en D’Angelo-konsert? Vi spurte de som vet

Michael Eugene Archer, eller bare D’Angelo, brukte 14 år på å følge opp neo soul-mesterverket Voodoo. I fjor kom en etterlengtet og kritikerrost oppstandelse av et comeback-album i Black Messiah.

MUSIKK
b
a

Oss er en frelser født? D’Angelos Black Messiah fikk strålende anmeldelser, men hvorfor skal du se ham på Oslo fjordfest på torsdag? Her er noen spørsmål til de som presumptivt vet svaret:

1.Hvorfor var D’Angelos tilbakekomst så etterlengtet?
2. Black Messiah fikk jo strålende kritikker. Men er skiva på nivå med Voodoo?
3. Hva kan man kan vente seg av D’Angelo live?

MARTIN BJØRNERSEN
DJ og musikkskribent.

1. Den enkle forklaringen er at det er så lenge siden Voodoo, og at den skiva er så bra. Man hadde vel begynt å miste troen på at det skulle komme noe nytt fra ham. Det begynte å bli Sly Stone-takter over det hele, han har jo isolert seg i hjemmestudioet sitt i over 30 år. Det var en del foruroligende rykter om rus, og tabloidsaker, som da D’Angelo ble arrestert for sexkjøp etter å ha prøvd å plukke opp en undercover politikvinne. Man lurte jo veldig på hvordan det gikk med fyren.

2. Min personlige mening er at den ikke er helt der. Black Messiah er ingen milepæl som skaper en ny form i seg selv, som Voodoo gjorde. For all del: Skiva er mesterlig spilt av et fantastisk band, den er formsikker, men for å dra en klisjé savner jeg de virkelig gode låtene. Det er en kritikk D’Angelo alltid har fått, men både Brown Sugar og Voodoo hadde noen veldig sterke spor, skrevet sammen med de daværende låtskriverpartnerne Angie Stone og Raphael Saadiq. Black Messiah har ingen av det kaliberet, og det merkes.

3.Man kan vente seg verdens beste funkband, akkurat nå. Det er mer en grunn god nok, selv på en halvslapp dag. På en god dag er det få grenser for hvor bra det kan bli. Hypen rundt D’Angelo som liveartist er ikke overdrevet, den er helt berettiget. Man kan ikke nødvendigvis vente seg overraskelser, men hvis de trår til med noe uventet, snakker vi stor magi. Som på den første Oslokonserten i 2012, da de dro en helt magisk cover av David Bowies «Space Oddity».

SIGRID HVIDSTEN
Kulturjournalist i Dagbladet.

1. D’Angelo er et soulgeni som lager en helt særegen form for lyrisk soul, men som i en periode lot demonene ta overhånd . Tilbakekomsten var dermed så etterlengtet fordi a) man visste at det kom til å bli en fantastisk musikkopplevelse og b) i løpet av de fjorten årene som var gått siden Voodoo, og spesielt siden bilulykken i 2005, var man aldri helt sikker på at man faktisk ville få nytt materiale, eller ville få se ham live en gang til. En ny D’Angelo-plate er jo noe man kan gå og tenke på, vente på, i flere år.

2. Det er klart man på forhånd var bekymret for at albumet ikke holdt mål, men det trengte man heldigvis ikke å være. Black Messiah er helt annerledes enn Voodoo, men det må den også være etter 14 år.

3. Begge de to konsertene jeg har vært på i Oslo de siste årene har vært strålende. Gåsehud. Dansefot. Sjelegranskning. Et fantastisk tight og velspilt funksett med The Vanguards.

EIVIND EIDE SKAUFJORD
Driver countryklubben Die With Your Boots On. Blant annet.

1. Mange artister med en kort, genial og myteomspunnet karriere, blir jo desto mer myteomspunnet i sitt eget fravær. Da bygger hypen og myten seg opp, hvilket også bidrar til å spre musikken til flere og nye lyttere. Tenk Turboneger mens de lå nede med brukket rygg. Eller Guns N’ Roses.

2. Om ikke helt der, så tett på. Det tok meg litt tid å skjønne Black Messiah. Men det ble bare heftigere og heftigere for hver lytt, slik skikkelig bra album ofte er.

3. Et skikkelig show. På scenen trekker D’Angelo på tradisjonene fra James Brown, Sly Stone, Prince og mange andre. Forventer du en vindskeivfunky og grumsete aften (som på Black Messiah og dels Voodoo), eller forventer du en smooth soulkveld? Du får ingen av delene eller litt av begge, i tillegg til en funkfest uten like. Har du problemer med lange funkjams, bør du kanskje holde deg unna.

RUBEN GRAN
Leder musikkprogrammet Ruben på P3.

1. Fordi Voodoo var en umiddelbar klassiker som vitnet om et menneske som burde kunne ha mer storhet i seg.

2. Black Messiah er et svært godt album, som viser at han heller ikke bare lener seg på storheten fra 15 år siden. Det syder av musikalitet, livsgnist og finesse.

3. Sannsynligvis noe av det samme som sist han spilte i Norge. De neste konsertene er imidlertid på festivaler, så det ville ikke overraske meg om han toner ned den drøyeste dvelingen til fordel for albumtrofaste versjoner av låtene.

Kan du sette fingeren på hva som er så spesielt med D’Angelo?

Tilstedeværelsen i musikken. Det burde riktignok være en selvfølge for alle som lefler med soulmusikken, men han er i musikken på en måte jeg sjelden hører. Instrumentene er mer enn bare det, de er livsviktige organer i kroppen hans.

Har du et spesielt D’Angelo-øyeblikk?

Øyeblikket da han entret scenen i Filadelfiakyrkan i Stockholm i 2012, etter altfor langt fravær fra offentligheten og musikken. Ikke en gedigent bra konsert, men et enormt sterkt øyeblikk å se at han fortsatt… levde.

D’Angelo spiller torsdag 16. juli på Oslo fjordfest.