Jakter Google Street Views sublime, fortstyrrende og hysterisk morsomme øyeblikk

b
a

Jonathan Rafman (f. 1981)
Født og oppvokst i Montreal, hvor han også arbeider.
Mastergrad fra School of the Art Institute of Chicago i film, video ognye medier.
Hatt soloutstillinger ved anerkjente gallerier som Zach Feuer i NewYork, Seventeen og Saatchi i London og Future Gallery i Berlin.
Denne måneden er hans arbeider representert av forskjellige gallerierunder Art Basel-messen
i Miami.
9-eyes.com – koolaidmaninsecondlife.com – brandnewpaintjob.com

– IF I FELL INTO this water, would I die?

Et parspisse lakksko, for øyeblikket matchet med et sett prangende tennissokker,begir seg nølende utover bryggekanten i fergehavnen. Det er iskaldt ute, oglukten av fisk er den fremste indikatoren på hvor autentisk Oslo-utflukten tildet sesongforlatte ødelandet er.

Jon Rafman, den 32 år gamle kanadiskesamtidskunstneren, har sett hele verdens kriker og avkroker – men stort settbare med virtuelle fremkomstmidler. Han er posterboy for diskursenkunstverdenen har døpt “post-internet”, og er for celeber å regne i hardcorevideogamer-miljøer.

I løpetav bare få år har Rafman posisjonert seg som en av nøkkelpersonene isamtidskunsten, men akkurat nå er han bare en forfrossen, ubekvem kanadier,fanget i en perfekt storm av fashion fauxpas og filosofisk kontemplasjon med den isgrå “aslofjoooååården” somkulisse. Han har vært her før. Men bare via Google Street Views bilkamera, ogtrolig uten frykten for å drukne.

Gjennomsitt pågående prosjekt 9-Eyes har hanfått internasjonal anerkjennelse og oppmerksomhet. Rafman har saumfart Googlesbildetjeneste Street View etter spektakulære, forstyrrende og utrolige bildertilfeldig fanget av tjenesten, som han har tatt “screenshot” av og stilt ut.Det har blant annet bragt ham inn i det gode selskap som en bestanddel i dentoneangivende Saatchi-samlingen, og gitt ham solo-utstilling på Palais deTokyo. Oslo-besøket er selvfølgelig også bare en brøkdel av verdensturneen somsnart kulminerer i den årlige kjendisfesten og salgsmessen Art Basel i Miami.

RAFMANS KUNSTNERSKAP VISKER ut linjene mellom det virtuelle og detreelle, og har truffet den nerven som alle kunstnere drømmer om å røre ved engang i løpet av karrieren. Det skyldeskanskje hans kunstverks evne til å være en hybrid avvideospillentusiasme, filmkunst, hobbyantropologi og filosofi.

– Jegsynes det er noe iboende interessant med selve ideen om Google Street View. Deter noe ved dette kameraet som fanger hver eneste gate i den frie verden, og påsett og vis fungerer det som uttrykk for hvordan mennesker drives av envoyeuristisk lyst.

Google Street View er et uttrykk for hvordan mennesker drives av en voyeuristisk lyst.

– I dag kan hvem som helst være en voyeur. Viklarer ikke å unngå det. Og det oppstår en merkelig spenning mellom vårt blikkog det robotiske kameraet som fangerdisse sensasjonelle bildene. Hovedårsaken til at jeg synes 9-Eyes er et forlokkende prosjekt, er at det er noe sublimt veddet: Aldri før i historien har noen tenkt på at vi kan kartlegge hele verden ibilder, og systematisk arkivere det. Mitt arbeide etterstreber å peke på detsublime ved dette arkivet.

Har du blitt møtt med neser som rynker seg overopphavsrett-problematikk? Jeg synes ofte det virker som en frustrerende øvelseå skulle forsvare at man bruker funnet materiale på nettet, når det er liteneller ingen motstand mot det å skulle ta fysisk materiale som alleredeeksisterer og bruke det i etkunstverk.

– Vel, i 9-Eyes bruker jeg kun screenshots, mensi de andre arbeidene mine hvor screenshots bare er en liten del av det, følerjeg i større grad at jeg tilegner eller approprierer, selv om jeg er usikker påom det er riktig ord å bruke. Det er ikke som om jeg tar noe,rekontekstualiserer det, og at det erhele arbeidet. Det er mer som om jeg mikser collager med annet materiale for åstarte en samtale.

Mitt arbeide etterstreber å peke på det sublime ved dette arkivet.

–Dessuten tenker jeg at opphavsretten på internett er full av gråsoner, og ikkei nærheten av offisielle lover om opphavsrett. I dag har vi ikke en likemonoteistisk kultur, full av kulturelle ikoner som var fremtredende på seksti-,sytti-, åtti-, og nittitallet. Vår tids språk er annerledes på grunn avinternett, og fordi alt kan plasseres innenfor en egen nisje. Hver enestesubkultur er en dominant form for å oppleve en kultur som krever forskjelligetilnærminger enn appropriering. Selv ikke “remixe” fungerer. Jeg synes egentligalle disse termene fremstår som daterte.

Kunsten din blir ofte karakterisert som“post-internet”. Hva tenker du om det begrepet?

– Det eren analogi jeg liker å bruke: Hvis du ser for deg tiden da bilen ble oppfunnet,var den en kjempestor del av kulturen. Det er den åpenbart fortsatt, men visier ikke at vi lever i “bilens tidsalder”. Det samme gjelder internett# vihadde “internett-alderen”, og det er fremdeles en viktig del av livet vårt, menvi omtaler ikke nåtiden som det. Dessuten synes jeg at alle kunstnere i dag erpost-internet-kunstnere. Og det sier jeg fordi malere, skulptører og de sombare er opptatt av rent håndverk, på en eller annen måte må være påvirket avinternett.

Alle kunstnere i dag er post-internet-kunstnere.

– På énmåte er det en god betegnelse, jeg liker det mye bedre enn for eksempel “webart”. Men når det blir forsøkt definert, er det allerede for sent, da er detdødt. Så jeg antar vi egentlig bare kan se ting i retrospekt, litt som Hegelskjente frase: “the owl of Minerva spreads its wings only with the falling ofthe dusk”.

Å forsøkeå fange den “moderne opplevelsen” er drivkraften bak Rafmans arbeider. Men detdreier seg ikke utelukkende om et appropriasjonsspill med googlebilensbildearkiv. I serien Brand New Paint Jobhar Rafman lånt fra kunsthistoriens hovedpulsåre, og tapetsert interiør og rom –både fysisk og virtuelt – med kanoniserte malerier av Picasso, Matisse og O’Keefe. Dermed tvinger han maleriet inn i endialog med design og peker på maleriets kanskje aller største frykt: å bli etdekorativt objekt.

Jeg er inspirert av det dikteren Baudelaire skrev omflâneurenog storbyen.

– Tilsyvende og sist var dette prosjektet en måte å utforske den stadig merforsvinnende linjen mellom kunst og design. Jeg tar maleri og lager tapet avdet, og gjør ellers funksjonelle møbler totalt unyttige. Det tiltaler meg åbehandle maleri som et hvilket som helst digitalt bilde. For meg er detinteressant fordi maleriet er så fetisjert. Det er den dyreste fetisjen påmarkedet.

Fetisjerer du noe selv?

– Ja,voyeurisme, og det er nok fordi jeg er veldig opptatt av fortellinger. Om ikkeannet representerer selve handlingen av voyeurisme et slags narrativ i segselv.

Rafmanomtaler seg selv som en “virtual explorer”, et begrep som i aller høyeste gradoppsummerer essensen av hva hans kunstnerskap forsøker å belyse. Gjennomarbeidet Second Life utforsket hanvia avataren Kool-Aid Man – den ikoniske figuren til drikken med samme navn –hvordan enkelte subkulturelle fetisjer fikk utfolde seg i nettsamfunnet “SecondLife”.

Rafman er opptatt av å finne det poetiske, og noen ganger det banale, i de enorme landskapene av virtuell underskog.

Med filmer og “guidede turer” i spillet, avdekket Rafman med en nestenantropologisk tilnærming en parallell digital verden hvor mennesker fikk utløpfor kvelt seksuelt begjær. I “Second Life” er brukerne anonymisert og følgeligfri fra virkelighetens moralske pekefinger. Men Rafman er ikke interessert i åfordømme. Han er mer opptatt av å finne det poetiske, og noen ganger det banale, i de enorme landskapene av virtuell underskog.

Anser du deg for å være en slags form forantropolog?

– Nei,definitivt ikke. Det har hendt jeg har benyttet begrepet fordi jeg er en påutsiden som går inn i subkulturer og forsker på dem. Men jeg vier ikke like myeav tiden min til virkelig å studere disse kulturene som en antropolog ville hagjort. Jeg er mer opptatt av å projisere meg selv på disse kulturene.

Det handler mer om noe poetisk enn akademisk.

For meghandler det mer om noe poetisk enn akademisk, og det er på et mye mer personligplan. Jeg lager arbeider i en romantisk, men moderne tradisjon hvor jeg brukerdenne virtuelle avataren til å utforske, og av og til blir jeg en ganskesignifikant del av disse kulturene. Selv om linjene da viskes ut mellom utenforståendeog innforstående, har jeg alltid en kritisk distanse hvor jeg aldri overgir megtotalt til den gitte fetisjen.

Du er snarere en moderne “flâneur” ellertilskuer?

– Ja, jeger veldig inspirert av det dikteren Baudelaire skrev om flâneuren og storbyen. Bare forestill deg den nye moderne byen somoppsto på begynnelsen av attenhundretallet, og alle tingene du plutselig kunneforeta deg i løpet av én dag. Man kunne forelske seg på morgenen, lese en bokom filosofi på ettermiddagen og se en cabaret på kvelden. Livet vårt erekstremt fragmentert, og selvfølgelig er det en enkel øvelse å kritisere, menjeg synes likevel det er noe utrolig vakkert ved det.Internett gjør det på etslags hypernivå: Du kan oppleve det fragmenterte livet – ikke bare i løpet aven dag, men på ett sekund.

Jon Rafman9-eyes.com– koolaidmaninsecondlife.combrandnewpaintjob.com

Foto: Bjarne Bare