Mer eller mindre menn

b
a

Vi ville lage en film hvor vi kunne tillate oss å prøve ossfrem, og stilte oss selv spørsmål rundt det som skjedde i scenene. Hvordanfunker det når vi gjør dette, er det troverdig, føler vi det, er det ekte? Hvisikke, hvorfor ikke? Hva kan vi gjøre annerledes?

Vi går en bred norsk filmhøst i møte. Hele fjorten norske filmer harpremiere i løpet av årets siste fem måneder. En av filmene det knytter segstore forventninger til er Martin Lunds Mereller mindre mann, som vant prisen for beste film på den prestisjetungefilmfestivalen i Karlovy Vary.

Martin Lund langfilmdebuterte i 2010 med Knertengifter seg. Men filmen Mer ellermindre mann gir han seg i kast med mer innviklede relasjoner. Henrik er imidten av 30-årene, og er stuck i et limbo mellom ungdoms- og voksenliv. Han ogkjæresten Tone har et forhold som er basert mer på tøys enn alvor, noe som skalsettes på prøve når hun blir gravid. Henrik har vanskelig for å takle bådevoksenrollen og vissheten om at han snart skal bli far, og forlater sin egeninnflytningsfest, pisser på en Peter Pan-bok i bilen til en av kjærestensvenner, og drikker seg sørpe full med den barnslige kompisgjengen sin. Henriker en real anti-helt. Hovedrolleinnehaver Henrik Rafaelsen har brukt denberømte løk-metaforen i Peer Gynt for å beskrive karakteren sin: man kan skrelleog skrelle, men Henrik har ingen kjerne.

Hvorfor ville du lage film om Henrik,Martin?

– Filmen begynte med et skriveprosjekt, hvor jeg ville konfrontere hvordan jegopplevde at man “skal” skrive drama. De dramaturgiske kurvene man lærer hos foreksempel Robert McKee, de kan fort bli tvangstrøyer. Man tilfredsstilles av åtreffe noen knagger underveis. Det er jo ikke nødvendigvis særlig bradramamessig. Så jeg ville finne en annen inngangsvinkel til drama enn hva jeghadde jobbet med tidligere, og skrive uten å vite plot, uten fiks ferdigekarakterer, og uten en bestemt slutt å skrive mot. I nesten et halvt år jobbetjeg slik, og noterte løsrevne hendelser og situasjoner, energier, øyeblikk ogkarakterer, helt fritt fra noe som helst. Etter det halvåret satt jeg igjen medmye rart, men jeg begynte å se fellestrekk, blant annet relatert tilovergangsfaser. Så begynte jeg å forfølge enkelte av scenene og sette dem isammenheng. Jeg ville utforske det jeg syntes var interessant, og skrive om detjeg kjente til eller følte at jeg kunne noe om – ikke prøve å juge eller følgenoen dramaturgiske “sannheter”.

Under pressekonferansen på Karlovy Varyble det nevnt at du og skuespillerne brukte mye tid sammen på å finne essenseni historien. Hvordan jobbet dere med det?

– Jeg jobbet veldig lenge med skuespillerne. Vi hadde prøver hvor visnakket om de ulike scenene, og hva de var for noe. De kom med historier somkunne berike eller endre på dem. Det var litt av ideen i utgangspunktet, at viskulle lage en film hvor vi kunne tillate oss å prøve oss frem, i stedet for åtvinge replikker på skuespillerne og si at sånn skal det være. Vi hadde storåpenhet på settet, og stilte oss selv spørsmål rundt det som skjedde i scenene.Hvordan funker det når vi gjør dette, er det troverdig, føler vi det, er detekte? Hvis ikke, hvorfor ikke? Og så prøvde vi en annen inngang.

Så dere arbeidet en del medimprovisasjon? Eller var det slik at du justerte manuset etter hvert som derejobbet med det?

– Til syvende og sist er alt ganske ordrett fra manus. Men i forkant lektevi mye med manuskriptet. Trenger hun å bli så sint, er det kanskje merinteressant om hun ikke er sint på ham, selv om han gjør noe dumt? Hva skjerda? Og så videre. Slike diskusjoner var veldig interessante å ha. Igjen, detvar litt av greien med filmen, at vi hadde lyst til å være i filmprosessenlenge. Jeg og Ruben (produsent, jou. anm.) ville ikke gå til filmfondet for åsøke penger og si at dette er bra, akkurat sånn skal det være. Det ville værtuærlig av oss å late som om vi hadde alle svarene. Vi ville gjøre ting på enmåte som gav oss muligheter for å arbeide med innholdet i filmen lenge, selvnår vi gjorde innspillinger.

Jeg har stalket Facebook-profilen dinlitt. På profilbildet ditt går du med en t-skjorte hvor det står “Jeg danseruten ironi”, som kan gi inntrykk av at du tar avstand til Henrik (Henrik klarernemlig ikke å danse uten ironi, som du kan se i filmens trailer). Men samtidighar du også lagt ut oppskrift på “Eggs ala Martin”, som innebærer høy promilleog brannalarm, noe som unektelig er ganske Henrik-ete. Det jeg vil spørre om,er, ser du noe av deg selv i Henrik?

– Jeg tar absolutt ikke avstand fra ham. Det har vært et poeng for meg åikke moralisere med filmen. Jeg kjenner meg igjen i det å flyte mellom ansvarog voksenting på den ene siden, og på samme tid ønske å tilhøre noe barnslig oglengte etter det som en gang var. Å utsette alvoret. Det kan jeg absoluttrelatere til. Uten at jeg skal si noe for sikkert, har jeg en følelse av at mingenerasjon tillater seg å være i utdannelse veldig lenge, og å forbli i lekenveldig lenge, fordi vi kan det.
Apropos utdanning. Filmfotograf John Christian Rosenlund skrev i augustinnlegget “Vi er gode – men ikke gode nok” på Rushprints hjemmesider, med fokuspå hvordan vi skal bygge en (sentralisert) filmindustri og vinne en Oscar. Etav hans fire ankepunkter mot den norske filmindustrien er Filmskolen påLillehammer. Du var jo en del av kull fem på Filmskolen, som var kjent som detvanskeligste kullet til da, fordi dere konfronterte administrasjonen.

– Ja, vi satte en del spørsmålstegn ved hvordan skolen var strukturert, noesom var med på å sette i gang en prosess. Den fortsatte etter at vi sluttetogså, med utskiftning av folk som hadde jobbet der veldig lenge.

Rosenlund fokuserer på skolensbeliggenhet, mens regissør Mariken Halle har fokusert på innholdet i skolen.Hun skriver blant annet om hvordan Filmskolen bør fokusere på ambisjoner ogidéer og frihet. Hva tenker du er den ideelle filmskolen? Er den bra nok, denvi har i dag?

– Jeg har ingenting å sammenligne med, for jeg har jo bare gått på den enefilmskolen. Jeg vet ikke hvordan det er verken i Göteborg (hvor Halle gikk, jou.anm.) eller andre steder i utlandet. Men jeg tror ikke at noen som går påFilmskolen vil synes at alt er bra når de går der. Vi var et kull som klagdeveldig mye, og jeg tenker at det på sett og vis er oppgaven til de som går der:å pushe grenser og å ville ha mer. Filmskolens ideologi er triangelstrukturen(manus-regi-produsent), og det passer for enkelte, men ikke for alle. Jeg trordet var sunt at det skjedde forandringer på skolen, og det bør kanskje skjeenda mer. Men jeg er ærlig talt ikke så oppdatert på hvordan det er der bortefor tiden. Jeg fokuserer med det jeg holder på med nå.

Forståelig. Helt til slutt: hva er måletditt med filmene du lager?

– Jeg vil fortelle historier som jeg synes er interessante, som jeg tror påog står for.

Mer eller mindre mann kommer på kino 14. september.

Produksjonsselskap: Ape & Bjørn AS Musikk: Alf Lund Godbolt, Simen Soli Schøien Lengde: 1 t. 17 min. Kinodistribusjon: SF Norge