Ukas innsendte: Intet er søppel

Den lengste mailen som dumpet ned i innboksen vår denne uka kom fra Thomas fra Trondheim. Det var vel EGENTLIG en liten adjektivhistorie på et par setninger vi hadde i tankene da vi lagde konkurranse i aprilnummeret der man kunne vinne Hell’s Angels-boka, men denne ridderen har jaggu lagt sjela si i å skrive en firesiders Tronzreportasje.

Hei.

Jeg sender dere et bidrag til gonzo-konkurransen dere utlyste. Kanskje
jeg er for sent ute?

Mvh

Thomas Holme.

INTET ER SØPPEL

Jeg var en blant mange. En av desom kjente seg verdiløs så lenge man ikke gjorde noe ut av seg selv. Enkukkelering av å være tilstede og få det godkjente klistremerke for det. Livetføltes som et eneste jag etter noe som egentlig ikke var. Opp av grava… drapå fest, ut på byen, bli merket…ned i grøfta. Mine kollegaer var kunstnere,skribenter, filmnerder, musikere, buisnessfolk… junkies og alkoholiserteegoriddere. Desto mer man forsøkte, desto mer krevde det. Vi var de som var, ogikke gjorde…noe særlig.

Det var en dag jeg husker spesielt.Jeg var hos en kompis som spilte i et band, hvor vi skulle vorse litt før enkunstperformance. Standard praksis på en fredagskveld før byens skralleidyll tok oss imot som enloppeinfisert helgen ikledd den siste mote av selvhat, bitterhet og stagnasjon.Jeg minnes hvor oppjaga kompisen min var. Performancestykket var noe hantydeligvis hadde ventet lenge på. “Faen hun er så jævla genial…helt sinnssyk.Hu ække rekti i hue for fem flate øre!” Jeg spurte etter protokollen…“åh…hva er greia hennes egentlig?” Jeg hadde en anelse. Det var som om jegkunne spå det. Kunstneren var mest sannsynlig noen som ønsket å sjokkere,kjente jeg kompisen min korrekt. Det var enten noe totalt ubrukelig abstrakt,som et metallrør limt fast til en stol, med et fatalt ubrukelig statement sliksom… “jeg har skapt en ny stol, ting…funksjon”, eller noe slik. Muligensvar hu ei av dem som brukte blod, gørr, drit, etc for å peke på at folkreagerer rart når de blir møtt med noe man vanligvis….av hygieniske grunner,vil unngå. Needless to say…i bunn og grunn uinteressant. “Dette blir en eventhvor jeg vil få bekreftet at verden jeg lever i…er bare til for å skapeimage.” tenkte jeg mens siggen glødet i kjeften for harde livet. Jeg gadd såvidt å høre etter når kompisen min forklarte hva faen denne dama skulle gjøre.Det var noe om at menn undertrykker kvinnen gjennom krav om velduft, og detteskulle hun trumfe gjennom med blodige tamponger hengende fra hår, pupper, ogfitte…mens en svett hårete mann med ståkuk skulle knele foran henne. Ja…jeghusker ikke alle detaljene, og kanskje minnet mitt pynter litt på styggdommen,men dette var iallefall en slags bedriten summum bonum av slike events. Det varalltid noen som ville forsøke å bruke noe, hva som helst, for å gjøre kunst…iet forminsket og smålig perspektiv. “Jævlene har voldtatt dadaismens prinsipperlenge nok…” mumlet jeg under siggen. “hva…?” Kompisen min fikk detheldigvis ikke helt med seg. Han var jævla stolt av denne type greie, ogforsvarte det med blodig klo og tann. Bare slitsomt. “Nei, ikke noe…det blirfett det.” Sukket jeg. “Hva er det med deg a?!” Han virket irritert. “Detteblir drit bra…og etter utstillingen skal vi ut og møte de fra det nye bandet,hør her a!” Han gikk bort og byttet låt. Jeg nøyt faktisk musikken som var…

Senere på kvelden, etter tre-firerunder med bongen…en linje amf…et par whiskeys, og noen øl, var jeg klarfor møtet med svette, blod, tamponger og romantisering derav. Uten tvil var devanlige gjengangerne tilstede. Klare for å oppholde deres ende av avtalen, siseg enige, og passe på så verden deres ikke raknet i sømmene pga uenighetensavslørende kraft. “Det ville vel vært forferdelig? Hvis noen virkelig avslørerhvor fuckings ubetydelig og uinteressant dette faktisk er.” Tanken skrangletrundt i hodet mitt mens jeg kikket rundt på de avmålte ansiktene. Jeg stod åvurderte om noen fikk noe nyttig ut av dette, eller om de så på det somunderholdning. Var det som å gå på en konsert? “Er dette å nyte på samme måtesom en konsert?” Jeg funderte på dette og kom frem til at kanskje det er detfor noen…de som tiltrekkes av blodige tamponger og “illeluktende” kvinner somtukter hårete svette menn…muligens. “Nei, dette er etter min mening skapt forå stimulere et oppblåst selv av en knulledokke som alle skal få en meningsløsrunk av.” Var tanken min da showet startet. Perversjonen lå etter min mening iet vakum av mening, og ikke tampongene, svetten, eller nakenheten. For alldel…gi meg fitte…skitne og lekne kvinnfolk, men ikke hype opp etoverstimulert poeng, og bruk disse herlighetene som elementer i kunst…barefor kunstens skyld. Showet gikk som forventet. Jeg stod å noia i et hjørne,mens jeg kikket rundt meg på alle de forferdete ansiktene som nikket med skeiveøyenbryn og tunga i halsen. Dama iført de blodige tampongene skreik og bar segom rettigheter og ille-luktende menn som skal ha velduftende kvinner, og detteskulle det faen meg bli slutt på! Hun geleidet den stakkarslige mannen rundt påscenen. Han bjeffet hver gang hun sa ordene ‘mann’ eller ‘menn’, og jafsetetter tampongene. Jeg trodde ikke det var mulig, men faen heller… hvorforikke. Publikum klappet og plystret som om det revolusjonerte kunstverdenen.“Jeg vil da heller ikke lukte ille ovenfor ei dame…faen da.” Hvisket jeg formeg selv og tok en slurk av den sure og bitre velkomstvinen.

Etter stykket…eller hva nå enndet skulle være, gikk vi videre til et av byens hippe utesteder for de somvisste å skape seg. Jeg gikk bort til baren uten å vike og bestilte towhiskeyer, styrtet den ene, og betalte. De vi skulle møte satt ved et bordinnerst i lokalet. De hadde fått en eller annen slags VIP plass, ettersom dehadde gitt ut deres nyeste plate…I Hate Christs Mother-In-Law. “I fuckinghate YOU.” Var tanken da jeg fikk øye på dem…sekret fra impotente fedre, somtydeligvis fikk siklet inn et ‘one in a million shot’ i morra deres. Den enevar mer uniformert enn den andre i fargesprikende parallelle kodekser. “Der erde…vi slenger oss ned, kom kom!” Kompisen min var helt vill i blikket. Hanhadde tydeligvis tatt et par ekstra linjer med amf for selvsikkerhetens skyld.Vi gikk bort og ventet noen sekunder før de gadd å legge merke til oss.Kompisen min hilste og viste en nødvendig assbødigheten. De kjente kompisen minfra en fest hvor han hadde gjort alt i sin makt for å hekle seg inn i kretsenderes. Vi var nesten ikke-eksisterende, og jeg nærmest usynlig.

Praten gikk, jeg drakk mer, ogfølte meg som en tom skalle i vente på å få bank morran etter. Plassen kryddeav dem. “Herre meg, hva lider han der av!?” Tenkte jeg og stirret blankt på enskrall og tynn kar som gikk forbi. Han hadde en t-skjorte som eksklamerte “Imnot worth shit, touch me King Midas!”…han så faen meg ut som om han haddeferiert i en konsentrasjonsleir og følte han fortjente det. Jeg sonetut…kompisen min dyttet borti meg. “Hey, hvordan går det?” Han smilte utensamvittighet. “Joda, går greit…hvordan det?” Jeg tok en slurk av whiskey’n.“Du oppfører deg bare litt weird. Det er ikke kult hvis du trekker nedstemninga her…hehe, du er da en rar faen, og jeg digger deg for det…men værkul å ikke la disse gutta tro du er helt blåst heller da.” Han nikket og blunkettil meg, og fortsatte sin reise mot storhet blant “gutta”… “Hey… Julius,hva het den sangen som handler om apeavføring i magen til Maria igjen, for duvet de sosio-kulturelle verdiene…” Jeg sonet ut igjen. Jeg hadde et sistehåp, den siste løsningen på kveldens fengsel. På innerlomma hadde jeg en doseDMT. Jeg reiste meg, og forsøkte å holde maska… “Beklager mine godeherremenn, men jeg må bare en tur på toalettet.” De kikket på meg med vantro.De tenkte vel at jeg var en slags junkie-hangaround eller no. “Samme faen.”Mumlet jeg. Det brydde meg uansett veldig lite.

Siden kvelden var forholdvis ung ogdum var jeg alene på dassen. Jeg gikk inn på en av stallene og låste døra. Detvar en lettelse bare å komme seg vekk fra de sosio-kulturelle satanisterslatrine. Pipa lå lett tilgjengelig i lomma ved siden av mobilen, dosen lå i enliten ziplock bag. Det var gjort på en-to-tre…klar til å fyre opp. Slik jeghar forstått det, så er DMT-molekylet noe som eksisterer naturlig i oss, detsies å være det som gir oss åndelige opplevelser. Dette er også knyttet tilmøtet med utenomjordiske vesener, og jeg antar det er derfor de ofte omtalessom ekstradimensjonelle intelligenser og. Vi opplever det ekstraordinæregjennom innflytelsen av slike substanser. Jeg hadde prøvd det meste, men dettevar noe jeg virkelig gledet meg til, og tenkte jeg ville få en syk og sprengtåpenbaring…og rett skulle være rett, jeg hadde ikke kunne forventet det somskjedde deretter.

Trekket svidde som faen i halsen.Røyken var svart. Det var vanskelig å holde nede, men jeg klarte det. Øvinggjør mester, og etter en del år med sigg og bongtrekk…så gikk det. Detstartet med en rolig og behagelig følelse av å forsvinne. Tid og rom forsvanttotalt. Når jeg reiste meg fra dasslokket virket det å følge med. Døra var deregentlig ikke, men den måtte åpnes. Det var som om å åpne paradokset ved selveeksistensen. Utenfor stod det et par typer. Jeg skvatt litt… og kremtet fremet kvalt og langsomt “hei”. De kikket forbi meg…ikke en mine. “Kanskje jeg erusynlig?” Tenkte jeg mens jeg stirret på dem og snek meg forbi. Jeg enset ikkebevegelsene deres. Rare lys og bevegelser begynte å dukke opp isidesynet…former og mønstre som gikk utover veggene, over dørkarmene og utgjennom døra. Utenfor var det bom stille. Ingen lyd, ingen bevegelser. Jeg såbartenderen stå overfor et par kunder. Alle kikket tomt ut i lufta. Rundt demdanset alle regnbuens farger. De stod helt stille…men bevegde seg. “Hva ihelvete…” Jeg visste jeg var under innflytelsen av et kraftig hallusinogen,men at alt hadde stoppet opp, uten å virkelig gjøre det, var…rart? Da jegnærmet meg bordet våres observerte jeg at alle blikkene var rettet mot meg. Destirret på meg. Stille anklagelse, som det heter. Det var som om jeg haddetrådd inn i et foto av utestedet og opplevde det fra innsiden. En lovløs aktøri et fotografisk minne som ikke ville stå i ro. Hadde jeg gått over til denandre siden, var jeg et spøkelse, hadde jeg fått superkrefter? Jeg bestemte megfor å begynne å teste hypoteser. Jeg rappet til trommisen i bandet medflathånda. “Ok…så er jeg ikke et spøkelse.” Trynet hans forble vendt til sidamed et blikk av raseri og forvirring. “Hva om jeg beveger meg så fort at deandre står stille?” Tanken var da ikke så sinnssyk? Jeg begynte å jogge littfrem og tilbake over dansegulvet som var rett ved siden av bordet våres. Da jegkikket opp på folk var øynene på meg…jeg løp fortere, men blikkene deresfulgte meg. Jeg kunne ikke se dem bevege på seg…men tydeligvis bevegde jegmeg ikke fort nok. I all hast og frustrasjon klarte ikke beina å følge med…et par stoler og et bord kom i veien. Nesa traff bordkanten, og blodet spruta.Jeg reiste meg. “Faen i helvetes horefaen!” På vei bort til bordet møtte jeg enmengde forskrekkede ansikter. Sinne, raseri, frykt…latter. Jeg ålte meg forbidem, satte meg ned. Angsten skylte jeg ned med resten av whiskeyn. Da skjeddedet. Over bordet hang det en kjedelig ikea-lampe. Et sterkt lys strømmet ut avden. Den snakket til meg. Middelmådighetens stemme? Jeg hørte ikke noe, menkjente det. Det var som en åpenbaring, min brennende busk. I mange år hadde jegforsøkt å bekjempe det banale…godt gammeldags kjedelig avlat. Det som ikketilføyer noe. Jeg var en iherdig ridder av avantgarde fablinger. Ikea-lysetgikk opp for meg. Med blod rennende nedover trynet satt jeg der og gapte motlampa. Det var en nødvendighet. De utallige tiltakene som ikke ledet noe sted,de langtekkelige og smertefulle utredningene om alt og ingenting…en gode. Deblodige tampongene, den svette mannen, kvinnens hyperromantiserteklagesanger…gav mening. De sosiokulturelle satanistene var egentligkristelige evangelister, og jeg var deres Judas. Uten søppel-fyll vil ikkenyansene til storhet kunne ta sin verdige plass. Det smålige og middelmådige ermålestokken…barometeret for hvor døll atmosfæren har blitt. Når det dølle harsamlet nok masse, faller det hardere…som en oppblåst feit gris på kokainslafsende på sitt eget fett, smørende glidemiddel. Fargene var fantastiske.Lampen var en flamme fra intet…eleganse uten like. Bevegelse er å ha noe åforholde seg til, og alt er da like viktig. At en slik kveld kunne gi slikinnsikt. De forvridde ansiktene samlet seg rundt meg. Jeg gliste bredt. Tidenrant ut. Lyset forsvant og jeg kjente en knyttneve over øyet.

Alt blesvart.

X