Salongens oppstandelse

b
a

“Hvis ingen andre gjørdet, så må jeg gjøre det selv!” tenkte Kristin Helle-Valle. Fire år senere harendelig også Bergen fått sitt litteraturhus.

–Så er det er her peisen skal stå. Å, nå ser jeg at det ser littannerledes ut enn jeg trodde, så jeg må snakke med han der peisfyren, hvis handukker opp, sier Kristin Helle-Valle.

Hun har blikket festet på et tomt hjørne i det tomme rommet der vi står, vi hartatt oss inn bak et plastforheng dekket av et tynt belegg med sagmugg, belysningener dunkel: fra åpninger i taket, der lampene skal være, henger det plastrør medledninger# januarlyset fra gaten filtrert gjennom plastpresenninger er rommetseneste lyskilde.

– Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre det, for der er det jo inngang, såvi må få til en eller annen smart løsning. Bygget er så gammelt og det er såmange branntekniske pålegg, så vi har veldig mange innganger og utgangeroveralt. Litt flere enn vi ønsker, men det er jo egentlig betryggende.

Kanskje de som har holdt på med litterærearrangementer i byen har følt seg litt overkjørt av at jeg kom inn frasidelinjen og satte i gang noe.

Kristin Helle-Valle (61) er daglig leder og primus motor for Litteraturhuset iBergen, og har stadig travlere dager i de få ukene som gjenstår frem mot husetsåpning 31. januar. Lik en dukkemester koordinerer hun alle de simultaneoperasjonene som sammen skal sørge for at landetstiende litteraturhus[note] vil reise seg fra støv og sagflis – en rekke prosesser påmikro- og makronivå: fra intervjuer med aviser og TV, kommunikasjon medhåndverkere og avtaler med byggets leietakere, og helt ned til denne peisen,altså, og montøren som lar vente på seg og som Helle-Valle ikke hartelefonnummeret til (“Jeg håper han har vett til å bare åpne døren og kommerett inn, og ikke blir stående utenfor til han går igjen”).

Det voreå vona at me kom so langt at me verkeleg satte pris på våre gjæve poetar etterforteneste, sette dei i høgsete millom åndsmennene. No er det romanforfattaranesom vert dyrka mest. Men sjølv um folk les Hamsun, Bojer og Undset so trur egdet er svært få som les dei med den rette skynsemd og gagn# dei les for å havamoro, å driva tidi. Dei ser på litteraturen som noko som er til for skirhugnad, ein prydting, luksus som er verdt å ha. Eg heve fenge det inntrykket påfolkeboksamlingen, at dei fleste les for moro. Dei fleste dyl ikkje for detheller# men eg hev ein mistanke um at dei som hev eigna til seg litt litterærjargong som dei serverar når det høver so, ikkje er betre. Kor sjeldan er detikkje å møta ein som litteratur er ein naudsynt livsfaktor for! Litteraturentil eit folk er den største åndelege skatt det hev, folket si æra, folket sinprynad! Ein mann kann aldri læra sitt lands soga eller sitt folk å kjenna utangjennom litteraturen. Litteraturen er kvorvne tiders testament, spegelen åtnotidi og “seerens sang er et foranskudt lyn”. – Olav H. Hauge, Dagbok 1924-1994 i utval, s. 22-23.

MINGLEOMRÅDET OLAV H. HAUGE. Østre Skostredet ligger vinkelrett på dens merkjente søstergate, Skostredet, en gate med rikholdig næringshistorie: opptil 36skomakerboder har gaten hatt, med skomakere som fra høymiddelalderen av ihovedsak var tyske. Senere skiftet gaten navn til Kongens gate, men det sloliksom aldri helt an. Senere, i vår tid: Skostredet har på denne siden av2000-tallet ubestridelig fått sin renessanse. I den korte gatens utstrekningflorerer det av små, uavhengige butikker, kafeer og barer. Men rundt hjørnet, iØstre Skostredet, er det – med unntak av i nummer 5-7, der anleggsarbeidet nå pågåruopphørlig – fremdeles rolig, enn så lenge.

Beergarden – oppvarmet uteservering,sier skiltet som står i gaten utenfor den nyåpnede vinbaren Amarone. Bakvinduene står et titalls tomme stoler og en bartender med forventningsfyltblikk. (Mon gjestene er samlet i ølhagen, og det bare øyensynlig er folketomt der inne?) Det er som gaten ligger i dvale,i kunstig koma, og forbereder seg på det øyeblikket den atter blir vekt tillive. Et knips med fingrene, og virkeligheten er tilbake. Rolige januardagertil tross – den ferske vinbaren har nok snarere posisjonert seg for fremtiden,og vil antagelig profittere på den slumrende gatens kommende løft, etkollektivt løft i regi av såvel Østre – det nyåpnede huset for elektroniskkunst og musikk, hvor Lydgalleriet holder til og EKKO-festivalen har base – somdets nabo Litteraturhuset.

Den kontinuerlige strømmen av arbeidere som beveger seg ut og inn gjennomdørene vitner om et renoveringsarbeid i sluttfasen, og intensiteten er omvendtproporsjonal med tiden som gjenstår før deadline(“Det er på tide at de begynner å jobbe overtid nå”, sier Helle-Valle).Et hvittbanner er spent over gaten i tre-fire meters høyde, og er blant de få synligetegnene på hva som snart skal komme: Litteraturhuset varsler rastløst sinankomst ad vestlandsdikteren Jon Fosse: “Eg kan ikkje vente slik. Eg kan ikkjeberre vente”, står det skrevet i store typer over husets åpningsdato. For øvriger Fosse blant gruppen av forfatterne som har fått rom i Litteraturhusetoppkalt etter seg, skjønt, bruken av rommet som har tatt sitt navn etterdikteren som for tiden residerer i Statens æresbolig for fortjente kunstnere,blir en tanke mer prosaisk enn Fosses virke kanskje skulle tilsi.

De folkene vi har i Bergen som er aktive, som foreksempel Grytten, Pedro, Olaug, eller, nå har hun så mange barn at hun ikke er aktiv … disse er avgjørende!

– Fossestova, altså Jon Fosse sin Stove, blir et sted hvor man kan ha alt fraselskaper til styremøter. Dette vil nok bli hyppig brukt av Colonialens kunder.Og i andre etasje har vi møterommet Olav H. Hauge: det kan deles i to, og dablir det ene rommet hetende Olav, det andre Hauge. På åpningen kommer vi til åbruke Olav H. Hauge som mingleområde, i tillegg til at Frode Grytten og HenningBergsvåg skal holde spesialopptredener her inne, røper Helle-Valle.

SALONGENS GJENFØDELSE. Foruten Hauge(under arbeidet med markeringen av hundreårsjubileet for nettopp lyrikeren OlavH. Hauge og komponist Geir Tveitt sitt felles fødselsår, der Helle-Valle vardaglig leder, var Litteraturhuset i Oslo en viktig samarbeidspartner, noe som skullevise seg å bli en kime til arbeidet som nå, fire år senere, har kulminert i Litteraturhuseti Bergen) og Fosse, tar husets rom sine navn fra vestlandsforfattere som AmalieSkram – under hennes pikenavn Alver – og barnebokforfatteren Zinken Hopp. IAlver skal det jevnlig arrangeres litterær salong, av en redaksjon bestående avfolk fra både akademia og forlagsbransjen.

Kritikersalongen trekkerveksler på en tradisjon som har lang historie på kontinentet: Utviklet i Parisvar salongene fra 1600-tallet ogutover århundreneett av samfunnetsviktigste fora for litterær diskusjon og praksis, etterhvert også på tvers avklasseskiller. Den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas fremhever isin kanoniserte doktoravhandling BorgerligOffentlighet (1962) også betydningen av scener fra kaffehus til nettoppsalonger, teatre og aviser, fra hvilke den litterære, kulturelle og politiskeoffentligheten vokste frem i 1700-tallets Europa. Litteraturhusets salong er ettav flere planlagte faste konsepter, sammen med blant annet Søndagsskole (“det blir åndelig føde på søndager klokken tre, derforfattere som Agnes Ravatn og Ragnar Hovland skal snakke om forfatterskapetsitt, men så skal vi jo også, for å leve opp til navnet, ha orgel og sang, også kan folk få stjerner i boken og diplom, haha!”) og Bok og Storting, som skal være en apropos til det foreståendevalget – og et alternativ til andre, forutsigbare førvalgsdebatter – derstortingspolitikere fra Erna Solberg til Audun Lysbakken har valgt seg hver sinforfatter de skal samtale med. Salongtradisjonen spesielt er en vesentliginspirasjon for Litteraturhuset:

– Den første gangen jeg tenkte noe som helst i disse banene var i Paris forrundt tyve år siden. Jeg hadde lest at man hadde begynt med litterære salongerpå kafeer, og det hørtes fantastisk ut, synes jeg! Jeg har vært en bokslukerhele livet, og det å oppleve forfattere og høre folk samtale om litteratur harvært noe av det største jeg kunne tenke meg. Og da jeg hørte at man kunne gå påkafé, der det samtidig var filosofiske samtaler …det bare tente en ild imeg.

Helle-Valle mimrer, forsøker å huske når den sjelsettende episoden kan hafunnet sted, vi drikker kaffe fra glass.

– Det må ha vært i 1987, kanskje litt senere, kanskje tidlig på 1990-tallet.Jeg husker ikke helt når det var,bare at vi var der nede, i Paris, og besøkte Kjetil Bjørnstad og CatharinaJacobsen. Men dette, at man hadde slike ting, på en kafé … det nærmer seg de gamle salongene, ikke sant, hvor manmøttes og lyttet til musikk eller hørte på opplesninger, eller det å sittehjemme med en bok og en kopp kaffe og være i stuen din. Så jeg føler at alteser ut av dette på en eller annen måte. Og det behovet for å treffes, snakkesammen, og lytte – ikke bare være en tilskuer– men lytte: når man lytter er man medvirkende på en helt annen måte, man bliraktivert innvendig. Man får litt adrenalin, eller endorfiner, kanskje.

DEN BESTE SYKKEL. De fire husene somer bygget sammen er på sitt høyeste fire etasjer og loft, hvorav de første toetasjene er viet husets publikumsrettede virksomhet, de andre kontorer ogarbeidsrom. Blant andre skal Norsk forfattersentrum, Triennalen, Fett og Forfatterforeningenalle ha kontorer her, og loftet skal bli til skriveplasser til forfattere. Iførste etasje skal Colonialen drive bistro og kafé, og i naborommet skal detvære en bokhandel med spesialisert utvalg, som Litteraturhuset selv skal drivei samarbeid med Tanum, en anordning som ble foranlediget av en rekke skjær isjøen: Både Norli og Studia var lenge aktuelle, før forhandlingene endeligstrandet (“og så har alle de andre sagt nei – de tør rett og slett ikke, idenne skumle perioden for bokhandlere”).

– Her i bokhandelen får vi snart levert tolv stoler fra møbelprodusentenFjordfiesta, som har begynt å lage Hans Brattruds Scandia-stoler fra 1957 på nytt. Så de stolene skal stå bortoverher, og så kan man kjøpe seg en kaffe hos Colonialen, og komme inn igjen her ogsitte med pc-en sin, bla i en bok fra hyllene, eller amme barnet sitt. Her erdet fri pupp!

I andre etasje: auditorium, møterom og barnerom. På ett av vinduene står tohvite bokstaver, en B og en S, falmet, det er restene av en gammellogo for sykkelprodusenten DBS (Døden bakstyret, var barndommens forklaring på hva disse initialene sto for, og sykkelfabrikantenDBS sto kvalitativt sett i diametral motsetning til lavstatussykkelen TWS, somav en eller annen spøkefugl tidlig ble døpt TissenVrengt Sidelengs, som, særlig mangelen på samsvar med de faktiske bokstavenetatt i betraktning, ikke gir særlig mening, men som kanskje nettopp derforfremdeles fremkaller et skjevt smil hos de av oss som husker den bisarrefortolkningen): Huset har tidligere vært sykkelbutikk i flere år, en geskjeft idag altså kun synlig gjennom to klistremerkebokstavers reminisens.

Det er umulig å tjene penger på et sånt hus. Datror jeg man må tenke mye merkommersielt enn det vi gjør.

Kan hende vil ØstreSkostredet i de kommende årene gjennomgå en prosess som ligner den Skostredethar opplevd, at gatens tomme næringslokaler atter blir attraktive. At detblåses liv i det som inntil nå bare har vært kjent som “sidegaten til Skostredet”,er uansett udiskutabelt, men det gjenstår å se i hvilket omfang det blir. I denene enden av gaten ligger pizzarestauranten Istanbul, som frem til for noen få årsiden var et bingolokale, under det fengende navnet Olga 69. En periode da vivar 17-18 år gamle gikk vi her og spilte bingo fra tid til annen. Det stospilleautomater langs veggene, hvis misjon var å fylle de få minuttene medlediggang mellom bingorundene for å holde de mest rastløse av de spillegale inoenlunde fatning. Vi kjøpte egne bingotusjer med rosa blekk på en automat ogfylte ut papirsedlene etterhvert som tallene ble lest opp på umiskjennelig vis,det er til å le av, men man kikker rundt seg og alle holder seg alvorlige, konsentrerte,lytter, mens bingovertinnens grove røykestemme knirker over de billigehøyttalerne: “Birger femten – én, fem# Nilsfireogtredve – tre, fire# Gustav niogfemti – fem, ni”, og det danner segbilder i hodet av en Nils og en Inga, en Birger og en Olga … alt dette mens ettitalls pensjonister skeptisk overvåket oss og registrerte hver minstebevegelse, snudde seg ved hvert eneste ytrede ord ved bordet vårt. Så fikk jegbingo på først tre, så fire og til slutt fem rekker på én og samme runde for deretterå innkassere 600 kroner like foran øynene på disse pensjonistene hvis enestefritidssyssel var å sitte her dag etter dag i en endeløs jakt etter gevinst,noe som gjorde oss ytterligere mindre populære der inne, på fremmed territorium.

ÉN FOR ALLE, ALLE FOR ÉN. På andresiden av gaten for Istanbul står et stort lokale tomt. Lenger nede i gaten, vedØstre, et annet. Hva som eventuelt kommer i disse lokalene er fremdeles i detblå. Vi spaserer nedover gaten, mot oss kommer strøkets vaktmester gående,bærende på en verktøykasse.

– Der oppe var det jo snakk om et sånt Jan Eggum-museum, der han skulle ha alleplatene og alle samlingene sine, sier Helle-Valle.

– Men jeg aner ikke. Jeghåper bare ikke det kommer noen flere … nå skal jeg ikke si noe stygt om noen,men … jeg håper i alle fall at det blir et mangfold!

– Men hva holdt du på å si der:“ikkenoen flere” hva for noe?

– Nei, bare det ikke er noe sånt Egon eller Pizza- … -ekspressen, eller hvadet heter for noe.

– Sånne må du jo gjerne lange ut mot!

– Jeg håper bare det kommer noe fint der! Vi trenger nemlig butikkene rundther. Man må supplere hverandre, støtte opp om hverandre og heie på hverandre,alle vi som befinner oss i dette utrolig fine strøket, sier Helle-Valle. Hunmener et slikt symbiotisk forhold aktørene i bydelen imellom er avgjørende forå lykkes, for alle parter.

– Hva er verdien av Skostredet forLitteraturhuset?

– Jeg kan vel i alle fall si at jeg ikke ville ha startet opp dette prosjektethvis ikke jeg hadde funnet disse lokalene. Vi hadde jo allerede holdt på enstund, opprettet et styre og en stiftelse, da jeg fikk tips på facebook om åsnakke med Pallas-gutta2. Ogda jeg så lokalet, tenkte jeg: “Det er dette. Det er ikke tvil.”

– Var det noen andre steder som haddevært aktuelle tidligere?

En målsetting er å sørge for at det skal være greitfor forfattere å bo i Bergen, at ikke de skal føle at de flytte til Oslo.

– Det var jo noen politikere som ønsket at vi skulle være på Verftet. Og såkikket vi på den gården hvor Festspillene flytter inn nå, med den …trådløsbaren, holdt jeg på å si … hva heter det … sånn strippebar, ja. Men detvar særlig to ting som var viktige for oss. Det ene var å være på gateplan, detandre at vi måtte kunne identifiseres tydelig. Fordi for et litteraturhus erdet viktig at selve huset er med på konstituere selve ideen: Litteraturhuset erbåde huset og innholdet.

HJELM PÅBUDT! Mellom ØstreSkostredet og Skostredet ligger en stor, åpen plass mellom de skakke trehusene.Sikten dertil brytes nå av rekken med håndverkerbiler som står parkert iinngangen til plassen. Her var det utendørsscene under sommerens Nattjazz, somgrunnet oppussing på Verftet til stor suksess ble arrangert i eksil iVågsbunnen, under værforhold som i norsk målestokk best kan beskrives somtropisk. På en trafokiosk står en tom vinflaske og et kaffebeger fra SevenEleven. Sidene av boksen er tapetsert av klistremerker# i front henger enplakat som reklamerer for julemarked på Ungdomshuset 1880, som ligger likerundt hjørnet. I Street wear-butikkenTufa, der en mann sitter ved disken og holder på med kontorarbeid, ser det,etter antall oransje RIA FinancialServices-klistremerker å dømme (vinduene er nærmest tapetsert med disse),ut som salget av “contemporary gear” har blitt en bigeskjeft til fordel forinternasjonale pengeoverføringer.

En strøm av arbeidere forsvinner ustanselig inn og ut gjennom dørene i Litteraturhusetsstillaskledte fasade, det nærmer seg slutten på arbeidsdagen for de av dem som altsåikke er på overtid. Én avtaler å plukke den andre opp på veien til jobb dagenetter. Overtidsarbeiderne som er igjen på huset responderer tilsynelatende denrelative friheten som kollegaenes avskjed avstedkommer med å skru opp U2 påkassettspilleren til full styrke# vi må heve stemmen, rope, nærmest, vendemunnen mot øret til hverandre for å gjøre oss forstått når vi snakker sammender vi går mellom gipsplater og verktøy, over skjøteledninger og løse skruer ogspikre. Bak den ståkete musikken høres lyden av skrikende sirkelsager. Pågulvet der Colonialens kafé snart ligger, står en gardintrapp, gulvbeleggligger stablet, biter av isolasjon ligger strødd på gulvet. Det glatte gulveter dekket av sagflis. Hjelm påbudt! sieret varselskilt ved inngangen.

– Omvendt, da: Hvilken verdi vil Litteraturhuset hafor Skostredet?

– Jeg tror det er kjempepositivt, og at mange vil komme til å oppdage områdether på nytt. Så blir utfordringen for området som helhet å få det til å ikkebare bli tilfeldige leietagere som holder på en stund og forsvinner, men at detetableres som et område med virksomheter av høy kvalitet. De stedene som nåbefinner seg rundt Litteraturhuset er viktige elementer for hele området.Litteraturhuset vil være en del av det mangfoldet jeg håper skal fortsette åutvikle seg her, og at det ikke kommer inn kjedebutikker og Seven Eleven ogDeli De Luca og alt det der. Og vi kommer virkelig til å være et sted som folkkan bruke. Altså, det er ikke vi ogvennene våre som skal være på Litteraturhuset, men det er virkelig et “Folketshus”. Allerede har vi jo fylt opp ganske godt både med egne og andresarrangementer – frem til påske har vi arrangementer nesten hver eneste dag,noen ganger flere arrangementer på samme dag.

– Oppriktig talt har jeg blitt ganskeforundret over alle kontroversene og all den negative blesten som har værtunder arbeidet med å få i gang Litteraturhuset. Det er kanskje bare i Bergen atdet kan skje på den måten der …

– … ja, at man bryr seg så mye?

–Ja, men så er det jo likevel på eteller annet nivå noe positivt ved alt dette engasjementet. Men slik jeg serdet: Uansett om Litteraturhuset skulle vise seg å mislykkes, så ville det jolikevel tilført byen mer kultur, oget større tilbud og mangfold. Hvatror du er grunnen til all motbøren Litteraturhuset har fått på veien?

– Kanskje de som harholdt på med litterære arrangementer i byen har følt seg litt overkjørt av atjeg kom inn fra sidelinjen og satte i gang noe. Muligens var de redde for åmiste penger, og for å ikke få være med. Men vi har involvert forfattereunderveis, og de som har vært kritiske har også vært invitert inn til ådiskutere hvordan vi skal gjøre dette huset levende – så derfor er det ganskerart. Men mye av kritikken har jo gått på meg som person, og det er jo heltuinteressant. For det er huset som erviktig, og det er en god nok idé til at den står på egne ben. Hva de synes ommeg spiller egentlig ingen rolle. Og Tomas Espedal har jo kommet og sagt at hanønsker meg all mulig lykke til, og at han er spent på hva som kommer til å skje,så jeg tror nok alle vil være med, når alt kommer til alt.

– Det er mye som beror på misforståelser?

– En av misforståelsene har gått på at vi skal ha tatt penger fra litteraturfeltet.Men tvert imot, vi tilfører jo friske penger til litteraturen. Vi girlitteraturen et sted, og vi skaper oppmerksomhet om litteraturen. Og også nårdet gjelder forlagsbransjen: En målsetting er jo å sørge for at det skal væregreit for forfattere å bo i Bergen, at ikke de skal føle at de flytte til Oslo, fordi det er der detskjer og det er der de blir sett, men at det går an å være i Bergen, og at detsakte men sikkert kanskje kan bygges et større forlagsmiljø her!

Tror du Litteraturhuset kan være med påå skape et nytt litterært tyngdepunkt i Bergen?

– Jeg håper det. Mendisse tingene henger alltid veldig mye på enkeltpersoner. Du kan liksom tellefolk rundt omkring, og hvis én forsvinner, så forsvinner det ofte mye rundtvedkommende også. Og jeg som er en tilflytter og innvandrer er veldig opptattav å beholde det som er bra i Bergen. Tenk på en som Audun Lindholm, som medVagant har vært veldig viktig for litteraturmiljøet i Bergen … når han velger åflytte til Berlin, så skjønner jeg godt det, for det gjør jo “alle”, og det harjo noe med størrelsen på miljøet å gjøre, blant annet. Men de folkene vi har iBergen som er aktive, som for eksempel Frode Grytten, Henning Bergsvåg, Pedro,Olaug, eller, nå har hun så mange barn at hun ikke er aktiv, Marit Eikemo, Skrivekunstakademiet: Disse er avgjørende,én og én, for at vi skal ha noe her.

Det er husetsom er viktig. Hva de synes om meg spiller egentlig ingen rolle.

KILDENS UTSPRING. Helle-Valles standhaftighetog vilje til å legge sin energi inn i et prosjekt som Litteraturhuset, somaltså underveis har måttet seile i sterk motvind, er uansett imponerende. Såhar det da også mellom kritikken kommet lovord fra både det og ene og annethold, og eksterne pengebidrag fra blant annet Sparebanken Vest og Trond Mohn(“De som tar seg bryet med å heie, være høflige og begeistrede, og i tilleggbidra økonomisk, slik Trond Mohn gjør … Hadde ikke han kommet med sine tomillioner, så vet jeg ikke om det hadde blitt noe av”) har vært avgjørende forat det i det hele tatt har vært mulig å stable på bena et litteraturhus her ibyen. Tilsammen tjue år i NRK og TV2 har forberedt lederen til å stå støtt nårdet stormer, for, som hun sier: I tv-bransjen har det vært storm stadig vekk.

Etter at daværende kulturminister Anniken Huitfeldt (Ap) proklamerte sin støttetil landets biblioteker fremfor defremvoksende litteraturhusene, har samtlige litteraturhus landet over måttetsøke ekstern kapital for å kunne drømme om en økonomisk bærekraftig drift, ogmå kjempe om meséners gunst. Litteraturhuset i Oslo har blitt finansiert avFritt Ord, som blant annet har spyttet inn omtrent 70 millioner kroner ioppussingen av bygningen i Wergelandsveien# Litteraturhuset i Trondheim – somfremdeles er på forprosjekt-stadiet – er i motbakke (“Der ville jeg jo trodd atde Reitan-folka, altså, Rimi-Rema-greiene, at de kunne bidratt til byen sin,men det har tydeligvis ikke kommet noen penger fra dem”). Kulturhus – somlitteraturhusene jo vitterlig er – til tross: Husene er altså i all hovedsak avskåretfra offentlig støtte. Bergen Kommune gir Litteraturhuset én million kroner iårlig støtte (“Og det er jo fantastisk! Men det er jo ikke på langt nær nok tilå holde huset gående”).

– Idet man ikke kan basere seg påoffentlig støtte må man jo nettopp enten skaffe finansiering andre steder ellerdrive på et sånt nivå eller med en sånn kvalitet at det går rundt økonomisk.

– Men det er umulig å tjene penger på et sånt hus. Da tror jeg man må tenke mye mer kommersielt enn det vi gjør,altså.

Helle-Valle mener det ligger en styrke i at den opprinnelige ideen på veien tilgjennomføringen ikke bytter hender.

– Jeg tror det er viktig at hvis noen har en slik idé som et litteraturhus er,at man får lov å realisere den ut fra den kilden den oppsto fra, at ikke for mange for tidlig skal begynne åtrekke i det og mene alt mulig. Litt som her i Bergen, når Anna Elisa Tryti ogHarald Schelderup fra Arbeiderpartiet sier at “vi kan gjerne ha etlitteraturhus, men vi har ikkebestemt oss for hvor det skal ligge”.

– Det er ikke de som skal bestemme seg?

– Ja, hvis de vil det, så får de gjøre det, da. Men å snakke om Tanksskole om ti år … Da er i alle fall ikke jeg her til å gjøre det, fastslår hunbestemt.

Hun tar en slurk av kaffen, kikker opp igjen.

– Jeg tenker som så at man må satse på de hestene som løper.

[note1]Ifølge Klassekampen 7. november. De lærde strides likevel omdet presise antallet, ettersom litteraturhusene defineres forskjellig fra by tilby# i noen av byene er husene vedtatt,men ikke åpnet# i andre finnes institusjonen, men ikke selve huset. Byer som har, skal få, ellerjobber mot å reise et litteraturhus av et eller annet slag, og som denneskribenten har maktet å få oversikt over, inkluderer: Oslo, Odda, Bergen,Fredrikstad, Stavanger, Trondheim, Tromsø, Moss, Skien, Grimstad, Lillehammer(og det ble altså elleve).

[note2]Pallas Eiendom, eiendomsselskapet som eierstore deler av bygningsmassen i Vågsbunnen generelt, og Skostredet og ØstreSkostredet spesielt, deriblant også Litteraturhuset.