Den 10. desember 2023 rykket Vålerenga ned. Fotball har aldri vært vondere, skriver NATT&DAGs Helge Isdal fra Vålerenga.
Intility Arena, midten av desember. Det er Vålerenga – Kristiansund, den siste av to kvalikkamper. Den første, i Kristiansund, vant Vålerenga 0-2. I snøfyken på Valle Hovin må de bare ikke tape. Det er alt. Da fornyes kontrakten i Eliteserien, og alle endetidsvisjoner om OBOS-ligaen kan stilne i vinterkvelden. Kampen sparkes i gang. Det er 90 minutter. Kom igjen nå, Enga.
«Vi er best i byen» synger Klanen, Vålerengas supporterkjerne av ihuga fans, og sjølbedraget runger utover kunstgressmatta. Kåffa, den kristne kameratgjengen fra Ekeberg, har allerede sikra opprykk og skal fra neste år av huse landets fotballelite på Ekebergsslettas ihjeltrampede gressplen. Lyn, vestkantklubben vi vinka farvel til for over et tiår siden, har kravla seg opp gjennom ligasystemet, og er neste år å finne i førstedivisjon. Vi kan ikke være dårligere enn Kåffa, vi kan ikke være likestilt med Lyn. Hvordan endte vi her?
Ingenting har gått Vålerengas vei denne sesongen. En vårpart for glemmeboka blei toppa av en høst som vippa selv de mest slitesterke av oss inn i en høstmørk livstrøtthet. «Jeg har ikke godt av dette» sa faren min etter at Rosenborg scoret sitt tredje og Vålerengas fjortende tap for sesongen var et faktum tidligere i høst. «Er du Vålerenga, reis opp» pleier Klanen å synge. Og jeg reiser meg med, men jeg skal ikke ljuge. Denne sesongen har det kosta meg mye og jeg skulle gjerne blitt sittende.
Men Vålerenga, det er jeg. Jeg er født og oppvokst et langskudd unna Vålerenga Kjerke, jeg sparka sjøl ball i klubben gjennom min dødfødte fotballkarriere og fant i mine borteboende studieår varme og tilhørighet i det blårøde Vålerengaskjerfet fra den trønderske vinteren. I høst flytta jeg hjem igjen, tilbake på gutterommet, tilbake på Vålerenga. Og siden den gang har Oslo-vinteren kommet for fullt og ut døra, på vei opp mot Valle Hovin, pakker jeg skjerfet om halsen. Men forbi kjerka, langsmed de flaggvaiende trehusa, kjenner jeg at kulden kommer snikende og innen jeg ser flomlysa fra Intility, har kulda satt seg i kroppen og jeg er gjennomfrossen og lei.
Kanskje er det bare meg. Hver kampdag flagges det på Vålerenga som var det en lokal nasjonaldag. Og oppetter lyktestolper og murvegger finner man blå-og-rødfarga stickers, tidvise skriblerier, alt bekreftelse på hvilken plass klubben utgjør i lokalmiljøet.
For folka her elsker Vålerenga, både klubben og stedet. Hver høst setter de opp Østkantspelet i parken. Og post-pandemi-tider starta de spleiselag for å redde konkursnære lokalbedrifter. De har kjempa for Hylla og for Sotakiosken, lokale landemerker stadig trua av griske utbyggere som vil rive lavt og bygge høyt. Og mens industrilokala i Kværnerbyen blei bygd om til pregløse OBOS-blokker; mens bilforretningene på Ensjø blei til like pregløse OBOS-blokker; mens områda opp mot Valle Hovin blei til boligblokk, boligblokk og enda flere boligblokker, står Vålerenga seg som en bygrend av småhus og stille gater; den vakreste plassen i hele Oslo.
Førsteomgang ebber ut i sjansefattige 0-0. Men det holder. 45 minutter igjen, og plassen er sikra. Vålerenga. Vålerenga. Vi er Vålerenga.
Da Vålerenga sist løfta pokal, Cupen 2008, sto jeg og faren min på tribuna. Regnet pøste ned og på andre sia av banen sto Bærumsklubben Stabæk; seriemestere av året og soleklare favoritter. Det skulle ikke gå. Men det gikk. Oslo-gutta Moa og Fredheim Holm satte to hver og stilna vaffeljakkene fra Bærum. Og selv om regnet falt tungt om Ullevål den dagen, var Cupseieren et lovord om solskinn i den kommende tida for Vålerenga.
Men solskinn blei det aldri, sjøl om de neste åras seriesølv og -bronse var solstråler på en ellers tafatt fotballhimmel. Og nå, etter alle åra med gradvise nedturer, glimtvise oppturer, og sesonger tilbragt i et intetsigende ingenmannsland midt på tabellen, var vi denne sesongen bare poenget unna, før nedrykksspøkelse gjorde gravlund av Intilitys grønne kunstgressmatte.
Vi har penga, vi har stadion, vi har et monopol på de største talentene i landets største by. Jeg skjønner det ikke.
Det gir ikke mening. Analyser har blitt gjort, skyld har blitt fordelt, men uansett hvor man retter fingeren, vil ikke fingertuppen peke på hele bildet. Intility Arena, denne påkosta storstua som skulle bli et fryktens fort, har den siste sesongen vært mer en trekkfull rønne, der det uler i gangene av fortids storhet og feilslåtte ambisjoner. Vi har penga, vi har stadion, vi har et monopol på de største talentene i landets største by. Jeg skjønner det ikke.
Jeg husker sjøl da jeg sparka ball på Valle. Stadig vekk dukka det opp nye guttunger langveisfra på treningsfeltet, med håp i blikket og ambisjoner om å én dag få spille for Vålerenga. «Dette er ditten og datten» sa treneren, «de skal trene med oss fremover». Og snart hadde Ditten og Datten fast plass på laget og henvist meg og mine barndomskompiser til benken.
Saktens la vi fotballskoa på hylla og fotballgleden med dem. Elitesatsinga fossa videre. I troppen før dagens match er det kun Christian Borchgrevink, den skadeutsatte høyrebacken, jeg husker fra mi tid i klubben. Det koster å skulle bli best. Hvorfor er vi ikke da bedre?
75 minutter spilt. Kristiansund spiller langs Vålerengas høyreside. Ballen slås 45 grader ut, og Kristiansund-spilleren banker til. Ballen går i mål. 0-1.
Det er femten minutter igjen. Det kan ikke skje. Det kan faen meg ikke skje.
81 minutter spilt. Fra venstre: Kristiansund slår et innlegg inn i Vålerengas boks. Keeper kommer ut, bokser i ville lufta, og ballen ender i beina på en Kristiansund-spiller som enkelt kan sette ballen i mål. 0-2. Kristiansund har snudd det.
Det skjer. Det skjer faen meg.
«Det er problemet. Rykker vi ned, rykker vi ikke opp igjen» sa en nabo til meg etter sommerens hjemmetap for Sandefjord. Kanskje vil vi gjøre som Tromsø, Brann og Bodø Glimt; andre lag som etter ett år nedenom, slo fra seg med både nytent livsgnist og stå-på-vilje, og nå er å finne i toppen av Eliteserien. Kanskje blir vi en gammal storhet, holdt kunstig i live fram til 2028, da storinvestor Trøim kniper pengesekken igjen og takker for seg.
Fredrikstad, den nestmestvinnende norske klubben gjennom tidene, brukte elleve år i førstedivisjon før de endelig rykka opp igjen foran neste sesong. Let sleeping giants lie lyder et gammalt uttrykk og hele fotball-Norge smiler i skadefryd over tanken på hovedstadsklubbens mulige endelikt.
Det blir ekstraomganger. To ganger femten. Kristiansund har alt å vinne. Vålerenga har alt å tape. Selvfølgelig er vi her. Selvfølgelig.
100 minutter spilt. Vålerenga med skudd på mål. Kristiansund redder.
113 minutter. Vålerenga med heading på mål. Kristiansund redder igjen.
Dommeren blåser i fløyta. Det blir straffekonk. Jeg har hjertet i halsen og blikket i bakken.
Med Klanen i ryggen, skal Vålerenga begynne.
Let sleeping giants lie lyder et gammalt uttrykk og hele fotball-Norge smiler i skadefryd over tanken på hovedstadsklubbens mulige endelikt.
Hele sesongen har Klanen møtt opp, sunget med og prøvd å mane fram kampviljen hos spellera. «For oss er dette selve livet» synger de og håper livsgnisten er liketil hos de elleve på bana. Men den ene støttepasningen har blitt avløst av den neste, bakover, bakover, bakover, inntil målvakten står med ballen i beina og klinker den ut til ingenting. Og igjen og igjen har spellera måttet stå skolerett foran veggen av standhaftige tribuneslitere; denne herlige sammenblandingen av enkeltvise fargeklatter, nå samla under Vålerengas altomfattende kongeblå.
Og de synger, og synger, og synger, og gir seg faen meg aldri, og hadde det vært innsatsen det sto på, hadde de fortjent både cup- og seriegull, og sjøl det ville ikke vært nok.
Vålerenga scorer på sin første. Det samme gjør Kristiansund.
Vålerenga setter sine fire første. Det samme gjør Kristiansund.
Nå betyr hvert straffespark alt.
Christian Borchgrevink gjør seg klar og legger ballen på krittmerket. Han tar fart og skyter.
Da jeg studerte i Trondheim, lengta jeg innimellom hjem. Til foreldra mine og leiligheten vår. Til Vålerengas trehus og synet av kjerka. Du veit, stedet der jeg vokste opp, der jeg brukte mine aller beste år. Og sammen med barndomsgjengen som også hadde flytta nordover for å studere, hendte det at vi sto i studentkollektiv nærme Lerkendal, midt i den forblåste Trondheimskvelden, og spelte Vålerenga Kjerke over sprikende høyttalere og gævla med av full hals, og følte oss plutselig litt hjemme, midt i fiendeland.
«Naken, grå og øde – som en skygge mot åsen bak
sto Vålerenga kjerke – med himmel´n sjøl til tak».
Det skulle aldri gå. Og det gikk heller ikke.
Kristiandsunds keeper redder, og da den femte Kristiansundspilleren setter ballen i mål, er tragedien fullendt. Kristiansund rykker opp. Vålerenga rykker ned. Jeg blir blank i øya, og kjenner jeg bare vil legge meg ned i en snøgrøft og bli liggende fram til sommeren. Og etter kampslutt tar en samla sørgemarsj ferd nedover mot Helsfyr for å finne nærmeste buss som leder vekk fra Intility, norsk fotball og alt sammen. Nesten hjemme, like ved kjerka, passerer jeg en annen mann. Blikka våre møtes, og han sier «Det er det verste». Jeg nikker med. Det er virkelig det verste.
Jeg har en kompis som tok hele turen ned fra Trondheim for å støtte oppom Enga denne desemberkvelden. Midt i eksamensperioden. Han står alltid blant Klanen og synger med. For ham betyr Enga alt. En halvtime etter kampslutt, mitt hue fortsatt senka, har han lagt ut bilde fra Klanen. «Vi skal vinne OBOS» står det. Sjølbedrag? Ikke faen.
Og nedover Vålerengas trehus, henger fortsatt klubbflagga og blåser i motvind. Og i bunnen av parken, med en opplyst Vålerenga Kjerke foran meg, strammer jeg skjerfet om halsen og løfter huet. Okey. Så får vi vinne Obos, da.
Faen heller.
