Prisen for årets litteratur gis rett og slett til en dritbra bok som alle bør lese. Ifølge NATT&DAGs redaksjon har de nominerte utmerket seg spesielt i årets litterære flora. De er alle vinnere!
Du kan stemme på din favoritt nederst i saken, men les først.
Se alle de nominerte til Osloprisen 2023 her.
Snafu, Espen Stokke
Snafu består av 13 korttekster som setter hverdagen, arbeid, barndom og tilværelsen som forelder i et dypt eksistensialistisk lys. Det er en tilbaketrukket hedonisme som pulserer i bokens årer, hvor det eksistensielle kombineres med en satire som ofte treffer blink.
Skulle vi peke på én ting Stokke har, som altfor mange andre norske samtidsforfattere mangler, er det ideer – og det i flertall.
Stokke later til å kunne vrenge og vri på enhver normaltilstand (tittelens situation normal), og slik gi det et nokså outrert men samtidig plausibelt spinn (tittelens all fucked up). Stilen kan tidvis bli noe pedantisk, og den ene novellen blir nok litt for lang og samtidssignaliserende for sitt eget beste, men hva spiller vel det for rolle, når boka er gjennomgående oppfinnsom og usedvanlig språkmektig, skrevet av en forfatter som sneier borti det tragiske og det komiske uten å havne i noen av grytene.
Snafu består også av de morsomste og underfundigste aforismene siden Nietzsche!
Ute, Einar Stenseng
Einar Stenseng er forfatteren for umoralens frie fest. Ute handler om den østerrikske forlagsdama Ute, som gjennom en uke mesker seg i en affære med rus og den gifte danske forfatteren Mogens.
Boken er uhøytidelig morsom, og mesker seg i skitt og overskridelse som om det var en rus. Hver gang boka bukker ned i gørra spraker et språklig overskudd og gjør vågestykker ut av hva man kan si og kødde med – uten å være kjip på ordentlig.
Einar Stenseng skiller seg ut i den norske litteraturen fordi han tilfører en pervers, umoralsk og nihilistisk energi som få andre driver med. Det gjør Ute til en overskridende morsom bok man både kan elske og hate, en bok som ikke leter etter forsoning, som ikke har noen viktig historie å fortelle, men som bare fråder og fortaper.
Godset, Signe Holm
Med Godset viser Signe Holm seg som en forfatter med uvanlig språkrikdom, og en helt unik evne til å bygge både surrealistiske, poetiske, naive og kvasivitenskapelige bilder og metaforer.
Hovedkarakteren er en rimelig forvirra ung kvinne som er bartender i Oslo, med en kjæreste som er fotograf med en krets av halvintellektuelle kunstnervenner. Hun klarer liksom ikke helt å få has på tilværelsen, og bruker dagene på å sove og flakke omkring etter kjæresten. Utenom timene hun er på jobb og vet nøyaktig hvor mye kløft hun må ha, eller hvordan hun skal snakke med kundene, for å få litt mer tips.
Etter brorens mislykkede selvmordsforsøk, reiser hovedkarakteren hjem til provinsen i Danmark for å knytte seg til familien igjen, eller i det minste for å være der litt for broren som har vært et samvittighetsproblem helt siden han ble født.
Det mesterlige i Godset er hvor overbevisende Holm skildrer en karakter som nesten utelukkende flyter med, og som i alle tilfeller vegrer seg totalt for å ta avgjørelser. Holm setter ord på en radikal følelse av handlingslammelse som er så overbevisende at man tidvis havner i handlingslammelsens paralyse selv – det blir nesten irriterende.
Men når du dykker inn i romanen, syder fortellingen av språklig overskudd som gjør at man bare har lyst til å være i denne retningsløse tilværelsen av beslutningsvegring allikevel. I sin anmeldelse spurte Dagbladet om romanen ikke var for ambisiøs. Fuck off, sier vi. Godset er en deilig ambisiøs, stormannsgal og virtuos debut som på merkelig vis setter ord på erfaringen av å flyte med, vanskeligheten med å gi seg hen og følelsen av å bli overveldet på terskelen til voksenlivet.