Elias Forberg tror det ligger et uforløst opprør og ulmer i samtidens unge. 90-tallets kirkebranner kan inspirere oss til å forløse det, skal vi tro kunstneren.
Hvorfor i helvete får en kunstner lov til å stille ut romantiserende malerier av kirke-Norges traume, i en kirke?
Det er et godt spørsmål, syns kunstneren selv. Men hva mener han egentlig om kirkebrannene som herjet landet på tidlig 90-tall? Syns han det er på tide med en ny bølge hvite ekstremister og drapsmenn med sataniske feberforestillinger, eller ønsker han seg rett og slett bare litt mer … bølling?
Svartmetall-ikonet Øystein Aarseth mente analsex var det beste fordi det var «ondere». Er det slik at Elias Forberg maler kirkebranner under en kirke fordi han også skal være «ond»?
– Det er nok ikke en direkte oppfordring til å brenne kirker, nei, forteller han når NATT&DAG møter han nede i krypten av Kulturkirken Jakob. Onsdag, torsdag og fredag stiller han her ut «Kirkebrann». I rommet skal det lukte tjære og brent kirke. Maleriene er satt rundt omkring som en labyrint av korstog, riddere, middelalderbyer og både påtente og nedbrente kirker i rødt, svart og hvitt. De er laget med akryl, tusj og spray.
Utstillingen er en oppfordring om å rette hat og selvhat utover, heller enn innover. Det er det viktigste budskapet å ta med seg herfra, sier Forberg.
– Istedet for å ta det ut på meg selv, ville jeg lage provoserende kunst.
Det kan umulig være sunt å gjøre så lite faenskap. Vår generasjon har rettet hatet innover
Usunt lite faenskap
Forbergs utstilling hviler også på en aldri så liten samfunnsanalyse.
– Det kan umulig være sunt å gjøre så lite faenskap. Vår generasjon har rettet hatet innover. Selvforakten min er både livsfarlig og min største motivasjon, sier han.
– Hvis jeg da kan gjøre noe som er helt på kanten, for å pushe en liten millimeter i riktig retning, er jeg fornøyd.
Riktig retning er å være mer drittunge, men også tørre å utlevere egne, destruktive tanker.
På baksiden av hvert maleri er det tekst hentet fra hans egne dagbøker, det er ufiltrerte og vonde tekster han skriver når han ikke har det bra. Dette har han gjort i sine tidligere arbeider også, da han jobbet mer med … pastellfarger og selvmord.
Det ulmer et opprør
– Nå er jeg mest inspirert av miljøet rundt svartmetall i Norge på 90-tallet. Jeg opplever det som om sjangeren har fått en ny bølge med oppmerksomhet, og har en teori om at dette kommer fra noe dypere enn bare en ren kunstnerisk interesse for estetikken. Jeg tror det ligger uforløst opprør og ulmer i samtidens unge, forklarer Forberg.
Da mener han altså ikke høyresidens brakvalg i skolevalget, men at mentale helseproblemer og selvmordsstatistikker vokser og folk blir sittende med følelsene sine helt for seg selv.
Men hva om Varg Vikernes tar seg fri fra å passe på våpnene sine og de seks-syv Amish people-aktige barna sine i Frankrike, og heller tar seg en helgetur hit for å se malerier av to av kirkene han tente på i sin … gullalder?
– Hva om Varg Vikernes himself kommer?
– Det er en grunn til at han ikke er portrettert i noen bilder her. Det er en veldig tynn linje mellom black metal på 90-tallet og nynazisme og rasisme, og jeg har lyst til å ta god avstand fra det. Det er ikke representert her i det hele tatt.
Den eneste personen som er portrettert er Gorgoroths Gaahl, også han i rødt, hvitt og svart, mens han gråter blod. Han henger blant Forbergs egen altertavle i tre, krusifikser og fantasy-figurer med avkappede kroppsdeler.
De som var i black metal-miljøet på 90-tallet har nok barn og er på høstferie, resonnerer Forberg, men kanskje kommer det noen andre celebre folk fra det glade 90-tallet?
– Mitt største ønske er at det kommer en gammel Frogner-tante som snur i døra, da har jeg oppnådd alt jeg ville.