@sunnivahestenes_
Bildene til Sunniva Hestenes hopper mellom det magiske og mørke og kan kanskje «best» beskrives som en foto-gotisk Edgar Allan Poe-ifisering av Torbjørn Rødland.
Mens den jevne hverdagsfotograf tar bilder på fest og lunsj er bildene til Hestenes en form for prosessering.
– Eskapisme, liv, død og alt det der, sier Hestenes i en bisetning om lys, farge og teknikk.
De fortsetter.
– Jeg tror at jeg underbevisst blir dratt mot mørkere motiver. Det finnes jo tross alt så mye mørke.
Hestenes er en Gøteborg/Oslo-basert fotograf (og som de selv skriver over e-post, språkforvirret etter nå tre år i Sverige) som til dags driver med kunstfotografi med påfølgende utstillinger, zines og bøker – ofte i samsvar med en sunn dose video, installasjoner, malerier og skulpturer.
Jeg er av den typen som trives best alene
Ikke alle hobbyer på 70-tallet endte med hjertesorg. Faren til Hestenes var en ihuga hobbyfotograf, men sluttet da det ble for dyrt med film. Utstyret ble lagt for modning, og da Hestenes viste interesse var han kjapp med å kjøpe et digitalkamera.
– Jeg hadde nok ikke blitt fotograf, hadde det ikke vært for hans støtte, noe jeg forsøkte å gi tilbake i 2020, da jeg produserte utstillingen ved navn Jeg er av den typen som trives best alene på Fotografiens Hus. Utstillingen var en kombinasjon av våre separate arkiver som forsøkte å skape en slags dialog mellom to generasjoner, men også mellom oss som forelder og barn, fortid og nåtid.
«Jeg er av den typen som trives best alene» var, og er, noe faren til Hestenes pleier å si.
– Det startet ved at jeg scannet en hel mappe av hans gamle bilder – det var hundrevis av dem. Underveis la jeg merke til at vi hadde tatt mange av de samme motivene. Og det var den realiseringen som ble starten på prosjektet. Bildene til faren min som var en seriøs, men kanskje ikke suksessfull, fotograf fra en helt annen generasjon, satt mot mine.
Jeg er av typen som trives best alene, ble brått en kontrastrik sammenfatning av likheter og ulikheter på tvers av et generasjon- og profesjonalitetsskille.
Og som prikken over i-en var Sunniva Hestenes sitert i utstillingen med «Kjære pappa, jeg er også av den typen som trives best alene».
Gotisk magi
Hestenes forklarer at de har to stiler. Den ene basert i naturen, med mål om å fange noe eterisk og magisk. Mens den andre, kontrasten, er kjappe bilder av ting som er i forfall. For seeren kan de to, det naturalistiske og groteske, ofte sammenfalle.
Motivet av en hest, blindet av egen mane, og dekket av svarte flekker, er både majestetisk og stakkarslig.
– Rent visuelt så befinner bildene seg vel et sted mellom det hverdagslige og det åndelige, der fotografiene blir en slags alternativ verden som kanskje er litt mer magisk enn den vi ser ute i bylandskapet.
Hestenes forklarer at deres estetiske kjennetegn ofte består av motiver som lysstråler, dyr og distanserte mennesker – det uhåndgripelige og mørke. Selv sier Hestenes at bildene er en form for terapi.
Resultatet utenforstående får se er et dissonerende spill som kanskje «best» kan beskrives som en foto-gotisk Edgar Allan Poe-ifisering av Torbjørn Rødland.
– Jeg vil gjerne at fotografier skal kunne formidle noe, eller ihvertfall vekke noen tanker hos de som ser på verket. Slik er det vel med alle typer kunst for min del. Jeg vil gjerne berøre, endre en oppfatning eller informere om noe spesifikt samtidig som jeg vil lære og lære bort. Det holder liksom ikke med kun et pent bilde for min del.
SUNNIVA HESTENES ANBEFALER: Frida Lisa Carstensen Jersø
@fridag_lisa
– Hun er en ung fotograf som jeg føler har en særegen inngang til kunsten. Frida jobber ofte installatorisk med sine fotografier og befinner seg i grenselandet mellom det personlige, upersonlige og politiske der det blandes både snapshot-fotografi og mer iscenesatte fotografier. Hun tar som oftest utgangspunkt i seg selv og har en estetikk, fremgangsmåte og innviklet materiell forståelse som jeg både kjenner meg igjen i, men og tar mye inspirasjon fra.
I KNIPS intervjuer vi en fotograf, som så får anledning til å anbefale en annen.