NATT&DAG på landets største festival: Er dette nullpunktet for den hvite mannens pure rasisme?
– Du ER rasist?
– E vil ikkje ha mørke i Drangedal.
– Så du er rasist?
– Ja, e er vel det.
– Kødder du? Hvorfor?
– De bere stjæl og driver med vold. E vil ikkje ha dei her.
NATT&DAG har kommet seg inn i campen på Tons of Rock. Fotografen, en bygutt i starten av 20-årene, har sitt første møte med det norske bygdedyret. Han er sjokkert. Er alle så moralsk fordervede, spør han seg. Er hele bygdenorge et arnested for høyreekstremister? Er han rasist, denne drangedølen, eller er dette en sofistikert kødd? Kødder man i det hele tatt på bygda?
Vi gikk inn i campen for å koseprate med Tons of Rock-publikummet. Eller publikum … Drangedølen vi prater med har stort sett gått glipp av alle konsertene han ville se. De siste dagene har vært en blanding av hard fyll og tung søvn, sier han. Og søvnen har vært urolig, kan vennene hans fortelle.
– Han he pissa ner hele teltet, sier venninna hans.
Rasisten deler et stort telt med to rom med et vennepar. Når han ikke har passa ut i stolen han sitter i når vi møter ham, eller på bakken et tilfeldig sted i partyteltet de har rigga opp for anledningen, har han hatt sporadiske timer med søvn i teltet. Han er en stor underholder, på sitt vis. Helt uten blygsel viser han hvordan han mener damer bør suge kuk på den oppblåste dukka de har hengende i partyteltet.
De bere stjæl og driver med vold. E vil ikkje ha dei her.
Drangedøling
Han gleda seg til Volbeat, men da sov han. Han gleda seg til Pantera, men da hadde han også slukna. Behemoth var en god booking, mente han på forhånd. Men han sov dessverre over de polske dødmetall-legendene også. Han anslår at han har sett en eller to konserter, men det hele er litt uklart. Drangedølens festivalopplevelse er på et vis motsatt av vår.
– Vi våkna ei natt av at han åpna innerteltet og stakk kuken ut for å pisse, sier den mannlige delen av paret han deler telt med.
Fotografen er sjokkert, men lar seg ikke målbinde. Eller er han for dum for sitt eget beste? Uansett, han må komme til bunns i dette rasistspørsmålet.
– Er dere også rasister, spør han paret.
– Kanskje ikkje rasist, men e syns dei ska hølle seg unna Drangedal og Kroken. Og dessuten må dei lere seg norsk, sier jenta.
– Det bodde ein mørkhuda i Drangedalen for noen år sida, men han flytta, sier gutten.
Incels med IT-utdanning
Tons of Rock er Norges største festival. Over 100 000 mennesker inntar Ekebergsletta for å bevitne flere av de største bandene fra den internasjonale rock- og metallscenen. Betyr alt dette engasjementet at rocken lever i beste velgående? Og hva er i så fall rockens diagnose i 2023? Er vår forderva kompis fra Drangedal representativ? Vi tar på oss rollen som ansvarlige og undersøkende journalister i det norske medielandskapet, på jakt etter sannheten om den så mye omtalte rocken.
Til tross for regnet, blir man blendet ved ankomst på Ekebergsletta. Jeg ankommer sammen med en innleid metallkonsulent, Orakelet, som har erfaring fra innsiden og kan holde meg løpende oppdatert på hvilke perioder de forskjellige bandene har vært bra, og annen mer og mindre nyttig informasjon fra innsiden av metallverden. Han er også en avdanka betamann og rasist fra internettets mørke kroker på midten av 2000-tallet, og sånn sett et bevis på at «mann med rasistiske holdninger» er en tilstand og ikke et livsverk. Man kan vokse det av seg, som man sier.
Nå er han nærmest parodisk venstreradiakal, en «moderat mann» etter Pål Steigans idealer, og beviser på sitt joviale vis at møtepunktet mellom det høyre- og venstreradikale, den såkalte «hesteskoteorien», ikke er helt tatt ut av intet.
Breaking my Twitter silence to report from the final day of Tons of Rock in Oslo. I can confirm that this year is just as white (if not whiter) as last year. Warms my heart🥰
@HyperNordic
«Norges mest mangfoldige festival», har vært min ironiske beskrivelse av Tons of Rock i forkant. For Tons er mangfoldig på sitt vis. Festivalen viser hele bredden av den hvite befolkningen i Norge. Særlig hvite menn. Eller som bruker HyperNordic på Twitter så fint sier det: «Breaking my Twitter silence to report from the final day of Tons of Rock in Oslo. I can confirm that this year is just as white (if not whiter) as last year. Warms my heart🥰»
På Tons of Rock finner man de helt streite guttegjengene i trettiårene som har fått barnefri en helg, incels med IT-utdanning som forlater hula si for første gang siden fjorårets Tons of Rock, metallhuene som logrer etter enhver moshpit, og akademikere på sosialantropologisk utflukt ikledd korrekt sort uniform med en utvaska t-skjorte fra favorittbandet.
Og selvfølgelig drangedølenes likesinnede, alle disse fortvilede bygdedyrene som inntar campen og er frustrert over at en så stor og flott festival absolutt må være ved Oslo. «Eg liker ikkje Oslo!»
På 90-tallet en gang sa den kontroversielle feministen Camille Paglia at man ikke skal være så sint på menn. Selv om kvinner vil ha likestilling og ønsker seg en omstilling til et mykere samfunn, kan man ikke underslå testosteron og maskulinitet som en produktiv kraft, mente hun. Man må hvertfall ikke lulle seg inn i en fortelling om at verden ville vært så mye bedre om kvinner hadde styrt. Hadde kvinner styrt, hevdet hun, ville menneskeheten enda ikke funnet ut hvordan man lager flammer. Hun mente vi heller måtte berømme mannens pågangsmot, og takke ham for alle fremskritt han har bragt med seg i sitt jag etter styrke, makt og overlegenhet.
Metall ville heller aldri eksistert uten menn. Og inntil videre må vi avfinne oss med at menn eksisterer, og at mange av dem har en iboende rastløshet og begjær etter å sammenlikne muskler som gjør tilværelsen på skolebenken uutholdelig. Har ikke disse også rett til å ha det litt gøy? Og kan vi egentlig være sjokkert over at noen av dem er rasister og litt sjuke i hodet, all den tid skolevesenet har svikta dem totalt de siste 20-30 årene?
Det er på høy tid å møte disse mennene på deres egne premisser, tenker vi idet vi stiger ut av Tons of Rock-bussene og begir oss inn i det hyperkommersielle tempelet til rockens siste riddere.
La fortiden vare evig
Til å ta imot opp mot 30 000 folk hver dag, fungerer infrastrukturen knirkefritt når vi kommer opp på Ekebergsletta første festivaldag omkring 14.00. Køen til å hente ut akkreditering er kort, og sikkerhetssjekken ved inngangen går hurtig. Som seriøse journalister på oppdrag for å finne rockens hjerte slipper vi heldigvis rett gjennom sikkerhetskontrollen uten tafsing fra klåfingra vektere. Ingen oppdager lommerlerkene med sprit som er halvhjertet skjult i bagene våre.
Dagens høydepunkt er Guns N’ Roses, rockebandet som står blant de fremste predikantene for radikal ansvarsløshet og overskridende adferd fra slutten av 1980-tallet. En biografi om gitaristen Slash lærte meg å stjele og skapte en enorm lengsel etter et allerede dødt Los Angeles fra jeg var 8-14 år. Dette er barndomshelter for meg, og en av de store sorgene gjennom fanperioden min var at Axl Rose og Slash var blitt uvenner slik at bandet splitta. I denne perioden så jeg Guns N’ Roses to ganger, men da var Axl eneste originalmedlem.
Nå er de gjenforent, men er det egentlig bra? Ville det vært bedre om de bare hadde beholdt fantasien om dem selv som utemmelige ville dyr fra de gylne årene mellom 1987 og 1996?
Det store spørsmålet på Tons denne dagen er ikke hvem man gleder seg til å se. Det er ikke namedropping av unge, ukjente band man anbefaler alle rundt seg å se. Nei, det er ikke nysgjerrighet i det hele tatt. Stemningen er avventende nostalgisk, som om alle på et vis håper å bli tatt med tilbake til turnéen i etterkant av Use Your Illusion dobbelplata fra 1992, selv om alle vet at de aldri kommer dit. Guns N’ Roses er dødt, det tilhører fortiden. Nå er bandet bare et nostalgisk overskuddsprosjekt, en pengemaskin for å riste penger ut av IT-grundere og lærere. «Axl Rose har ikke hørtes ut som seg selv siden 90-tallet», var alle enige om. La de døde forbli begravet, tenker vi.
Allikevel sitrer området av en slags grådig forventning om at Guns N’ Roses skal bringe 90-tallet tilbake.
Guns N’ Roses er dødt, det tilhører fortiden. Nå er bandet bare et nostalgisk overskuddsprosjekt, en pengemaskin for å riste penger ut av IT-grundere og lærere
Borring i den moderne maskuliniteten
Etter en slurk Jack Daniels fra lommelerkene i presseteltet går vi ut i regnet. Det er egentlig ikke lov å drikke på jobb når man er på Tons of Rock. Men hva er egentlig jobb for journalister i våre dager? Og dessuten – vi var journalister med et kall, en visjon – ikke bare avdanka rockere med grått hår på en nostalgitrip til tiden de enda hadde livsgnist. Kort sagt: Vi måtte kjempe for vår vitalitet, for vår ungdom, for vår frihet.
I baren kjøper vi første runde med pils. To til hver, og en «Tons of Shot» – et lite, sort reagensrør på 2 cl, fylt med «Små Grå», en tyktflytende og altfor søt likør med smak av lakris og en alkoholprosent på 16,4 prosent.
Vi hadde ikke helt avklart med redaksjonen om vi fikk dekket drikke, men det tenkte vi de bare var nødt til. «Kost dekkes, men ikke spis som konger», var beskrivelsen fra Redaktøren. Hva er konger? NATT&DAG eies tross alt av rikinger som gjør dette på kvasi-ideelt grunnlag. Hva kan være viktigere i vår tid enn at unge journalister borer inn i og prøver å forstå den moderne maskulinitetens mest kommersielle fenomen?
For å være ærlig står første dag litt ullent i minnet. Powerwolf spilte en slags trash-metall med glinsende cowboyhatter. «Funny og fucka. En slags hissig Brad Paisley. Bedre enn å være ute i regnet», står det i notatene mine. Plutselig hadde jeg på en genser fra Carlings-teltet på festivalområdet som jeg ikke kunne huske om jeg hadde betalt for. Det var kaldt, husker jeg. Ellers, vage minner av kleine grafikker og animasjonsfilmer under Guns N’ Roses-konserten. Jeg kjøper flere øl, raver rundt i publikum, slikker på fingrene til folk som viser metall-tegn. Folk er lugne, ingen aggresjon. De syns det var et artig påfunn, de peker og ler. Kanskje har de vært der før, kanskje er det en greie i metallmiljøet. Jeg vet ikke. Jeg slukner.
Det neste jeg husker er å sitte på 37-bussen på vei hjem. Vi må ha gått ned hele Ekebergskrenten, jeg sitter med en bok og later som om jeg leser. Men jeg kan vel ikke ha fått med meg noe? Når mitt stopp kommer må jeg lene meg på en fyr for ikke å snuble ut. Jeg later som om det er en slags kul og medmenneskelig måte å si at jeg skal av bussen på neste stopp, så jeg ser ham i øynene og nikker. Men når bussen stopper snubler jeg og river ham med meg, som om hele greia var en planlagt og provokativ manøver. Fyren blir hissig og et mildt basketak begynner. Han roper rasende mens jeg løper alt jeg kan innover Vår Frelsers Gravlund uten å se bak meg, livredd. Han følger ikke etter meg, ser jeg når jeg låser meg inn i oppgangen.
Noen timer i sola
Morgenen etter våkner jeg av at telefonen ringer. Hodet verker, og jeg klarer fortsatt ikke å huske om jeg hadde betalt for den genseren. Jeg svarer på telefonen. En fyr sier han står utenfor døra med en levering fra Oda. Jeg åpner døra i slåbroken, og fyren gir meg et blikk. Fyren rekker meg en pappeske fylt med 4 sekspakninger Frydenlund pils. Det viser seg at jeg hadde lagt inn en bestilling kvelden før. Framsynt, tenker jeg – akkurat det jeg trenger.
Jeg sluker noen pils hjemme mens jeg leser Aldous Huxleys The Doors of Perception, før jeg går for å møte Redaktøren og Orakelet. Fotografen har også sagt han skal være med i dag, men det er alltid vanskelig å vite om han er klemt mellom trange deadlines og dårlig mage. Fyren er forbannet med hjertefeil, irritabel tarm og en umettelig nysgjerrighet. Hadde han ikke hatt et godt blikk for estetikk ville han vært ubrukelig i det moderne samfunnet, kanskje helt ute på kjøret. Men nå klamrer han seg fast, selv om han har et anstrengt forhold til klokka, selve omdreiningspunktet for den moderne verden.
Vi sitter i en skråning ved Grünerløkka og diskuterer fenomenet «rock» mens vi drikker musserende vin fra England, oransjevin fra Slovenia og prøver å skyte duer med champagnekorker. Sola steker, regnet fra gårsdagen var bare et blaff og Redaktøren spør om han kan låne litt solkrem.
– Jeg tror aldri jeg har brukt solkrem uten at noen har bedt meg gjøre det, sier han. Det har alltid vært mor eller en kjæreste som har smurt meg. Eller, jeg har brukt det i utlandet, men sånn i Norge liksom.
Alle tre er overbevist om at rocken er død. Stein død. Guns N’ Roses hadde heller ikke gjort noe for å gjenopplive den, sa Orakelet.
– Selv om man så glimt av Guns’ storhet, så gjorde det egentlig bare at man ønska seg tilbake til 80-tallet da de var unge. Når en 61 år gammel fyr prøver å gjøre de samme bevegelsene han gjorde da han var 27 blir det grusomt.
– Men Slash var vel kult? spurte Redaktøren.
– Bildet av Slash som støtter opp en Les Paul Goldtop med låret mens han spiller solo og har på flosshatten er jo ikonisk. Og han spilte jævlig kult. Men det var 3 timer liksom. Jeg overhørte noen som hadde telt. Slash spilte over 50 gitarsoloer.
Jeg skvatt til. 3 timer? Hadde jeg blacka ut så lenge? Jeg spør om genseren, og Orakelet svarer at han ikke husker annet enn at jeg plutselig hadde en genser og var jævlig fornøyd. Jeg sjekker mobilbanken, ingen betaling for noen genser der. Men jeg har til gjengjeld brukt 2700 kroner på pils. Helvete!
Doors of escape
Dette skulle bli Redaktørens første tur på Tons of Rock. Han var nysgjerrig på atmosfæren. Er det som et kjøpesenter? Et arnested for rockens gjenfødsel?
– Først og fremst er vel Tons of Rock et slags åsted for religiøse opplevelser for norske metallheads. Det har på ti år blitt en årlig høytid de gleder seg til gjennom hele året, sier Orakelet.
– Spot on! Og med sine helt bestemte ritualer og praksiser. Det er ikke komplisert å være på Tons of Rock. Du går rundt, drikker pils, roper litt, kaster deg inn i en og annen moshpit og viser djevelhorn, sier jeg.
Redaktøren spør om «rocken lever». Ofte snakker han som en onkel i et familieselskap som desperat jobber for å trekke samtalene inn mot kule samtaleemner, ting som kan skape debatt, emner han selv opplever som brannfakler. Jeg fnyser litt innforstått.
– Å dra på Tons of Rock og si at rocken lever er vel omtrent som å dra i kirka på julaften og si at kristendommen er gjenoppstått fra de døde, svarer jeg.
– Men det er jo en viktig illusjon for folk at rocken lever, utfyller Orakelet.
– Ja, nærmest en terapeutisk greie. Men det beviser egentlig bare at rocken er totalt død. Du ser ikke rock som en protest-tilværelse på Tons of Rock, men det er rock som en hobby og ferieaktivitet. Et slags mental helse-tilbud til menn som lider av aggresjon og kjedsomhet, sier jeg.
Kanskje er det sånn man må tenke om rockefestivaler og? Hvite menns kollektive flukt fra livet omkring dem, en reise inn i noe annet. Tons of Rock – opium for den hvite mannen? Kanskje det.
Det er selvsagt kvinner på Tons of Rock også. Men de er i stort mindretall. Egentlig i et så stort mindretall at man burde forvente mer vold. Finnes det ikke en eller annen statistikk på at hvis det er så-og-så mange menn samlet, så øker sannsynligheten for vold med så-og-så mye? Jeg er ikke akkurat noen kløpper på statistikker og slikt. Men uansett – det er ingen vold på Tons of Rock (uverifisert påstand red. anm.).
Du ser ikke rock som en protest-tilværelse på Tons of Rock, men rock som en hobby og ferieaktivitet. Et slags mental helse-tilbud til menn som lider av aggresjon og kjedsomhet
Madrugada, Norges beste band
Når vi sitter på bussen opp til Ekeberg får vi et pushvarsel i Tons of Rock-appen om at vi må «huske solkrem og vann i varmen». Når vi kikker på programmet for å planlegge dagen, viser det seg at Nightwish er bytta ut med Madrugada. Snakk om joker ut av hatten. Symfonisk metall mot gubberock av verste sort. Vi skulle uansett se ikonene i Mayhem som spilte på samme klokkeslett, og var i grunnen likegyldige til programmet frem til The Good the Bad and the Zugly som spilte et par timer senere. Kveldens headliner, Volbeat, så vi egentlig bare frem til med skrekk og gru.
Vi kjøpte to pils hver og en porchetta-sandwich fra Grezzo, en av festivalens store hyper på matfronten, og rava rundt fra konsert til konsert. Mayhem var verre enn forventa, mens Madrugada var bedre. Selv om ingen er her for å se Madrugada, funker det. Redaktøren er ekstremt begeistra.
– Et av Norges beste band, roper han. Mayhem, derimot, har jo bare blitt et museumsband.
Idet Madrugada drar i gang tidenes streiteste gitarriff før «Blood Shot Adult Commitment» roper Redaktøren begeistra «ååååhhh» mens han tramper takta med høyrefoten og slår med pekefingeren i lufta som om han var en 60 år gammel mann. Sivert Høyem stagediver, har det skjedd noen gang før? De har skrudd opp koken et par hakk her, Madrugada.
Jeg begynner å bli ganske full igjen, kjenner jeg. Men på den deilige måten, der man mister hemninger, men samtidig beholder sjarmen. Tror jeg, hvertfall. Jeg forlater Redaktøren og Orakelet for å gå på toalettet. Halvveis til toalettet ser jeg en trio skinheads i 50-60-årene i bar overkropp som sitter ved et bord og spiser. Den ene fyren har en diger blodåre som nærmest tyter ut av hodet på ham. Jeg klarer ikke å dy meg, jeg må gå bort til dem for å kjenne på den. Jeg har virkelig mistet hemninger, tenker jeg idet jeg nærmer meg og strekker hånden fram. Kompisen på den andre siden av bordet ser overraska på meg når jeg treffer blodåren med pekefingeren og gir et godt push, slik at åra liksom spretter inn i en ny bane. Jeg ler. Skinheadsene ler også, på et vis, men ser også litt forbanna ut. Det er ofte vanskelig å lese de typene der. Jeg forteller dem at jeg bare er en nysgjerrig journalist på jakt etter rockens hjerte. «Har dere sett noe kult?» roper jeg. De gauler noe med mat i munnen, jeg sier de må oppføre seg og vente til de har tygd ferdig før de snakker.
Jeg beveger meg videre i retning toalettene.
Fra moshpit til sykestua
En halvannen time senere sitter jeg på en stol inne i medic-teltet med en oksygenmaske tredd over hodet og sykepleier Åse stående rett foran meg.
– Fyll ut det skjemaet her, sier hun.
Under The Good the Bad and the Zugly kasta jeg meg begjærlig inn i moshpiten. Konserten opplevdes sprell levende og brusende, for en gangs skyld. Det var ikke bare å stå med to meter til nærmeste publikummer for å se på noen gamle gubber som gjør det samme de har gjort i 40 år. Her var det et slags pågangsmot. Kanskje ikke akkurat ungdommelig, alle i Zugly er vel rundt 40 år, men det opplevdes i det minste som om de ville formidle noe, som om noe sto på spill.
Så jeg kasta meg inn inn i moshens helt unike dramatikk. Vi kom kanskje ti minutter for seint til konserten. Jeg sprengte meg gjennom publikum, tett fulgt av Redaktøren og Orakelet. Publikum hadde akkurat satt igang en wall of death, eller «dødsvegg» som man sier på norsk. Fremre del av publikum deler seg i to og stirrer hverandre inn i øynene, gjerne med gestikulering og oppjaging, som en okse som skal slippes løs mot tyrefekteren.
Dødsveggen er kick. Jeg stiller meg fremst og løfter hånden og signaliserer at den svære, muskuløse fyren på andre siden av pitten skulle gi alt når vi dundret sammen. Det var ikke noe poeng å holde igjen, prøvde jeg å signalisere. Jeg har gjort dette før, jeg er dreven, jeg tåler mye.
Jeg skulle gjerne sagt at det var på grunn av sammenstøtet med denne muskuløse giganten jeg ble sittende på sykestua. At han virkelig ga alt, at jeg fikk en albue i hodet som gjorde at jeg segnet om og ble tråkket ned i kaoset som oppstår de første ti sekundene i en dødsvegg, slik man hører historier fra store metallfestivaler om at folk blir tråkka ned i moshen, at folk besvimer, til og med dør.
Men nei, han var dessverre mild. Han hoppet varsomt, tok tak i kroppen min og tok imot for det verste støtet. Selv om moshpitter, og særlig dødsvegger, ser brutale ut, er det gjerne en arena for radikal omsorg og intimitet. Under dekke av aggresjon, testosteron og voldelig maskulinitet får endelig menn mulighet til å vise ømhet overfor hverandre. Man lager umiddelbart skjold rundt enhver som ramler, man holder hverandre oppe og støtter, et knuff kan raskt gjøres om til en slags klem.
Nei, det var rett og slett alt støvet som vrimlet fra bakken der inne i teltet som utløste et astmaanfall. Det er mindre nobelt, jeg vet. Den tunge pusten kom snikende, jeg holdt kanskje i fem låter før jeg skjønte at jeg måtte ut derfra. Pusten var som filtrert gjennom et trangt sugerør. Ansiktet mitt ble blått, eller hvitt. Jeg følte det slik, i det minste. Det var helt sikkert gyllenbrunt som alltid på sommeren. Etter å ha slukt en pils erkjente jeg at det antakelig ikke var noe annet som hjalp enn medisin, så jeg stelte meg i sykestuekø.
Åse var veldig rett frem. Det var ingen sympati å få. Men det trengte jeg helt ærlig ikke heller. Jeg måtte bare få en dose ventoline, og kanskje prøve å snike meg til en sterkere smertestillende. Men det gikk ikke. Ingen lurer en sykepleier som har meldt seg frivillig til å jobbe på Tons of Rock. Hun veit hva hun driver med, hun kjenner klientellet. I det minste ga hun meg et frekt smil da jeg sa at det rev sånn i brystet etter slike anfall, og at det bare var paralgin forte som hjalp. «Du rir det nok av», sa Åse bare, før hun ropte på legen som ville fått enhver pasient som satt der med oksygenmaska til å føle seg grovt mindreverdig. «Kan du signere her?», spurte hun legen.
Jeg kunne gå. Jeg fikk puste igjen. Jeg var fri.
20-åringer fra Molde
– Hva syntes dere om Witch Club Satan?
– Det var jevlig kult!
– PUPPÆR
– Metall og damer, i lika det. Bli’kje bedre.
Vi er tilbake i campen for å snyltedrikke fra folk som går dritings på tredje dagen uten mye søvn. En gjeng på fire gutter på 20 år fra Molde har tatt oss imot. Sammen med dem er en røslig kar fra Lofoten som for bare to uker siden mista lappen da han angivelig kjørte i over 200 km/t i 60-sona i en modda Trans Am med 1000 hestekrefter.
– Du kan kjøpe an hvis du vil, sier han til meg.
– Jeg kan dessverre bare by 50 000.
– Æ fikk et bud på 170 000 krona i går, men han va dritings så æ veit nu’kje.
Fotografen hadde meldt sin ankomst. Det var fredag, snart helg. Dagen hadde starta shaky. Etter at Åse hadde redda meg fra sugerørspusten spilte Volbeat som vi bare såvidt kikka på. Vi dro videre til et nasj med noen kunstnere på et slags kontor for et kunstbyrå i sentrum. Det var gratis bobler og noen ekstremt dritings folk. Med andre ord hadde vi en del å ta igjen, men da vi endelig begynte å komme på høyde med kunstnerne og fikk fart i praten om hvorfor folk gir totalt faen i kunst, så hadde brått byrå-dama fått nok. Jeg slo i bordet og sa at dette var uhørt. At vi ikke kunne gi oss nå. At vi måtte fortsette, det begynte akkurat å bli spennende. Men hun skulle på jobb i morgen, sa hun. Og hun måtte rydde opp etter oss.
Så jeg gikk til sengs på ekstremt stigende rus omkring 5 på morgenen og fikk fire timer søvn før jeg måtte treffe en informant til et stort graveprosjekt vi ruller opp i NATT&DAG. Det fine med sånne møter er at informantene alltid er mer bekymra enn meg, så selv om jeg var ekstremt redusert og hinsides trøtt hadde jeg på et vis et overtak.
Jeg fikk først knekken da jeg satte meg på 34-bussen opp mot Ekeberg. Det var varmt og trangt. Bussen var stappfull. Dette var åpenbart dagen festivalen virkelig begynte for mange. De hadde tatt seg fri fra jobben, de skulle ha en helg med øl på Ekebergets kvasi-religiøse vekkelsesseremoni for avdanka rockere.
Faktisk fikk jeg ganske raskt et sete i en firer med tre damer. Men da hadde allerede svettetoktene begynt. Noen ganger strømmer det helt ustoppelig av meg, det flommer ut. Jeg prøvde å se uanstrengt ut. Jeg leste videre i Huxleys The Doors of Perception, men brillene ville snart ikke holde seg oppe på nesa i mer enn et par sekunder ad gangen. Hvis jeg tok brillene av meg ville jeg slippe fri strømmen av svette som lå på innsiden av brilleglassene. Håret mitt var helt fuktig, og skjorta begynte å få store svetteflekker.
Egentlig hadde jeg bare lyst til å hoppe av bussen og gå opp Ekebergskrenten, men for det første var jeg allerede sent ute til å se Witch Club Satan, og for det andre ville ikke akkurat fysisk anstrengelse i en endeløs oppoverbakke kjøle meg ned. Det var bare å la svetten strømme. En gang går det over, tenkte jeg.
– Pupper er nice, men hva syns dere ellers om Witch Club Satan? spurte jeg moldenserne mens de nok en gang rakte meg flaska med Fireball. Jeg hadde sikkert drukket kvarte flaska allerede. Bedre enn Små grå, men verre enn Jacken som enda lå i presseteltet.
– Det va dritfett. Skrikan va som fra jævelen sjøl.
Guttene var fulle, gira og hørte på St. Anger, Metallicas mest forhatte plate, på en diger JBL Boombox. Det var vanskelig å føre samtale med dem. Kanskje hadde de ikke sett pupper så ofte. Kanskje var de bare seinpubertale. Sceneshowet hvor det feministiske svartmetallbandet Witch Club Satan kler seg nakne og er sminket opp i liksminke hadde åpenbart gjort inntrykk. Av alle de gale grunnene? Eller kanskje er det nettopp noe slikt WSC ønsker å tvinge frem? Den radikale ynkeligheten så mange menn rammes av når de ser et par pupper.
Uansett satt vi der rundt et campingbord, omgitt av panteflasker, sprit og en isoporkasse han ene fyren hadde spydd i samme natt. Vi fikk en pils hver mens en av gutta løfta høyttaleren over hodet og sang med på Nickelbacks Burn it to the Ground. En annen lata som om han sutta på pupper mens en tredje ville ha med kompisene til å vise ræva for kamera for å «vise kordan Witch Club Satan spilte».
– Det e no’n «små brune» der, sier den siste kompisen og peker i rompa til en av de som mooner.
– Ka faen?
– Ja, se der.
Han ene snur seg imot meg som om jeg var publikum i en dårlig sitcom fra 90-tallet og sier: «Alt som e brunt e dårlig», mens han smiler skjelmsk.
Rumpe
Man kommer ikke unna at det er noe trøblete med publikum på Tons of Rock. For å ta det aller verste først: Da moldenserne satte på St. Anger sa de at dette var det beste av Metallica – hvem sier noe sånt? Plata er allment kjent som Metallicas verste. Er de kontrære? Kødder de? Har de dårlig smak?
Ellers er det jo denne rasismen som ligger og lurer hele tiden, da. Om man kaller dem menn rammet av omsorgssvikt i skolen, folk med opprørstrang, idioter eller hva enn, så har vi sjeldent møtt så uanstrengt rasisme som i campen på Tons of Rock. Selv om vi sa at vi kom fra NATT&DAG, selv om vi sa vi var journalister.
Et søskenpar vi møtte i campen, som var kledd opp med indianerfjær og lykkelige som bare det, kunne berolige oss med at det ikke var noe rasistisk over antrekket deres. Men de «hata samene». Hadde de hatt muligheten ville de «satt dem på en påle og tent på», sa broren. Søstera smilte og lo godslig, som om broren alltid er litt på kanten.
Og så har vi jo drangedølene. Den kukksugende rasisten med venner (det er ingen fornærmelse å være kukksuger i NATT&DAG, vi bare viser til plastdukka red. anm.)
Hadde de hatt muligheten ville de «satt dem på en påle og tent på», sa broren. Søstera smilte og lo godslig, som om broren alltid er litt på kanten
Kanskje er vi bare sylskarpe journalister som skaper tillit og fortrolighet mellom oss selv og objektene våre? De tenker at vi er som dem, at vi sitter der og drikker med dem og ler. Ja, kanskje er dette bare kødding – en slags bygdehumor som vi ikke forstår. Kanskje har vi faktisk nådd rockens hjerte på dette stadiet. Kanskje ligger rocken halvdød med brukket rygg i bygdenorges fyllekuler, et sted uten filter, et sted hvor man snakker fra levra, som man sier. Kanskje lykkes vi i oppdraget, selv om Fotografen virkelig ikke liker det han ser.
Uansett er det ikke så rart at Pantera var første band som virkelig dro opp stemninga på hovedscena. Inntil fredag kl. 18.55 hadde alle headlinerne vekket en og annen moshpit, men publikum nøyde seg stort sett med rop, applaus og djevelhorn. Pantera klarte derimot å gjøre hele Ekebergsletta til en diger, kompakt og sammenhengende klump av entusiasme. Og det var oppriktig dritfett. Selv om de bare er fire personer, fylte de scena med en ekstrem selvfølgelighet. De hadde en slags caveman-fremtoning. Scena var liksom deres lekegrind, scena og publikum eksisterte på bandets premisser – det var ikke Pantera som måtte tilpasse seg Ekeberg og Tons of Rock.
I vinter stormet det rundt power metal-veteranene da en historie om at vokalist Phil Anselmo hadde ropt «white power» og gjort «Sieg Heil» på en konsert i 2016 førte til flere avlysninger av konserter i Østerrike og Tyskland.
Samtidig som det finnes mange grumsete utskudd, skal man ikke kimse av en slik festival som en arena for avradikalisering. Orakelet er jo selv et eksempel på en mann som var dypt inn i internettets avgrunner med tvilsomme holdninger til alt som var fremmed, en mann som har kastet seg på et stort antall lugubre og lyssky vitser for å få stjerner og pluss i boka fra fremmede høyreradikalere i internettets begynnelse.
Omvendelsen
Etter at vi forlot drangedølene, innså Fotografen at han hadde glemt snusboksen sin i leiren deres. Orakelet og jeg spaserte videre for å få med oss Kvelertaks avslutningskonsert på lørdagen, mens Fotografen skulle videre til en sommerfest. Han ble imidlertid sittende en halvtime til for å diskutere med Rasisten og de andre drangedølene.
Her må jeg bare referere fra Fotografens egen fortelling, da jeg ikke var der selv for å verifisere. Fotografen spør:
– Hvorfor vil dere ikke ha innvandrere i Drangedalen?
– Dei hører ikkje heime på bygde.
– Men de kommer jo også fra bygda. (Vi har allerede påpekt de VOLDSOMT koloniale konnotasjonene dette utsagnet kan gi – her sitter den hvite bygutten i Oslo og sier at hele Afrika er en landsby liksom. Han hevder selv han bare glemte å si at «noen» kommer fra bygda, og at det derfor ikke var et gyldig argument at innvandrere i seg selv ikke hører hjemme på bygda. Vi har valgt å tilgi ham denne ungdommelige blindheten, og legge godviljen til og tro på hans versjon).
– Ja, men dei vil ikkje lære språket.
– Det er jo ikke så rart hvis ingen vil prate med dem?
– Det kan du si, men dei driv berre med vold og tjuveri, da er det ikkje så fristande å prate med dei.
– Så derfor er du rasist?
– Det er derfor eg ikkje vil ha innvandrere til Drangedalen, ja.
Som sagt fortsatte dette en halvtimes tid. Men til slutt hadde Fotografen dirka opp en dør, virka det som.
– Jo, kanskje er dei ikkje så ille som eg skal ha det tell, sa Drangedølen.
Det er ikke akkurat en åpenbaring eller en rørende omvending. Men til å være resultatet av en halvtimes småprat med en fyr i begynnelsen av 20-åra uten utdannelse, med hjertefeil, tarmproblemer og gudegitt estetisk sans er det ikke så verst.