Sted: Atelier Nord
Utstilling: Failures in automation
Kunstner: Kristoffer Myskja
Utstillingen står til 11.06.23
«Ikke le av meg!!» kommer det fra kunstneren Kristoffer Myskja i det vi ser han snirkle seg gjennom samlebåndene med fire lateksgriser under armen, mens han febrilsk prøver å fikse en feil i maskineriet for ørtende gang.
Vi ler definitivt ikke av han, det hadde aldri falt oss inn å være så frekke. Vi ler med han, vi ler og ler og ler og klarer ikke å stoppe, fanget av den kollektive euforien som preger hele Atelier Nord på åpningen til utstillingen «Failures in automation». Her, på flere saktegående samlebånd, strømmer det inn små rosa lateksgriser med tilsynelatende kun en funksjon: å grynte høyt og tydelig. En robot sjekker lyden ved å klemme grisene, én etter én, og de som består testen kjøres videre til neste stasjon. Her støpes det en liten hatt i blå stearin til hver gris, før disse, sakte men sikkert, svever bortover til endestasjonen, der publikum kan kjøpe med seg et eksemplar for halv pris i anledning åpning (ONLY 19.99 TODAY!). Alt mens en maskin spytter ut en avis full av strålende reklamemateriell om grisen, som vi får vite heter Grunty Pig With Hat og har mange gøye egenskaper (Fun! Cool! Lightens mood! Wears a hat! Stylish! Pink! Safe!).
Altså. Det hyles av glede. Det pekes, det kjøpes, det les, munner og øyne åpnes i overveldende entusiasme. Trolig har menneskeheten sjeldent vært så elskverdig og grotesk på en og samme tid som i lokalene til galleriet denne torsdagen, flokkende rundt rullebåndene med primitiv og naiv begeistring ovenfor Myskjas verden av objektsbasert latekslykke. Grisens funksjon er å gjøre deg glad, står det i reklameavisen. Og det viser seg at det stemmer. Mennesket er så enkelt, det er ingenting som gir mer glede enn å shoppe etter små og totalt ubrukelige objekter, spesielt hvis iført a sophisticated turquoise hat.
Men det viser seg også at det tilsynelatende perfekte maskineriet drevet av kapitalismens utrettelige tempo, er egentlig et sårbart og høyt feilbart system som krever konstant menneskelig intervensjon. Eller juksing, som Myskja selv innrømmer, trippende forbi med hendene fulle av minihatter. Rullebåndene går frustrerende treigt, den ene hattemaskinen bruker ekstremt mye tid på hver eneste lille hatt og skjermen med bilder av bittesmå griser som blinker tilsynelatende funksjonelt på rekke og rad rapporterer hverken om varelageret eller produksjonshastighet, men lever et uavhengig og irrasjonelt liv. I tillegg faller grisene kontinuerlig av båndene. De blir liggende på bakken i full fortvilelse, det aggressive ansiktsuttrykket forvandlet til et desperat rop om hjelp.
Til slutt, da man i enden av rullebåndet endelig kan ta med seg grisen, mister så og si alle publikummere den lille blå hatten i bakken, der den har den triste tendensen til å knuse. Lyden av minihatten som treffer gulvet gjentas igjen, og igjen, og igjen, glede etterfulgt av sorg i publikums øyne, som på ansiktet til ordføreren i Nightmare before Christmas. Lenge etter åpningens slutt, da vi er tilbake i leiligheten og prøver å sove under det hissige blikket til Grunty Pig with (a now broken) Hat, kan redaksjonen fortsatt høre lyden i mørke, tonk, tonk, tonk, tonk.På vei ut spør vi Myskja hvordan det føles å gjøre så mange mennesker så glade. Han rister bare på hodet mens han myser mistenksomt mot robotene «Nja, hvis maskinene faktisk hadde funket da. De er ikke laget til så mye action». Vi nikker forståelsesfulle, men er selv forelsket i maskinens besynderlige feilbarhet og gir utstillingen seks av seks Grunty Pigs with Hat. En fabelaktig, eksemplarisk grunn til å si run don’t walk til Atelier Nord, hvis ikke akkurat dette uttrykket hadde for lengst brukt opp all sin sjarm og nå kun står igjen som et tomt skall av seg selv.
Sted: Tenthaus
Utstilling: Safarkayga
Kunstnere: Sigbjørn Bratlie
Utstillingen står til 18.06.23
«Dette er definitivt den kunstneren med høyest IQ!», melder noen i lokalet om Sigbjørn Bratlie og ler, videosnutter fra Finnmark susende forbi på en vegg innerst på Tenthaus. Mulig han er det. Vi kan ikke uttale oss med sikkerhet rundt akkurat dette. Det som vi derimot kan gjøre etter å ha sett Bratlies video er å fiske fram alle mulige positive adjektiver fra skuffen der begreper om svært vellykket kunst ligger og venter på å kunne bli tatt i bruk. Videoen er nemlig både poetisk, snodig, subtil, vakker, koherent, rørende, reflektert OG kompleks. Kjempemorsom er den også. Hva mer kan man ønske seg? Ledende spørsmål. Svaret er ingenting. Safarkayga har alt.
Verket er en roadmovie fra kunstnerens reise på 745 kilometer gjennom Øst-Finnmark og Sápmi. Gjennom god gammeldags travel-vlogging forteller kunstneren om samisk, kvensk og Finnmarks eldre og nyere historie fra et tydelig utenfraperspektiv, og om personlige drømmer og erfaringer fra turen, mens han samtidig funderer litt rundt språk og identitet. De siste kommer definitivt naturlig fram, for å si det sånn: Bratlie har nemlig lært seg Somali for anledningen og kjører all fortelling gjennom hele videoen på, trolig gebrokken, Somali. Slik glir samiske og somaliske minoritetshistorier inn i hverandre, i uforventede overganger mellom innhold og form. Språket i seg selv blir et middel til identitet- og verdensbygging. Hvordan forholde seg til et reinsdyr på et språk der dyret ikke eksisterer? Skal man tenke på det som en «arktisk gaselle»? Hvordan snakke om egen fremmedgjøring på 17. mai, da man innser at alle rundt snakker samisk, et språk man ikke kan og dermed ikke kan ta del i, uten å «høres idiotisk ut» på Somali? Vi vet ikke. Men vi nekter å rikke på oss før vi har sett hele videoen. Det er faktisk en løgn, vi ender opp med å stikke litt før slutt, men drar faktisk tilbake til utstillingen uken etter for å få med oss hele verket. Belønningen vår kommer blant annet i form av en hypersurrealistisk fortelling fra Kirkenes der Bratlie, etter et «under middels kinesisk måltid», drømte at han var vitne til David Attenboroughs apokalyptiske begravelse, som involverer ildfarget himmel, svart røyk, og senking av liket til den høyt elskede tv-helten i munnen på en vulkan. Definitivt (!) 6 av 6 arktiske gaseller.
Sted: Fotogalleriet
Utstilling: Den 42. utgave av Vårutstillingen
Kunstnere: Marianne Bjørnmyr / Dev Dhunsi / Jon Gorospe / Janne Kruse / Sarah Vajira Lindström / Stine Gonsholt & Åse Løvgren / Io Sivertsen
Utstillingen står til 25.06.23
I et mørkt rom på Fotogalleriet har noen plassert en gjennomsiktig beholder full av vann i taket. Mest sannsynlig kunstneren bak verket. Inni er det noe som minner om et flagg som oscillerer lett, som en manet, en glemt plastpose i havet. «Nyyydelig da! Og litt skummelt», sier en mor til sin bitte lille datter som ser usikkert opp i taket. Vi kan bekrefte at kun 50% av bemerkningen er relevant for en ikke spesielt pysete voksen person. Utenfor rommet går det mye i gråblå fargepaletter. Finurlig oppstykking og dokumentering av egen mat gjennom mikroskopkamera («Typisk sånn vegetarkunst, de skal alltid inspisere sin egen mat så jævlig mye»), noen sjøsyke strektegninger under bilder av hav, litt abstrahert reklame, en film om klimakrisen og bekymringene til den unge generasjonen. Det er sjukt mange barn til stede, de får æren av å gi ut blomster til alle de involverte kunstnerne og det hele er svært idyllisk. Litt som en bakgårdsfest. Det blir også kjapt litt seigt å skulle stå, mellom sushien og barna, og høre en Arbeiderpartipolitiker snakke om hvordan kunsten gir opplevelser som beriker livene våre, gir oss nye perspektiver, provoserer, inspirerer, gir oss mening i hverdagen. Jo da. Filmen om klimakrisen vinner en pris. Bra det. Vi gir 4 av 6 svevende manetflagg og løper videre på utkikk etter litt mer liv å røre.
Sted: Haugar Kunstmuseum
Utstilling: Platting
Kunstner: Fredrik Værslev
Utstillingen står til 20.08.23
Vi er lei av Oslo, lei av å se de samme syv ansiktene titte frem bak alle kunstverkene i alle utstillingene i hele byen som masete ghosts of Christmas past, så vi rømmer til en åpning i Tønsberg. Vi har også rett og slett blitt idealofrene for Haugar Kunstmuseums kommunikasjonsavdeling og syns det er SÅ gøy at den eneste infoen å finne om utstillingen til Fredrik Værlsev på museets hjemmeside er en blodseriøs guide til hvordan man kan bygge en platting («En platting som skal ligge rett på bakken krever at man har en drenerende grunn bestående av sprengstein eller grov singel slik at regnvann renner unna. Det er også lurt å fjerne matjordlaget før man legger et sjikt med isolerende markplater», blant annet) at vi slenger oss på et tog så fort som føttene våre tillater oss.
Fredrik Værlsev, kongen av minimalistisk humor og utvisking av kunstobjektets grenser, har bygget en innendørs platting i utstillingsrommene i første etasje. Malt i Drøbaksblå og Staverngul, står plattingen som horisontalt motsvar til Garden Paintings-serien som vises på veggene, som også er platting-aktige i formen og ser 100% ut som litt slitne europaller. Ordet platting begynner fort å miste all betydning i det et begeistret men forvirret publikum ikke ser noe annet valg enn å klamre seg til det og si det på nytt og på nytt. «Fin platting da!», «Ja, fin platting ja!», «Solid platting dette!». Men «det er faktisk sånn at dette også er ganske morsomt» sier kuratoren, og vi, tamme arktiske gaseller i løvegapet til museets kommunikasjonsstrategi, tenker at det faktisk er gøy med kunst som ser ut som en tilfeldighet, en støgg, flekkete europall dratt inn fra gata og hengt opp på en vegg av en som jobber for å see beauty in the most ordinary things á la han fyren i American Beauty og hans ominøse fascinasjon for plastikkposer.
Egentlig er det bare ett av veggverkene som er laget av funnet materialer, de faktiske plankene fra solveggen til Værslevs familiehus i Drøbak (hehe!). Ellers er det Værselvs hypernøyaktige og maskinelle arbeid som står bak rekken med fake europaller/ekte malerier eller ekte europaller/fake malerier, avhengig av ens tanker rundt hva som gjør et maleri til et maleri og en europall til en europall. Det er gøy med symbolsk opphøying av den norske sommerhyggekulturen og den tilhørende estetikken til plattinger og solvegger, og det er gøy med fysisk opphøying av publikum som løftes ti centimeter nærmere taket og føler seg med en gang som en helligere versjon av seg selv. Alt er definitivt veldig gøy. Muligens ikke verdt 440 kroner tur-retur Oslo-Tønsberg hvis det er der man bor til vanlig, til tross for at redaksjonen fikk et svært trivelig bad i det beskjedent oppkalte ferskvannet «Den Andre Dammen» med på kjøpet. 4 av 6 europaller.
TEST DEG SELV!
Vi lever alle i Værslev sin verden. Alt er platting. Byen er platting, du er platting, livet sjæl er platting. Prøv selv å skille mellom hverdagslige hjørner i Tønsberg og Oslos bybilde og Værselvs faktiske verk i vår egen lille menneskelighetsbevisende test nedenfor:
Fasit (fra venstre til høyre)
1. Værslev
2. Værslev
3. Tønsberg
4. Værslev
5. Oslo
6. Tønsberg
7. Oslo
8. Tønsberg
9. Oslo