MERK: Denne artikkelen er en del av et festivalbilag sponset av Festspillene i Bergen. NATT&DAG har for øvrig hatt full redaksjonell frihet.
Hva har det å si at Festspillene i Bergen, som starter onsdag 27. mai, og varer 15 dager til ende, har over 200 arrangementer, når de eneste kulturaktørene som anbefaler ting er A) onkelen din, som spiller amatørteater og snakker 3 språk, eller B) en kulturredaktør i en gammel bergensavis. Heldigvis er vi C-momentet: Den stødige langefingeren du kan holde i når hånden som guider deg er gammel og gåen.
UNGDOMSBILLETENE
Ungdom er relativt, selvsagt, men det er relativt diggings at alle under 30 betaler MYE mindre enn alle andre, kis! Sånn ville vi sagt det, om vi ikke var en av de største fanebærerne for autentisk ungdomskultur, upassende selvskryt og entusiastisk glede over alle økonomiske incentiver som kan gagne kulturopplevelser for unge folk. Hvorvidt alle under 30 er unge? Dét er relativt. Relativt diggings.
Den naturlige reaksjonen når noen sier «bli med meg på nysirkus fra Canada i forbindelse med kulturarrangementet Festspillene i Bergen, da vel?» har i mange år vært et lakonisk «jøss». Men ikke lenger! Ikke bare er «jøss» utdatert som ord, men etter 2015 vil den naturlige responsen være «selvsagt! Jøsseball, jeg så jo det kanadiske nysirkuskompaniet Cirque Éloize med sin kritikerroste og internasjonale suksess iD på Torgallmenningen tidligere i år/i fjor/for 10 år siden/på et gammelt DVD-opptak barnebarnet mitt viste meg. Selvsagt vil jeg være med! Jeg husker ennå klart hvordan street dance, nysirkus og grafisk iscenesettelse ble satt sammen til en overbevisende forestilling den helgen i mai i Bergen.» Her er det med andre ord noe for alle.
Klezmermusikken har kanskje ikke hatt et like stort oppsving i populærmusikalske kretser som for eksempel den balkan-influerte musikken har hatt de siste ti årene. Tenk for eksempel på Gogol Bordello, Beirut, og DJ Karima. Ok, nå kan du slutte å tenke på det, og begynne å tenke på hvor mye bra klezmermusikk det finnes. Klezmermusikken har vært viktig siden 1600-tallet, noe som er merkbart lengre enn for eksempel Beirut klarte å holde på hypen, og den jødiske folkemusikken har bidratt med noe av den mest oppstemte og følelsesladede musikken som har blitt laget de siste 200 årene. Hvis du mener det er hyperbol og overdriving: Sånn er klezmermusikken, kompis. Den er ikke redd for å overdrive, lade følelser og være musikk – sånn som det fysisk var ment at musikk skulle være. Mames Babegenush, som selvsagt betyr «mors auberginsalat» på jiddisk, tar klezmermusikken til alle ytterkanter av hyperbol, overdrivelse og musikk. Et must, bubeleh.
Hva er et riff? Ofte er riffet selve fundamentet i en god låt, selve navet i en konstruksjon av mange deler. Sånn er det også med RIFF på Logen teater søndag 31. mai: Tatiana «Miss Tati» Palanca guider publikum gjennom et potpurri av forskjellige stilarter, som alle har en felles bestanddel: Musikkglede. Publikum guides gjennom alt fra balkan-beats til irakiske hits, med stødig hånd. Ikke minst får man også fingermat – kjøkkenets svar på musikalsk glede – og man kan komme og gå som man vil. Se for eksempel 30 minutter av Gothernburg Gadjos – «Skandinavias hotteste balkan beat band – før du tar deg en velforjent hvil i bakken og gjør deg klar til Washamba Wanao RukaRuka. Selv bandnavnene er gledespredende.
Lysverket er en av Bergens fineste utesteder, og er et sted som har den umiskjennelige kvaliteten at stemningen forandres kontinuerlig gjennom kvelden. En NATT&DAG-skribent fra Oslo møtte tidligere i 2015 selveste Herman Friele på toalettet, men det sier antageligvis mer om Herman Friele enn om Lysverket: Den tidligere ordføreren holdt hoff innerst i lokalet, samtidig som flere og flere av byens halvvoksne hipstere fylte lokalet. Man skulle tro det ble kulturkræsj, men nei. Det ble heller noe nærmere Kulturclash – det legendariske albumet til Tier’n og Lars fra 2006 med Jan Eggum-gjestede «Sånn kan det gå»: En herlig smeltedigel av alt det beste Bergen har å by på. Sånn blir det antageligvis under Festspillnach på Lysverket også, hvor blant annet DJ Geir Svensson (fra Casiokids og Klubb Kannibal) og DJ Fredrik Saroea (fra overalt og DATAROCK) spiller. Husk å ta med en pose kaffe som Friele kan signere.
Se bort fra det Celine Dion-aktige navnet, og se for deg dette: Det er midnatt. Du har vært på masse greier rundt om i byen allerede, og begynner å kjenne på den deilige følelsen av oppspilt utmattelse, men er ikke helt ferdig ennå. Det er da du hører det: Ingenting. Kun den svake susen av Bergensvinden og Trude Drevlands skoggerlatter et sted fra sentrumskjernen. Men hva er det som glitrer der borte på Lille Lungegårdsvann? Er det Trudes ordførersmykke som danser i midnattsregnet? Nei! Eller jo, men det er også en blanding av lysshow, konsert og nymotens bruk av hodetelefoner. Et såkalt multimediashow. Den tyske kunstneren Sven Sören Beyer – ikke i slekt med Bergens egne Petter Beyer, så vidt vi vet – gjør Smålongeren om til en lydskulptur – ikke i slekt med lysfontenen til Ari Behn, så vidt vi vet – blandet med en konsert som bare kan høres gjennom spesielle hodetelefoner. Det er mulig du har hørt på maken – musikken er Griegs a-mollkonsert og et nytt verk av Per Nærgård hentet fra konserten Nordisk Prisme tidligere samme kveld – men du har garantert ikke sett på maken.
Å sitte mye kan være skadelig både for kropp og hjerte. Blåsekvintetten Carion tar folkehelse på alvor, og forlater notestativets begrensende terrorvelde og bryter ut av de konvensjonelle kvintettnormene. Carion rusler rundt med sine instrumenter, og forsøker med det å kommunisere mer med publikum, sansene deres og rommet rundt. Er det bedre å få Dóra Seres’ fløyte opp i ansiktet enn å høre den på avstand? Hvordan oppfører Egils Upatnieks obo seg, når den har slitt seg fra oboens tvungne lenker? Hva med hornet til David M.A.P. Palquists? Det må oppleves, og med oppleves mener vi oppleves.
Goksøyr og Martens er en regissørduo med flere større suksesser bak seg siden de ble startet som et performanceprosjekt i 1997. De har ofte basert skuespillene sine på virkeligheten, som i Foreldremøtet fra 2011, hvor publikum ble en del av forestillingen og som baserte seg på intervjuer med foreldre og barnehagepersonell; eller i Omsorg fra 2013, hvor skuespillerne ble sendt på sykehjem. Denne gangen utforsker Goksøyr & Martens rom, og bruker den omstridte Nygårdsparken som scene for Fri. Nygårdsparken har vært en kontroversiell møteplass for Bergens narkomane, men etter stengningen i 2014 har miljøet blitt spredt, og parken forsøksvis fått ny mening. I Fri møter publikum studenter, pensjonister, en gruppe alkoholikere, ammende mødre og ansatte i kommunens grøntavdeling; men først og fremst en mor og en datter, spilt av Kari Onstad og Ane Dahl Torp. Denne urpremieren kan vise seg å være en av Festspillenes mest fengslende forestillinger.
Kamchátka, teaterkompaniet fra Barcelona, dukker opp under Festspillene i Bergen med hver sin koffert, klar for å utforske byen og samtidig utforske seg selv, oss selv og samspillet mellom de to. Bergensere er dyktige både til å se granskende på seg selv og på alle andre, og de koffertbærende spanjolene tar utgangspunkt i det, og beveger seg fra Torgallmenningen og utover i bylandskapet og innover i Bergenssjela. Er det teater? Rollespill? Virkelighet? Er det egentlig en forskjell på de tre tingene? Vi får åpne opp øya og se (og bli sett på.)