Sted: Kunstnerforbundet
Utstillingsnavn: ieš guhtenai sierranassii / hver og en av dem for seg / each and every one of them on their own
Kunstner: Aslaug M. Juliussen
Varighet: 13.04.23—28.05.23
Samisk-norske Aslaug M. Juliussens åtte tekstilverk henger fra taket til Overlyssalen på Kunstnerforbundet som en rødlig, sparsom skog. De krever aktiv spasering i rommet for å få et helhetlig inntrykk av dem: på den ene siden blir man møtt med mykhet, et beskyttende lag man kan stelle seg på innsiden av, som et skall mellom kroppen og omverdenen, noe tekstiler ofte liker å være. Et hardere, kantete skjold synes på den andre siden av verkene, der det er tydelig at de broderte stoffbitene, hentet fra gjenbruksmaterialer, er holdt sammen av mange, stikkende bjørkepinner: nøyaktige resultater av en tradisjonell, tidkrevende prosess.
På bakken eksisterer noen elementer i overgangsrommet mellom det menneskelige og det dyriske, former som tar utgangspunkt i kunstnerens egne bein, og ender på den ene siden i sammenkrøllede slips, og, på den andre siden, i reinsdyrgevir. Den litt futuristiske 2001 romodyssé-viben til overlyssalen, i sammenheng med de kroppslige teksturene og tekstilene, opphøyer verk og rom i et aldri så lite metafysisk univers, hardt og mykt på samme tid. Her vil man helst bare eksistere og/eller henge. Vi anbefaler spesielt å gå fra hengende skall til hengende skall, som på utkikk etter et overdimensjonert, mykt sneglehus til seg selv og se hvor man føler seg mest hjemme, og kanskje bare bli der til man blir kastet ut ved stengetid?
Quick shout-out til Jinbin Chens visuelle og emosjonelle verdensbygging i andre etasje i samme bygg, der den for tiden svært påtrengende sigma-malen fra internetts mørke hjørner endelig vil få andre greske bokstaver å forholde seg til: i dette universet er det nemlig lederne alfaene, arbeiderne betaene og de undertrykkede omegaene som utgjør et dystopisk samfunn med overlappende kjønnsroller og tyranniske maktfordelinger. Tips: sett av 20 min til å se filmen i en anledning som ikke innebærer folkemasser i ivrig minglemodus.
Sted: SOFT galleri
Utstillingsnavn: Worldwide Shipping
Kunstner: Sara-Lovise Ask Ewertson
Varighet: 13.04.23—14.05.23
Fra SOFT oser det ut en sjokkbølge av hipphet. Man ser den nærmest renne ut av dørene til galleriet og spre seg utover asfalten fra lang avstand, som en høylytt, entusiastisk oljeflekk, eller kanskje, mer i stedets ånd, som store menger Soft Flora, eller en nostalgisk Soft Shake, eller en smeltet softis. Ikke som skikkelsene i Pushwagners Soft City, da man skal lete lenge etter dronete blikk og grå dressjakker akkurat her, mellom 18:00 og 20:00, torsdag 13. april. Noen soft-aktige elementer er det derimot ikke å finne inne i selve galleriet, til tross for ens myke forventninger knyttet til at stedet driftes av Norske Tekstilkunstnere.
All stofflighet (og soft-ligheten også, for den slags skyld) har blitt sugd inn i harde, vertikale skjermer, som viser såkalte «tekstile digitale skulpturer»: 3D-rester av fysiske plagg, korsettlignende detaljer, svære metallringer, noen hyssinger og kroker, roterende sakte i et kaldt, digitalt tomrom. Det informeres skriftlig om dagens samfunns fremmedgjøring fra materialer og tekstilproduksjon og de dramatiske konsekvensene av vår kompulsive trang for netthandel. Det forblir da noe uklart hvorvidt de digitale visualiseringene er ment å skape avsky ovenfor menneskehetens maniske internettshopping og virkningene på vår felles klode, eller vise til digitale løsningers potensiale i forhold til analogt, fysisk eierskap av plagg. Istedenfor svever de fragmenterte skulpturene i et digitalt vakuum, usikre på hvorvidt teknologien kommer til å redde oss alle eller forårsake vår definitive undergang.
Ellers i rommet er det en kontrastrikt belyst hekk av flinke kunstnere som hyper hverandre opp, med god grunn («Jeg har troa!», «Du er dritflink!», «Gratulerer med din utstilling også da herregud!»). Til neste åpning anbefales leseren, for ens eget beste, å fiske fram de fem kuleste vennene man har og tre inn i galleriet i samlet flokk, for å minimere risikoen for å føle seg som et enslig mummitroll på rave.
Vi trenger oss ut, det regner. De andre har kommet forberedt, har en uendelig mengde hatter til å beskytte seg mot uværet, utallige capser, en gul fransk beret, lilla, brune, stripete og boksete luer. Vi har ingen hatter og må gjøre om utstillingsinformasjonen til et makeshift hodeplagg, ved å legge arket på håret som et tørkle. Jo mer det regner, jo mykere blir papiret med utstillingsskriveriene, helt til selve teksten blir et soft element i seg selv. Humrende over den nylig gjenfunnede mykheten, tråkker vi av gårde til Tegneforbundet.
Sted: Tegneforbundet
Navn: Viriditas – det mystiske i kunst
Kunstnere: Tia Maria Taylor Berry, Simone Hooymans, Taru Kallio, Kornelia Remø Klokk, Päivi Laakso, Linda Morell, Sverre Malling, Astrid Mørland, Käte-Elin Madsen og Amalie Vestergaard Olsen
Varighet: 13.04.23–04.06.23
Her handler Viriditas om det mystiske i kunsten, om åndelighet, spiritualitet, vitalitet. Vi trosser vår skepsis til fellesutstillinger med utgangspunkt i ett enkelt abstrakt konsept og én felles teknikk, tegning i dette tilfelle, og trer inn forbi gullbelagte vinduer med fargerike mytologiske figurer. Håpet er å ikke måtte gjespe oss gjennom verk etter verk med mer eller mindre billedlige variasjoner av samme tema. I balansekunsten mellom det overtydelige og det irrelevante, ender et par av bidragene mot hver sin ende av skalaen. Til tross for en knippe fabeldyr for mye for utstillingens eget, helhetlige beste (og to fargerike, bustete miniatyrtepper vi ikke helt forstår), er det da noen verk som lyser opp med en aura av subtil underliggjøring.
Artig nok er dette verk som overfører tegneprosessen til andre, uforventede materialiteter. I Amalie Vestergaard Olsen sitt hjørne hviler for eksempel veggene til et lite hus på lange, tynne edderkoppbein. Det ser ut til å ha blitt spist opp av en brann, det som står igjen er et sårbart, svart skall og et par spisse sko overgrodd med mose. Mystiske, magiske symboler hentet opp fra middelalderen er tegnet og laserkuttet inn i husets stålvegger og prøver iherdig, og forgjeves, å stenge noe ute, eller kanskje holde noe inne. Men huset mangler tak og mangler gulv, og det er ikke noe annet å gjøre for all ondskap enn å flyte ut og inn som den selv ønsker. Brødrene Grimm hadde nok elsket det, Louise Bourgeois hadde nok elsket det, Miyazaki hadde nok elsket det, og vi velger å joine denne bisarre sammensatte fanbasen.
Rett ved huset, henger Linda Morells tre gylne glassplater, som man med en gang får lyst til å tygge i. En besøkende med ansiktet tett inntil glasset mumler: «Endelig et verk man kan hvile i». Vi nikker, enige, og tenker at det er godt gjort å fremstille et så fengslende og tiltalende univers til tross for at alle de tre verkene preges av tegninger av skrekkelige, apokalyptiske scener, utført her med smeltet glasspulver. En selvspisende mytologisk slange, en skog i brann, og, vår favoritt, Pemex Hellmouth: her trer middelaldersk ikonografi fram igjen gjennom «helvetes kjever», den symbolske fremstillingen av inngangen til helvete i form av den gapende munnen til et gigantisk, menneskeslukende monster. Som nærmest fornavn og etternavn til en tverrhistorisk demon, blir Hellmouth i denne sammenhengen knyttet til Pemex, oljeselskapet ansvarlig for gasslekkasjen som forårsaket et brennende Saurons øye midt i Mexicogolfen i 2021. Anbefaler øyeblikkelig googling av fenomenet.
På vei ut, får vi øye på en svevende hylle med litt honning, et granateple, en hestesko, et kors, noen postkort og tente stearinlys. Vi får beskjed om at det er et lite alter, og at man kan legge fra seg et objekt av betydning. Egentlig ikke et kunstverk i seg selv, men mer et speil av privat og kollektiv spiritualitet: hyggelig, fint og hverdagsheksete. Bare å ta med en liten stein, for eksempel, hvis du tar turen.
Sted: Fotografiens hus
Navn: Woman in the shape of… / Dogwalk
Kunstnere: Stephanie Sikkes / Malin Griffiths
Varighet: 13.04.23-21.05.23
Det er alltid ekstra gøyalt når teknikker velger å hoppe ut fra sine iboende begrensninger, spesielt på slutten av en utstillingsrunde der ting begynner å gli litt inn i hverandre. Begge de fotografiske kunstnerskapene som vises på Fotografiens Hus er sånn sett ekstra gøyale, da de nekter å holde seg til bildets overflate og velger å heller ta opp plass i det fysiske rommet.
Stephanie Sikkes fyller systematisk det forventede tomrommet bak glassrammen med folder, brett, utklipp, lag på lag med kvasiskulpturelle elementer i en kaleidoskopisk, dadaistisk collage. Diverse interpretasjoner av kvinnelige portretter både skjuler og avslører hverandre, gjennom bruken av til tider mer interessante prosesser enn motiver, men med et overall estetisk tilfredsstillende resultat. «Så fint», er det fristende å si, der man står foran dem. Det er det mange som faktisk sier også, kan vi overhøre.
Malin Griffiths’ verk tar frigjøringen fra overflaten enda et skritt lengre, og strekker seg ut i gallerirommet med fysiske, og litt creepy, materialiseringer av avbildede elementer. Inni en glassmonter er det fire rosa silikonmasker: en smule ubehagelige, men fascinerende, avstøpninger av ansiktene til kunstneren, mannen hennes og deres to barn. De samme familiemedlemmene er portrettert på bildene, der de står plassert i urbane strøk og grønne naturområder, ikledd sin egen eller hverandres masker. Altså lagbasert virksomhet å finne her også, denne gangen lagene av maskene, kostymene og identitetene vi bærer med oss til enhver tid, all the world’s (still) a stage, osv. Litt a tale as old as time, litt foruroligende scenarioer man gjerne skulle sett på lenge.
Ikke alle i galleriet er enige, og noen ser på monteret med silikonmaskene som den perfekte anledningen til å slenge fra seg det tomme hvitvinsglasset: «Ja, skal vi gå videre til neste galleri? Eller bar da… heheheheh», spør de hverandre og løper ut.