Neil Young: Greendale

4 / 6 stars
b
a

Han gjør det sjelden lett for seg, Young, og har irritert på seg mange fans og journalister med denne narrative langspilleren, som også kommer som en DVD-film.

Den lille amerikanske ikke-byen Greendale skjuler mye fanskap, på samme måte som det amerikanske samfunnet generellt, og Young bruker dette som en lettfattelig kulisse for å beskrive ståa i 2003.  Medias makt, mørkets hjerte, post- 9/11, fortalt gjennom tre generasjoner av familien Green.

Til tross for at det på mange måter er gammelmodig, overtydelig og noe usammenhengende, klarer likevel Young å ro det i land, som det heter, i kraft av sin ydmykhet og sitt sound.

Det må likevel sies at historien gikk mer inn på meg da jeg opplevde ham fra fjerde rad under soloopptredenen i Konserthuset tidligere i år, enn denne versjonen med Crazy Horse som sedvanlig traust backing. Det er mulig at den intense konsentrasjonen i nærheten av gamlefar, bortimot face time, var preget mer av nesegrus beundring enn nesevis granskning, men nærlytting til bootlegs fra samme konsert har bekreftet at det var en hendelse å ta med seg.

Det virket i alle fall mye sterkere enn gjennomgangen av de “gode gamle låtene» i sett to. Og her kommer et viktig poeng. Young skal faktisk få lov til å rote litt rundt, finne ut av hva han har i seg, i stedet for å istedet for å på død og liv skulle lage gode låter, som om gode låter er en død, letthåndterlig konstant. Så sant han ikke begynner med electroclash kommer det uansett til å være lytteverdig musikk fra mannen, stemmen hans i seg selv er mer enn nok, magien uteblir ikke selv om ikke platene kommer inn på historieoversiktene med det første. Greendale er hans beste plate på lenge, faktisk.

Men det er likefullt tydelig at novelleformatet foreløpig passer «Shakey” bedre enn dette forsøket på å lage romankunst med nogo attåt.