Fullt av ingenting

3 / 6 stars
b
a

I Min kamp 2 skriver Karl Ove Knausgårdmye om Sverige. “For et dumt jævla idiotland”, knurrer han og ergrer seg overtreningsnarkomane, vanndrikkende, overflatiske mennesker med linsedietter oginnredningsspørsmål på hjernen.

Kanskje lite konstruktivt å gå rundt og hisseseg opp over sånt, men det er likevel noe gjenkjennelig ved det. Ikke etspesielt erkesvensk fenomen er det heller, tendensen er hvert fall ikke heltukjent her hjemme. Vi har da fått Dagbladet Søndag? Men som vanlig henger vilitt etter svenskene når det gjelder de fleste ting. På godt og vondt. 

Stockholm-bandet[ingenting] (det er altså ikke de plumpe rogalendingene det er snakk om) deleråpenbart noe av Knausgårds depressive syn på utviklingen her i sosialdemokratiske,velstående nord. De er i hvert fall opptatt av de stadige stegene vi synes å tavekk fra åndelige verdier og at en tomhet er i ferd med å bre seg i våre indre:”Varjesteg er et steg tilbaka. Man måste tiga för at vara sann, men man måste tala forat ha en sjans. Man måste vara en idiotföratt kalla sig klok, man måste vara liten föratt vara stor”, som vokalist Christopher Sander syngeri sin slogan-hitsingel “Hallelujah!”. En strålende låt, aldeles gnistrende isin fortvilelse, men samtidig så sår og menneskelig at den uten vansker haddevunnet konkurransen om årets TV-aksjon-låt. Om den hadde vært norsk, da.

Sålangt er alt vel og bra: Melodisk svenskrock sentrert rundt pianoklimpring,jevnt øs, masse gitar og empatiske tekster om lengsel, kjærlighet, religion ogtvil. Alle som har et dunkende hjerte må være svake for sånt, og svenskene harallerede gitt oss flere lignende artister det er lett å bli glad i. Foreløpiger det likevel noen små ting som gjør at [ingenting] ikke kaprer denne anmelderfullstendig. “Blanka Blad” blir for baktung musikalsk, mens den svulstigelyrikken er fullstendig hit and miss: “Jag kunde varit en brannmann, jag kundevarit en eld” er fint, mens “jag kunde varit et ljus, jag kunde varit en penna,jag kunde varit et fönster” bare blir babbel. “Satans Högra Hand” er lettere isteget med sitt soul-aktige komp, men rotes til av den misforståtte Kent-ideenom at småbarn bør synge refrenger. “Lång Veg Hem” er noe banal, men likevellitt forfriskende med en god, konkret basslinje og hverdagslige bilder. For deter et problem her# ofte blir tekstene for store. Både ordene og musikken erliksom litt for tydelig konstruert slik at de skal utløse følelsesutbrudd hoslytteren, noe man gjennomskuer relativt fort. Eller så skammer man seg nesten fordiman ikke kjenner noe. Er det meg det er noe galt med, liksom?

ISverige er [ingenting]s tredjealbum allerede høyt verdsatt, og det er ikkevanskelig å forstå. Dette er på mange måter bandet for alle de som drømmer om åfå “gamle Kent” tilbake, eller for de som synes Håkan blir for eksentrisk. Ja,kanskje sågar dagens svenske 16-åringers svar på Broder Daniel? Vekket dissesammenligningene appetitt hos deg, vil du sannsynligvis falle for [ingenting].Men hvis du, som meg, heller foretrekker en gruppe som Florence Valentin – somikke låter helt ulikt [ingenting], men som unngår å bli oversentimentale ogblødmete, og tillegg er mer inspirert av The Clash enn av U2 – føles Tomhet, idel tomhet lesset av drama, menlikevel av full av ingenting.

Det er nemlig ikke slik at de største ordenenødvendigvis fyller den største tomheten.