Vestkantens nye hotspot-restaurant

b
a

Vestkantens nye hotspot-restaurant befinner seg på St. Hanshaugen og heter Smalhans. Smalhans har gått for et konsept som blir stadig mer popu- lært: å servere god husmannsgourmet til en relativt rimelig pris. Stedet som har tatt over for St. Lars som matnerdenes favoritt har det siste halvåret fått unisont gode anmeldelser og blitt snakket mye om i hovedstadens beryktede “matmiljø”.

Restaurantlokalene til Smalhans er som forventet helt fullt og stemningen er passe beruset. Det flyter åpenbart mye godt i glas- sene som følge til den gode maten. Jeg får valget mellom to menyer: Smalhansmenyen og Krøsus-menyen. Smalhansmenyen er en treretter til 385 kroner, og Krøsus en 4-5 retter eller 8-11 smaker. Denne dagen er Krøsus en syvretter. “Dagens husmann” er definitivt det lureste kjøpet og som regel alltid bra. Restauranten har også gjestekokker som hospiterer og denne uken er det en tysk kokk som står for en fantastisk husmann.

Smalhans skal imidlertid vise seg å være veldig bra på det beste og ganske kjedelig på det verste. Etter all hypen må det innrømmes at måltidet ble en liten nedtur. Å bli servert fire retter på ca. førti minut- ter er noe i overkant effektivt. Ti minutter per rett er for lite. Var det ekstra mye god rosa marsipan som fløt opp neseborene på kjøkkenet denne kvelden eller er policyen å få banket gjennom flest mulig gjester på kortest mulig tid?

Nok klaging, for på det beste er Smalhans veldig bra. Forretten er kanskje den beste laksetartaren jeg har fått, spesielt geni- alt er de ristede rugbrødsmulene som gir den et frisk krønsj og den fine balansen mellom syre og fisk som gir en lang frisk ettersmak.

Fisken kommer sammen med Smalhansvin, en hvitvin som er helt ordinær, biodynamisk, men slett ikke dum. Laksetartaren skur opp forventningene til resten av måltidet, men rett nummer to skal vise seg å være en halvkjedelig vårrull med reker og råkost. Den blir imidlertid fulgt av en helt nydelig gulerotsuppe med den første virkelige gode vinen, en kjempebra Sancerre. Rett nummer fire blir kveldens store skuffelse. Skrei med pesto, soltørkede tomater og pinjekjerner. Dette er en rett mora mi lager – og hun er ikke spesielt god til å lage mat – og akkurat som i moren min sin versjon ender pestoen med å manhandle fiske fullstendig.

Hovedretten er merkelig sammensatt, elementene er greie nok, men hovedretten er først og fremst enorm. En hjemmelaget pølse med en frisk bønnesalat, en svær bolle med risotto og en halvtørr villsvinskank i rødvins- saus. Den hjemmelagde pølsa var det defini- tive høydepunktet. Skanken var litt tørrstekt og sausen den lå i litt kjedelig. Risottoen var god, men det var alt for mye av den. Det er umulig å fullføre hele retten. Du er i det minste garantert å ikke forlate Smalhans sulten.

Servicen har vært god hele veien, og opplevelsen blir enda bedre da jeg får to viner til hovedretten, både Smalhansvinen, en øst- erisk rødvin, og en klassisk Côtes du Rhône. Til min store overraskelse viser den østerrik- ske biodynamiske Smalhansvinen seg å være den beste. Deretter følger et helt ordinært ostefat, men desserten viser igjen hvilket nivå Smalhans kan være på når ting går bra: En frisk bringebær sorbé, fudge og valnøtter.

Alt i alt kan Smalhans anbefales, og alt jeg har hørt tyder på at stedet hadde en under middels dag da jeg var innom. Selv om de bes- te rettene vitner om et utrolig høyt potensiale er snublestegene såpass dype at helthetsopp- levelsen ikke blir mer enn middelmådig.