Smia

b
a

Smia befinner seg i et av de mest idylliske og særegne områdene i Oslo. Et av få områder der en tilstrekkelig andel av den gamle bebyggelsen er bevart slik at området får et distinkt særpreg. Små trehus ligger tett i tett langs veien som separerer Vålerengaparken fra den første rekken med hus. Smia er et av få murhus på denne rekken, kanskje ikke så rart all den tid det tross alt er en gammel smie, og tresmier formodentlig har hatt en lei tendens til å ha et begrenset antall leveår. Smias lokale er definisjonen på koselig, noe som blir forsterket av ujålete gjester i engasjerte samtaler og en like upretensiøs stab.

Folk koser seg med god mat, ett glass vin – eller fem, og et par pils. De andre bordene er okkupert av en spesiell gruppe mennesker av ymse slag og strekker seg fra vennegjenger og foreldre med voksne barn (heldigvis slapp jeg å bli forstyrret av den andre, mer irriterende formen), noen par på dater og til et bord blir okkupert av en gruppe som har tatt begrepet “working dinner” litt for bokstavelig. Alle sitter med hver sin bunke papirer, men bunkene overlever ikke lenge, og snart er det et herlig kaos av papir som tapetserer bordflaten.

Jeg er heldig og får bord selv om klokka er over åtte. Jeg har selvfølgelig glemt å reservere bord. En oppmerksom servitør kommer raskt med menyen, vann, brød og det glasset med hvitvin jeg bestilte. Menyen består av fire forretter, fire hovedretter og fire desserter, i tillegg kan du velge mellom en tre-fire eller femretters spesialmeny. Disse koster henholdsvis 400, 465 og 525 kroner. Valget faller på dagens fireretter. Det kommer en liten før-forrett, paté av et eller annet slag.

Den er ikke temperert og ellers ganske kjedelig, og kunne med fordel vært droppet. Forretten kommer og igjen får jeg ikke med meg hele presentasjonen til den høyst kompetente og oppmerksomme servitøren, som for øvrig var en viktig brikke i det positive inntrykket og opplevelsen jeg hadde på Smia. Forretten var stekte kamskjell med både blekk og skalldyrkremaktig ting som var dandert på en seng bestående av mye frø. Kamskjellene var perfekt stekt, men helheten skuffet litt. Kamskjell, blekk, rogn, på en seng med mye frø.

Forretten var i overkant avansert, med mange momenter. Da blir små feil det som skiller en god, kanskje i overkant kompleks rett som denne fra en original perle av en rett som aldri slutter å overraske og byr smakssansene dine på kalas.

Vinen til mellomretten var spesielt god, et hvitt eksemplar fra Piemonte. Mellomretten var kveite på en seng av Risoni med noe som smakte som en kremet soppsaus. Risonien al dente, og sausen perfekt avstemt til kveita. Det eneste det kan trekkes for er at fisken nok var brunet på litt vel sterk varme og var blitt dertil svidd noen steder. Kveita var stekt litt hardere enn jeg foretrekker, men uten at den var rukket å bli tørr. Jeg er likevel nødt til å trekke litt for den lange ventetiden. Jeg måtte vente i over 17 min fra min kjære venn fra piemonte ble helt i glasset til kveita kom. Da hadde det allerede gått minst fem-ti minutter siden tallerkenen med forretten var fjernet.

Det var ingen ting å utsette på fullføringen av hovedretten med ytrefilet av villsvin, brokkolikrem og ribbe. Idé og gjennomføring var tilnærmet perfekt, en tykk, god reduksjon med et snev av balsamico. Hvis noe skulle utsettes på hovedretten er det syre, eller rettere sagt mangel på syre. Eple, pære, eller noe annet for å balansere den mektige retten hadde gjort seg. Brokkolikremen var et genialt påfunn. Lekker og med en avrundet mild brokkolismak, som ikke ble for dominerende. En veldig god pinot*noir fra Burgund var perfekt følge. God matching av mat og vin var forresten et gjennomgående pluss ved besøket. Ytterligere pluss for live jazzkonsert med start litt over klokka ni.

Tradisjonell og kanskje noe koselig, men definitivt interessant nok, ikke minst den stramme regien på perkusjonen. Dessertvinen kom litt før retten og dessverre passet den ikke helt til desserten. Vinen skulle nok hatt enda mer sødme. Jeg velger å skylde denne eneste lille missen på de avsindige prisene god, søt dessertvin dessverre har. Sjokoladepanacotta med pasjonsfruktsorbet, er en trygg og god dessert, men jeg synes bærene kunne vært droppet, spesielt siden de bare skulle være garnityr. Bær er langt unna sesong og fargene de bidrar med – grunnen til at de har blitt tilgodesett med en plass på tallerkenen – kunne uten mye ekstra arbeid blitt oppnådd på annet vis.

Fire retter pluss fire glass vin til 731,- kroner er en god deal, spesielt med tanke på de fine råvarene kjøkkenet benytter seg av. Smia er det perfekte stedet å starte en helaften med dine beste venner. Det skal nemlig godt gjøres å få det hyggeligere hos noen av dem enn dere vil få det på Smia. Dere vil ikke angre.

(Foto er lånt av Aftenposten inntil videre)