Zombieland

4 / 6 stars
b
a

Zombie-filmer er så etablert som sjanger at de ikke behøver å handle om Zombier lenger. Det måtte komme, akkurat som mange krigsfilmer knapt viser bomber og granater. I stedet brukes voldsomhetene til bakteppe for å tydeliggjøre menneskelige egenskaper som egentlig ikke har noe med slagmarken å gjøre.

Zombieland har på en måte kommet halvveis hit. Introduksjonen er full av stygginger som gnafser innvollene ut av folk flest og den slags. Mens vår unge helt Colombus forklarer hvordan akkurat han overlevde. En liste som er tydelig basert på klassiske feil som begås i tidligere filmer fra sjangeren. Punkt 1: Ha god kondis, Punkt 2: (Og den her er til deg som sutra så fælt over Lisbeth Salander-anmeldelsen) Always put one in the brains! Osv…

Uansett: Etter at dette er etablert, starter på en måte en helt annen historie. Et kammerspill med vår unge venn, nerden. En pussig cowboy i Woody Harrelsons skikkelse. Og to søstre på ca. tolv og tyve. Og det er deres innbyrdes forhold i en snodig situasjon som verdens siste mennesker man må kunne si at filmen handler om. Og her spiller ikke zombiene noen særlig rolle. Ingen er egentlig så redde for dem. De levende døde skaper simpelthen ikke noe engasjement. Og ingen ser ut til å ta det episke faktum at menneskerasen er utdødd særlig alvorlig.

Men hva dette i stedet dreier seg om? Tja, det er ikke godt å si, egentlig. Kall det gjerne karikaturer på mennesketyper som gjerne går igjen i slike filmer. Men “parodi” er ikke noe dekkende ord. Og dette er absolutt ikke skummelt eller spennende heller. Her og der knuses en zombie, uten at det oppleves som spesielt vesentlig. Det er fristende å si at her kunne man gjort veldig mye mer ut av ting, men jeg vet ikke. Dette er en særs snodig film, en slags cross-over mellom sjangerkritikk, komedie og noe helt annet, nesten sakteflytende og meditativt.

En film som kanskje vil appellere mest til aggressive tenåringsgutter, men fortjener et langt større publikum. Ukens kuriosa.