White House Down

5 / 6 stars
b
a

Så deilig det kan være når det blir for dumt.

Krigsveteranen John Cale (Tatum)har lenge vært upålitelig som far og arbeidstaker. Han gjør imidlertid sittbeste for å snu på flisa og aner håp i hengende snøre når han får etjobbintervju i Det hvite hus, hvor datterens helt bor. På omvisning i presidentboligenbrytes idyllen da bygget stormes av terrorister, og Cale og datteren kommerbort fra hverandre. Cale bruker sine evner til å snike seg unna gisseltakerne,men finner president Sawyer (Foxx) i stedet for datteren. Han makter å vristepresidenten fra skurkenes klør, noe de liker dårlig. En kamp for datter,president og fedreland er i gang.

Roland Emmerich har nestendestruertverden med romvesener (Independence Day),en ny istid (The Day After Tomorrow),mayaenes “hva var det jeg sa” (2012)og ei firfisle gone wrong (Godzilla),men ved å flytte trusselen noen hakk opp på realismeskalaen til “nja, dettekunne nesten forekommet?”, og ved å ha et hus å jobbe i framfor et solsystem, gjørEmmerich oss mer emosjonelt engasjerte enn vanlig, og White House Down løfter seg til noe mer overskuddspreget oginspirert enn bare nok et utspill i Rolandødelegger verden-serien. Alleredei åpningsscenen, der John Cales datter med stjerner i øynene ser ut av vinduetidet Air Force One flakser forbi, gir det mening at Emmerich har ervervet detbesynderlige kallenavnet “Lille Spielberg fra Sindelfingen”.

White House Down er en upretensiøs og åpenbar ode til 80- og90-talls actionklassikere som Die Hard ogThe Rock. Legg merke til hvor fåtastetrykk som skal til for å gjøre John McClane til John Cale og hvordan Tatumgjennomgående – og med hell – ser ut til å ha modellert Cale på Willis’actionikon. Observer videre hvordan manusforfatter James Vanderbilt medimponerende få pennestrøk har flyttet en nasjonalkrise av en gisselsituasjonfra Alcatraz (The Rock) til Det hvitehus. Disse “tyveriene” er gjennomsyret av kjærlighet, nærmest for HåkanHellström-kriminalitet å regne.

Anna Foersters myke, kontrollertekjøringer med ekstrem dybdeskarphet får tid til å puste under saksa tilTV-klipper Adam Wolfe, og resultatet er en virkelighetsnær og nesten klaustrofobisk estetikk, som samtidig er et velkomment innslag i et Hollywood hvor det blir stadig merutbredt å gi fotograf og klipper epileptiske anfall ved første antydning tilspenning. En tredje honorable mention går til Jason Clarke (Zero Dark Thirty), som tar sin skurkerollepå alvor og gir trusselen et uhyggelig ansikt av intens aggresjon.

At Emmerich lengter etteractionfilmen som var blottet for selvhøytidelighet og fulgte alle troper medglimt i øyet, er tydelig i en scene hvor han lar guiden fortelle hvilken fløysom ble sprengt i Independence Day, Emmerichsegen 90-tallshit. At han har bedtJamie Foxx om å simpelthen være Obamaved et par anledninger, bidrar til sjarmen, og når presidenten lener seg ut avsin pansrede bil med en rakettkaster under en biljakt i hagen (!), blir detendelig for dumt – i positiv forstand. Som Brent Simon skrev i Screen Daily,vil Emmerich ønske velkommen reaksjoner om hvor latterlig filmen er, enten deer ment som komplimenter eller ei. Her gjelder det å slippe løs sin indre14-åring eller forlate salen med armene i kors og underleppa i friluft og ventepå neste utspill fra Chris Nolan.