Vi har sett Iron Man 3

2 / 6 stars
b
a

En gal vitenskapsmann (Guy Pearce) utvikler en maskin som kan trenge inn i menneskehjernen. Han oppsøker Iron Man a.k.a Tony Stark (Robert Downey Jr.) i håp om at nyvinningen kan være i hans interesse. Det er den selvfølgelig ikke, og den gale vitenskapsmannen blir følgelig forbanna. Drøye tjue år senere eksploderer en bombe i Amerika, og en ukjent terrorist ved kallenavn “Mandarin” står bak.

For et par år tilbake var Robert Downey Jr. en vittig kar. I Kiss Kiss Bang Bang (Shane Black, 2005) var han for eksempel et friskt pust, en pratsom type som ga det mystiske plottet en komisk dimensjon. I 2013 er Robert Downey Jr. en klisjé, og hans onelinere er like forutsigbare som en hvilken-som-helst Arnold Schwarzenegger-replikk. Dessverre for Downey Jr., og i motsetning til Schwarzenegger, passer han ikke sjangermessig inn i rollen han har blitt tildelt. I den første Iron Man-filmen (Jon Favreau, 2008) funket dette greit, da Tony Stark til sammenligning med andre superheltkarakterer føltes original – som et sidekick ikledd superheltdrakt.

I den siste Iron Man-filmen er dette derimot et problem, og Robert Downey Jr. sine smarte kommentarer og kvikke responser oppleves først og fremst som irriterende. Sjelden spiller den heroiske musikken på lag med ordene, og Tony Starks 130 minutter lange monolog distraherer tilskueren fra å virkelig engasjere seg i handlingsuniverset. Kanskje noe av problemet ligger i at samme mann som regisserte og skrev Kiss Kiss Bang Bang også har regissert og skrevet Iron Man 3. Regissør Shane Black virker å ha forelsket seg i Robert Downey Jr., og superhelten Iron Man havner i skyggen av vitsemaker Tony Stark.

At Ben Kingsley gjør en artig liten rolle som falsk terrorist redder på ingen måte filmen. Robert Downey Jr. er fortsatt der. Ikke føles resten av bandittene særlig usympatiske heller. De ønsker jo tross alt bare å ta livet av Tony Stark. Og vet du hva? Det er helt greit det.

Premiere 26. april