«Til helvete med 3D, det er DETTE som er tettere på virkeligheten»

Jauja er månedens film på Cinematekene. Vår filmredaktør er så begeistret for den at han vil tvinge kinogjengere inn i salene med makt.

6 / 6 stars
b
a

6En sjelden gang kan jeg bli så betatt av et åpningsbilde at jeg føler en umiddelbar trang til å beinfly ut i gatene for å skyfle forbipasserende inn i kinosalen mens jeg brøler at «Dere kommer til å takke meg senere!». Denne følelsen overmannet meg da Jauja, fjorårets vinner av kritikerprisen i Cannes, åpnet med et pustfrarøvende vakkert bilde av et par sittende på en sten i et øde landskap. Bildet var i 4:3 med avrundede hjørner, fargene var så realistiske at virkeligheten så ut til å være upåvirket av ferden gjennom linse og klipperom, og lydbildet gjorde det mulig å lytte intenst til omgivelsenes naturlige liv. Mens jeg tok sanseinntrykkene innover meg, husker jeg at jeg tenkte «til helvete med 3D, det er dette som er tettere på virkeligheten».

Under den såkalte «erobringen av ørkenen» omkring 1880, gikk Argentina inn for å renske den sørligste delen av Sør-Amerika for urfolk for å gjøre plass til europeiske bosettere. Under denne erobringen møter vi danske Kaptein Dinesen (Mortensen), som påser det argentinske militærets fremgang. Dinesen bekymres over at løytnant Pittaluga (Fondari) har fattet interesse for hans 15 år gamle datter Ingeborg (Agger), men Ingeborg har forelsket seg i en argentinsk soldat, og en natt er hun borte. Dinesen tar opp jakten alene.

Fortellertempoet er tålmodig, for å si det forsiktig, men narrativet engasjerer nok til at en aldri når hvilepuls. Seigheten gir oss tid til å beundre bildekomposisjonene til Timo Salmonen (Aki Kaurismäkis fotograf) og detaljene i det feilfrie spillet til Viggo Mortensen. Sammen med kultgitaristen Buckethead står Mortensen også for musikken, som – når den en sjelden gang opptrer – er en høyst velkommen forstyrrelse.

Mot slutten sitter en i frykt for at det hele skal rundes av med et antiklimaks, men manuset til Lisandro Alonso og Fabian Casas tar vågemotet fatt, og runder av med noen hårreisende, nærmest Lynch-aktige vendinger som setter en stopper for enhver enkel konklusjon om tidssammenhenger og skillet mellom fantasi og virkelighet. Filmens siste kvarter vil bli hatet og elsket, for det sørger effektivt for at en tenker videre også utenfor kinosalen.

Martin Øsmundset

Jauja er månedens film på Cinematekene i september

jauja