Som du ser meg

5 / 6 stars
b
a

Vinneren av Haugesund filmfestivalbegynner med tittelen i hvite bokstaver, mens bakgrunnsfargen blinker iforskjellige farger. Poenget er opplagt fra første stund: Fokus forandres med ulikesynsvinkler.

Finurlige meta-grep leker videre med virkelighetsoppfatningen.En dame passerer tre andre kvinner på gaten og setter seg i et lydstudio for ålese inn sin siste roman, som handler om kvinnene hun nylig passerte. Akkuratda det glir over i melodramatisk kammerspill erter lydsporet deg medkammermusikk for full guffe.

En usikker sykepleier må lære opp enstudent, en eldre kvinne må oversette en ungdommelig roman, en fattigpensjonist får tilbud om en million kroner i veldedighet. Det finnes ingen retteller galt, bare forskjellige innfallsvinkler. Fellesnevneren er kommunikasjonog instinktive følelser versus rasjonalitet.

Man skulle kanskje tro at en film hvisrollebesetning består nesten utelukkende av kvinner, vil innrette seg til dittomarkedsgruppe. Det ville i så fall være feil. Jeg humret mye over hvordan hverkonflikt må diskuteres på detaljnivå og det uforløste løper ut i usakligebagatellkrangler. Selv om hver konflikt er unik er det visse sannheter som gårigjen, som at kvinnelig kleinhet kan tynnes ut med x antall kopper te ogkomplimentering av klesplagg. Hvert ord blir gjerne overanalysert i evigvarendediskusjoner, før en av filmens få menn valser inn og tar en beslutning uten åtenke seg om.

Oslo by er selv en av karakterene somsliter med å bestemme seg om den skal være funksjonell eller vakker, moderneeller tradisjonell. Befolkningen er ofte ute av fokus og menneskelige problemerblir neglisjert ved å zoome ut til massive høyblokker. Regissørens kunstneriskeambisjoner er utfordrende og inspirerende, og skaper en film jeg vil anbefale tilethvert tenkende menneske.