Shrek – lykkelig alle sine dager

4 / 6 stars
b
a

Midtlivskrisa rammer DreamWorks spygrønne og innbringendesjarmtroll etter tre salige omganger i franchise-himmelen, men det er ikkeensbetydende med kreativitetssperre eller prestasjonsangst. Festen fortsetter forShrek.

Men som fester flest er den litt lunken på tampen. Nå er den brautendegodfjotten blitt lei av å være temmet husfar, og lures til å signere en sleip kontrakthvor han kommer i skade for å gjenskape hele verden – uten sin egentilstedeværelse. En real hodepine for en stakkars mann som bare ville ut åbrøle litt. Det er et godt gammelt triks, og det funker til dels: Shreksnær-fatale lærepenge transformerer de velkjente karakterene til gjenkjenneligeutgaver av seg selv, og unngår dermed den verste pinen i oppfølgertyranniets ulideligerepetisjoner.

Det er kanskje ikke akkurat animasjonsfilmens svar påTarantino eller Godard, men maltrakteringa av vår kollektive popencyklopedi erfortsatt sukkeret på grøten. I snodig forening med vår andre kollektive pophukommelse– folkeeventyrene. Mest vellykket i scenene hvor rottefangeren fra Hameln medsine hypnotiske traller tvinger koselige musikalnumre og ufrivillige moves ut avde kjøttfullt dataanimerte kroppene. I en tid hvor vi ellers ser nok avlettvinte animerte parodier, hviler dette karakteruniverset nemlig på flerestaute ben, der det viktigste er personlighet. Shrek er et sjarmerende vesenfordi han ligner på en ordentlig, klønete mann.

I så måte er det lett å savne Meyers (berømmelige forsøk på)skotsk aksent og Eddie Murphys streetsmart-nevrotiske esel, hvis man er henvisttil den norske versjonen. Noe som i anmelderens tilfelle som regel betyr alltid.Da får jeg for syns skyld legge til at det fortsatt er Gjertsen som gjør denbeste jobben av de norske dubberne.

I det som stort sett er rene sjarmøretappen. Men la oss håpedet slutter mens leken er god.