Sherlock Holmes

5 / 6 stars
b
a

Mange fremgangsmåter kunne vært valgt for å føre Sherlock tilbake til det store lerretet. Her skjer det med dunder og brak, CGI og bløte one-liners, det vil si at man sikter mot en storfilm som ligner mer på Harry Potter enn Gudfaren, for å si det slik. Jeg, og mange med meg, skulle kanskje sett at det var omvendt. Seriøsitet og mørke fremfor fjas og fakter.

Men når det er sagt: Det nye action-alvoret, representert ved de James Bond á la den stutt-tjukke, humørløse Daniel Craig eller Christian Bales passe mørke ridder, er et gjennomgående oppskrytt fenomen. Og helt greit at Sherlock ikke faller i den fella. Dødsfare, mord og mysterier, ja vel, men smilet og gleden over å være del av et heidundrandes actioneventyr er alltid tilstede. 

Dessuten er det som om produsentene skriker etter Iron(y) Man, mens Ritchie heller vil holde seg i sitt mest elskede farvann, det vil si low-key, grumsete Themsen. Resultatet er en ganske sjarmerende bastard av en film som i takt og tone legger seg tett på typ så här Mask of Zorro, hvis man først skal lete etter ekvivalenten.

Og for de som husker Banderas bravader med kappe og kårde: Det er sjarmen det står og faller på, og slik er det i Sherlock Holmes også: En klassisk buddy-movie, der det er pulsen i forholdet Holmes/Watson som til enhver tid er den mest relevante målenheten for om dette er bra eller dårlig. Mitt møte med denne filmen var først castingen, deretter traileren. Og for meg gikk det fra besynderlig til idiotisk.

Klassisk buddy-movie

Men som fullengder er det slett ikke så galt. Som sagt: Noen har forsøkt å tvinge dette inn gjennom blockbusterkverna, men så har luringen Ritchie klart å motsette seg det ganske bra. Og ja, Downey jr. + Law er, om ikke lik sant, så i alle fall noe langt bedre enn man kunne frykte. En slags 1 + 1 = 3 logikk. Sammen surfer de rundt i gamle London, holdt oppe av et enestående litterært grunnlag og generelt godt humør.

Saken er som følger: Lord Blackwood har tenkt å ta makten over London, England og verden som sådan. Fremgangsmåte: Okkultisme og svart magi. Han havner i galgen, men er snart på beina igjen, og dermed er det opp til Holmes og Watson å stoppe revestrekene og få Overhus og Underhus og hopen som sådan til å forstå at dette er teknologiske trylletriks mer enn åndemaning.

Overklassens arketyper

Og det er artig, det. For som i bøkene er det ikke egentlig selve intrigen, uansett hvor sinnrik, som er det forførende med disse historiene i dag. Det som gjør Sherlock Holmes til en film for 2009, er beskrivelsen av den britiske overklassens to arketyper og verdenen deres. På den ene siden Watson: Den common-sensiske, korrekte, dannede og litt korte, men handlekraftige gentlemanen# et levende eksempel på hva slags egenskaper britene kultiverte frem for å holde imperiet i tømmene. 

På den andre Holmes: Aristokraten, den dekadente og komplett eksentriske. Skyhøy intelligens, lynskarpe analyser av spesifikke sosiale fenomener – men ditto manglende interesse for det store bildet og alle deler av verden han ikke har noen direkte befatning med. Sammen lever disse to i London rundt århundreskiftet, en yndet arena for eventyr av ymse slag, fra Oliver Twist til Sweeney Todd til Jack The Ripper.

Og Holmes gjør ikke skam på noen av disse. Når jeg skriver dette i ettertid, fremstår filmen som ganske ubetydelig og grunn. Men jeg koste meg fælt da jeg satt og så på den. Og det er nok akkurat det filmen prøver på. Så dermed blir det et skikkelig smilefjes i karakterboken.