Prometheus

5 / 6 stars
b
a

Et romskip på en fjern planet. Et grumsete mannskap og en søt forsker. En eldgammel bygning og forhistoriske vesener som vekkes til live. Klisjeene er mangfoldige og du har sett alle komponentene som utgjør Prometheus før# bare ikke så pent.

Det er lett å påpeke åpenbare inspirasjonskilder som Forbidden Planet og Blade Runner. Alien-referanser kommer på rekke og rad og til tider bikker det over mot 2001: En Romodysse. Definisjonen på et menneske settes på prøve, gudsbegrepet likeså, og religiøs symbolikk som krusifikser, jomfrufødsel, gjenoppstandelse og vasking av føtter er gjennomgående.

Filmen klarer ikke helt bestemme seg for sjanger. Da den begynner med naturbilder som minner om en Terrence Mallick-seanse, er den brått stereotypisk skrekk, slik vakler den rundt i eksistensiell sci-fi og ender i heseblesende actionsekvenser.

Det var noen plotelementer jeg ikke fikk til å stemme, men før jeg tør påstå for mye vil jeg se den om igjen (da helst i 2D, siden 3D-effektene var nærmest umerkbare) og håper at manusforfatterne er smartere enn førsteinntrykket vitnet om. Historien flagrer med litt for mange unødvendige ideer og jeg skulle ønske de hadde vært pretensiøse nok til å grave mer i det filosofiske, istedenfor å bruke så mye tid på for eksempel den sinte karakteren som opplagt får som fortjent.

Fassbender er magnetisk som alltid, og bærer filmen som den følelsesløse, men kalkulerte cyborgen, med perfekt subtile målbevisste bevegelser. Dessverre er det ingen utpregede minneverdige replikker, og opplevelsen mangler det lille ekstra som ville gjort det til en klassiker.

Selv om Ridley Scott er en legendarisk regissør, har han svært sjelden noe med manus å gjøre og kan knapt kalles en auteur. Derfor hadde jeg mer forventninger mot det rent visuelle og stemningsfulle, og der innfridde Prometheus absolutt. Den fungerer utmerket som Alien prequel og siden det ikke akkurat går inflasjon i storslagne romeposer, må vi regne det som et etterlengtet og velkomment tilskudd.