ORPS – THE MOVIE

2 / 6 stars
b
a

Selvmotsigelser finnes i mange dårlige filmer, men det er ikke alltid at regissøren er så vennlig å stave dem ut i sin egen pressemelding. I ORPS gjøres det et unntak, og vi siterer: “En klassisk fabel […] om å være annerledes”. Med andre ord: Verdens vanligste, minst utfordrende og mest gjennomordinære historie. Om det å være spesiell.

Trond Giske har bestemt at det skal produseres fem barne/ungdomsfilmer i året. Og så har vel noen kikka i almanakken og oppdaget at man var bak skjema. Og med noen ekstra kulturkroner brennende i lomma og en myndig minister på nakken, kan det lett tas desperate grep. Dermed ble ORPS boosta fra TV-serie til helaftens. Og det gikk ikke så bra. Filmlerretet er svært, og alt som er lite og dårlig på TV blir tifold mindre flatterende i kinoformat.

Vi skal ikke gni det inn ytterligere. Denne filmen er så pregløs at den ikke lager spor i nysnø. Så lite overraskende at den kunne komme hoppende ut av klesskapet ditt uten at du hadde blunket litt engang. Hvorfor, hvorfor, hvorfor? Hvorfor ikke prøve å gjøre dette til noe bra? Det finnes ikke en ansats, ikke det spedeste lille forsøk, ikke avskygningen av mot, skaperkraft eller engasjement. Jeg forsår det ikke. Det er så trist. Helt meningsløst. Fundamentalt paradoksalt.

Tittelen ORPS er en variant av (k)ORPS. Men burde kuttes ned til kor(PS). PS – THE MOVIE: En desperat påminnelse om at filmen faktisk finnes. Jeg blir så trist av dette her. Det er så svakt. Det skal handle om ungdom, men halve filmen er et kappløp mellom to busser som går i omtrent 70 km/t. En reversert Speed, en buss som ikke kan gå i 80. I en film om å ta ungdom med problemer på alvor. Som ikke tar seg selv, publikum eller ungdommen på alvor. 

Jeg forstår det bare ikke.