Jack Reacher

2 / 6 stars
b
a

Om det bare hadde vært en parodi.

Jack Reacher er satt til verdenav spenningsforfatteren Lee Child, som har holdt ham i live gjennom 17 romanerog fire noveller. Filmen er basert på den niende boken i serien, One shot, historien om etterforskningenav en “open and shut”-sak hvor en eksmilitær galning valgte seg fem tilfeldigesniperofre simpelthen fordi han kunne. Men er det virkelig så tilfeldig? Og erdet i det hele tatt han som har gjort det? Jack Reacher hyres inn av forsvarsadvokatenog stiller spørsmålene ingen andre tenker på å stille, fordi de beleilig nok erhelt eller delvis evneveike.

Jack Reacher er en egenrådigprivatdetektiv med ekstensiv militærbakgrunn og et mytisk omdømme. I bøkene erhan blond, 1,95 høy og 113 kilo på sokkelesten … enter Tom Cruise, en 1,70 høyherremann hvis badevekt gjerne viser omkring 77 kilo. Etter å ha tenkt littover saken ringte regissøren Cruise og sa: “We can’t think of anyone else toplay it …”. En skamløs løgn av slike dimensjoner burde få noen og enhver til åtilgi at Harry Potter har feil farge på øynene og at Varg Veum ikke snakkerbergensk.

Jack Reacher står med én fot i 80-tallets politifilmerog én i moderne TV-krim, og er såledesmer drevet av dialog enn action. Likevel er det vanskelig å få grep omhovedpersonen: Hvorfor han gjør som han gjør, hvilke verdier han har og hvorforvi skal bry oss om ham. Ofte fremstår han simpelthen ikke smart nok til åengasjere oss, noe som også gjelder de øvrige karakterene. Replikker kastesfrem og tilbake uten at noen ser ut til å reflektere over dem. Derfor eractionsekvensene kjærkomne, i en langdrug affære som klokker inn på to timer ogti minutter og byr på få overraskelser underveis. Spesielt nevneverdig er envelregissert biljakt som føyer seg pent inn i arven etter thrillere som Ronin og Gone in 60 Seconds. I lys av den nylige hendelsen i Connecticut eråpningsscenen ekstra ubehagelig, da vi via sniperens point-of-view ser hanvelger seg ut intetanende, tilfeldige ofre.

Dialogen er av variabelkvalitet. Replikker som fungerer i en krimroman vil ikke nødvendigvis være magipå sølvskjermen, og dessverre har ikke manusforfatter og regissør McQuarrievært bevisst på dette. På sitt beste har han gitt Reacher ei linje om at hanskal denge en bad guy til døde og drikke blodet hans fra en støvel, men på det verstepresenterer en lettkledd ungjente seg for ham på en pub med ordene “I’m Sandy.”hvorpå han svarer “So was I. Last week. On the beach, in Florida.” Grøss.

Den tyske auteuren Werner Herzogportretterer den karikerte skurken The Zec, som har tygd av flesteparten avfingrene sine i en sibirsk fangeleir – og nevner det så ofte han kan. The Zecleverer forsøksvis dramatiske replikker som ved én anledning får utløp i noesom minner om ei drikkevise for pirater (”We take what can be taken. This is whatwe do.”) Herzogs karakter bidrar til mistanken om at det i Jack Reacher ligger et stort komisk potensiale. Om det bare haddevært en parodi!

Premiere 4. januar