Hjem til jul

4 / 6 stars
b
a

Før i tiden var norsk film pregetav småpussige folk som kommuniserte med få ord og enda færre fakter i fortellingerdet ikke var helt lett å si hva handlet om. Et ambisiøst nasjonalt spor vi vedinngangen til 00-tallet forlot for å lage mer kommersiell film av litt undermiddels kvalitet. Foruten Bent Hamer. Han har holdt fast ved prosjektet. Ogleverer med Hjem til jul det somburde vært en typisk norsk film, men i stedet er siste skudd på Bentspersonlige stamme.

Vimøter en serie halvskakke figurer som lusker rundt på juleaften. Alle har sineproblemer med tilhørende agenda, og det er det hverdagslige – men ikke nødvendigvislille – som dominerer. Ikke overraskende konsentrert rundt ulike avskygningerav samlivsproblemer og familieforhold. De forskjellige fortellingene griper fratid til annen inn i hverandre, men mest er det snakk om en parallellsameksistens, knyttet sammen tematisk og geografisk# ytterligere forent ved enfelles form for åpenhet i forhold til hvor mye de forteller oss – og hvordan degjør det.

Herer Hamer på hjemmebane# han har en øvet hånd når det gjelder å skisse oppåndslivet til godt voksne menneskers uten å tegne flere streker enn nødvendig.Og som i filmografien forøvrig opplever jeg håndteringen av det tilforlateligesom det sterkeste i filmen. Jo mindre komplisert, desto bedre: Hamer har skarptblikk og et stort hjerte.

Menav og til lurer jeg på om hjernen står helt i stil. For når det sies ting skisserav og til pensles ut, er det veldig mange kvaliteter som forvitrer faretruendefort. I hans forrige film, O’Horten,var traileren påfallende mye bedre enn selve filmen# ren og symbolfri. Mens denfulle versjonen ble belemret med metaforer av typen “månestein på vei gjennomrommet” som trekker det hele ned til et helt annet nivå.

Sliker det også i Hjem til jul: Taekteparet som sliter med å finne frem til den dype, ektefølte nærheten i samlivet.Såheim og Mosli er dyktige nok til å spille ut dette uten ekstra staffasje. Meni tillegg til det mellommenneskelige, kastes det inn en gammal julestjerne sombare Såheim klarer å tenne, i år som i fjor. Men som slukker straks han går utdøra. Et bilde som bulldoserer inn en åpen dør og river med seg den spinkle mentydelige overbygningen i samme slengen.

Heldigviser ikke denne stilen gjennomført med særlig konsekvens. Lange passasjer erstrålende, der folk bare gjør ting, helt uten følgetekst. Fortellingen omuteliggeren på vei hjem til sine gamle foreldre er veldig fin veldig lenge: Altvi trenger å vite står skrevet i ansiktet og dagligtalen# presisering trengervi ikke. Men så er det som om noe svikter hos Hamer, og plutselig kommer det utav det blå en lang harang om hvordan mannen var bygdas største fotballspiller,at han brant en viktig straffe og at det derfra gikk rett til helvete.

Enforklaringsmodell vi kjenner fra AceVentura – pet detective. Og jeg er faktisk ikke helt sikker på om Hamerseriøst synes dette er et talende bilde eller om han begår en klassisk pastisjfor å minne oss om at det er fiksjonsfilm han holder på med. Jeg håper inderligat på sistnevnte og at nysnøen er ett pek til Snowflake – selv om dette er lite trolig, og neppe noen god idé ialle fall. Hjem til jul er nemlig enganske sart film og helt avhengig av at publikum er emosjonelt til stede iatmosfæren som skapes. Og avbrudd, om det er av den ene eller andre grunnen,oppleves som svært kontraproduktivt.

Slikstår Hjem til jul tilbake som en finfilm. Der Hamer igjen, noe paradoksalt, ser ut til å imponere mest når hanforsøker minst.