Freudiansk hevndrama

5 / 6 stars
b
a

Syndsforlatelse oggrusomt grafisk vold i freudiansk hevndrama

I Only GodForgives har Nicolas Winding Refn igjen slått seg sammen med Ryan Gosling iet psykologisk hevndrama som tar større risikoer enn deres forrige film, Drive. Filmen balanserer hårfint mellom åholde akkurat nok tilbake til å dra seeren inn, og å være for hemmelighetsfull for sitt eget beste.

Vi tas med tilBangkoks underverden, en plass hvor hvitebalansen aldri er stilt ogpolitimennene er større psykopater enn de kriminelle. Gosling spiller Julian,som sammen med sin bror Billy (Burke) lever av heroin- og kokain-import helttil Billy blir drept av en mann som ikke helt likte at Billy voldtok og dreptedatteren hans. Inn flyr Crystal (Scott Thomas) – moren fra helvete – og kreverat Julian hevner sin bror.

Only God Forgives er ikke en film som inviterer til innlevelse,men som utfordrer seeren til å investere av seg selv for å fylle opp detomrommene filmen presenterer. Både Julian og politibetjenten Chang(Pansringarm) er uløselige gåter – Crystal hevder da også selv at hun aldri harforstått seg på Julian, muligens på grunn av at han tilsynelatende er deneneste i familien med et snev av samvittighet. Forholdet de to i mellom erødipalt så det holder og hinter om en forhistorie som kunne forklart dettraumatiserte vesenet Julian har endt opp som. Ikke at det vises på ham, forGosling går gjennom filmen uten å bevege en eneste ansiktsmuskel, og ikke sierhan mye heller.

For å gjøre opp fordenne ugjennomtrengeligheten brukes både visuelle og strukturelle virkemidler.Fotograferingen kan minne om tidlig Wong Kar-Wai i måten den aktivtvisualiserer rommet som et subjektivt landskap. Filmens oppbygning kan av ogtil virke mer som en serie tablåer enn et tradisjonelt narrativ, og selv om deni det store og hele forholder seg til lineær tid, mistenker jeg scenene likegjerne kunne vært stokket om uten at det hadde gjort noen stor forskjell – manpresenteres uansett for et handlingsforløp som krever at man går tilbake ogbearbeider det som har skjedd for å trenge gjennom hendelsene og hente noe fradem.

Så kan man hevde atfilmens innesluttethet kun er et symptom på at den ikke har noe å fortelle –eller man kan la tvilen komme den til gode og hevde Only God Forgives eren film verdt å returnere til.

Trond Gausdal

Premiere 31. mai