Anmeldelse: «Wendyeffekten» svikter på både manus og regi

«Alle har draget på horer, det er det som er hele forretningsmodellen Hore», lyder den eneste morsomme replikken i Wendyeffekten, ei hore av en komedie som feiler nettopp fordi den forsøker å ha draget på alle.

1 / 6 stars
b
a

1En utro regnskapsfører planlegger å stikke av med mafiaens penger for å sikre et bedre liv for ham og søndagskjæresten: prostituerte Wendy. Hans fingeravtrykk er det eneste som åpner safen, men etter en serie uheldige hendelser, er regnskapsføreren som sunket i jorden. Forsvinningen igangsetter en clusterfuck av coenske dimensjoner, som involverer finske innkrevere, Økokrim, Kripos og en dansk safe-ekspert.

… så la oss begynne med en setning om nettopp Coen-brødrene: Hver minste lille bikarakter i en Coen-film har mengder av personlighet i form av særegne talemåter eller underlige fakter. I noen grad kan man si det samme om tidlig Guy Ritchie (Lock, Stock, and Two Smoking Barrels og Snatch), som Ole Endresen kanskje i størst grad ønsker å slekte på med gangsterkomediene sine. Slik karakterrikdom finner vi dessverre ikke i Wendyeffekten. I utstrakt grad opererer Endresens Wendyeffekten-manus med tre karakterer:

1. Nervøs og riksmålstalende herre

a. Morten Ramms «Kripos-inspektør Krøvel»

b. Nils Jørgen Kaalstads regnskapsfører

 

2. Skravlete karikatur fra Oslo Øst

a. Christian Skolmens «Sylfest»

b. Jon Øigardens «Nico»

c. Kåre Conradis «Ottesen»

 

3. Fåmælt, ultravoldelig sinnatagg

a. Kristofer Hivjus gangster

b. Finnen Yetons medarbeider

 

Dette er en grov forenkling, så la meg nyansere: Karakterene er ganske enkelt for nær hverandre i oppførsel og språk. Det er riktignok Sylfest som lirer av seg replikken «Du velger ikke korta’rine, du velger åssen du ska’ spelle’rem.», men det er ikke hans replikk og hans alene – det kunne like godt vært Conradi eller Øigarden som sa det. Det tenker man aldri når man ser Coen, Ritchie eller for den saks skyld Tarantino, som Endresen også refererer til (når det filmes ut fra bagasjerommet i stedet for inn i det – en velkjent Tarantino-trope).

Problemene bunner altså i manus og regi. Kreativiteten sviktet da manus ble ført i pennen, og det allsidige regiblikket manglet på set. En god skuespiller kunne selvsagt bøtet på skadene, men med ikke-skuespillere som Morten Ramm på laget er det lite hjelp å få. Nå ser det ikke ut til at det er mulig å stanse flere utspill fra Ole Endresen, men en må få lov å ønske seg at det blir slutt på den grufulle navnecastingen: Ikke velg Morten Ramm fordi Morten Ramm. Ikke velg Linn Skåber fordi Linn Skåber. Ikke velg Kåre Conradi og Bjarte Tjøstheim fordi Kåre Conradi og Bjarte Tjøstheim. Skal jeg få et manus med replikker som «Frys, morrapuler!» peisa i maska til morgenkaffen en ellers fin onsdag, vil jeg neste gang foretrekke å få det levert av fagfolk med en mer ekstensiv skuespillerbakgrunn enn «Hei, Morten! Vil du spille i filmen min?».

Wendy

Når så sentrale ingredienser som manus og regi svikter, blir annen hederlig innsats dessverre gjort irrelevant, men jeg vil likevel berømme enkeltingredienser: Scenografien på rommet til Wendy sier alt om hvem hun er og tegner et helt karakterportrett alene. Lyddesignet er upåklagelig, og spesielt foley-arbeidet er perfekt – alt fra nakkeknasingen til Kristofer Hivju til lyden av spiker gjennom menneskehjerne er akkurat passe overdrevent, slik det skal være i en sjangerfilm som denne. Ikke minst er Christian Skolmens Sylfest et lyspunkt – en imponerende helstøpt karakter (og karikatur) i et ellers todimensjonalt karaktergalleri.

Okay, Gretne Filmkritiker, men dette er jo bare en komedie, så er Wendyeffekten i det minste en morsom film? Nei. Svaret er nei. De billige vitsene favner så bredt at de totalt mangler brodd, der de faller til jorden med høy frekvens. Den beste humoren er høyst ufrivillig, i famlende gangsterreplikker som «Skapsprenger. Den beste. Honoraret hans går av din cut.». Og så akkurat nå, da, når norsk dialog endelig var i ferd med å rette opp noe av sitt dårlige rykte.

Det kunne vært hentet ut i hvert fall et par morsomme øyeblikk til, dersom klippen hadde vært mer leken og energisk; om den hadde behandlet det komiske potensialet som finnes i de ofte nydelig lyssatte bildene til Jens Ramborg med mer fandenivoldskhet. Igjen er det naturlig å referere til Guy Ritchie, og især Snatch. Det er simpelthen umulig å glemme Dennis Farinas «I’M COMIN’ TO LONDON!»-replikk, etterfulgt av de lynraske klippene med drosjedør, styrtet shot, fly som tar av og nytt kontor – en dagslang reise fortalt på to sekunder. En kunne like godt nevnt Edgar Wrights «Cornetto-trilogi» Shaun of the Dead, Hot Fuzz og World’s End – hvor tonnevis av humor ligger i klippen og timingen alene. Hvor er klipperommets påfunn i Wendyeffekten?

Ole Endresen gjør mye riktig i at han omgir seg med en rekke dyktige fagfolk og har tilgang på en rekke store navn som gir en rekke store kroner til å lage en rekke filmer. Men feilen – fra Kong Curling og via Jakten på Berlusconi til Wendyeffekten – er og blir Endresen selv. Hans to siste filmer er dessverre bleke etterligninger av filmer som allerede er laget – og ikke minst laget langt bedre.

Martin Øsmundset

Premiere 11.september

Ps. Til 80% av filmkritikerne på pressevisning: Det var en scene etter rulletekstene som dere ikke så. Den inneholdt et virkelig vakkert sluttbilde og en antydning om hvilken retning en eventuell oppfølger skal ta. Ta kontakt dersom det er noe dere lurer på.

wendyeffekten