Django Unchained

4 / 6 stars
b
a

Inglorious Basterds 2.

Django er historien om en slave (Foxx) som får sin frihet av en kalkulerende, men noget
bløthjertet dusørjeger (Waltz) som trenger hans hjelp med å identifisere tre ettersøkte
bondetamper. Partnerskap blir vennskap og nevnte dusørjeger bestemmer seg for å
hjelpe Django med å redde kona fra en brutal slave- og plantasjeeier (Di Caprio).

Django har flere likheter med Inglorious Basterds. Tarantino har igjen gått tilbake i
historien – denne gangen til sørstatene i 1858 – for å omskrive den til de undertryktes
fordel via et par voldsmenn med en dumdristig plan. Christoph Waltz har skiftet ham fra
jødejeger og bad guy til dusørjeger og good guy, men er ellers den samme som han var i
Basterds# en sofistikert, strategisk og flerspråklig herremann med et smil som sjarmerer
like mye som det manipulerer. Og folk dør. Hyppig, tidvis på bestialsk vis og gjerne som
eksploderende ballonger av blod og sommerkoteletter.

Som forventet er det exploitation med høyst siterbare oneliners (”The D is silent”),
det er Ennio Morricone og various artists som står for soundtracket og mer enn noen
gang er det hentet innflytelse fra Tarantinos 60- og 70-talls spaghettiwesternhelter,
denne gangen først og fremst Sam Peckinpah, bevist ved en symfoni av en shootout hvis
blodbad en må se sluttscenen i The Wild Bunch for å finne maken til. Ikke overraskende
har Quentin en liten rolle selv, men det vil forbløffe noen og enhver at han dukker opp
som del av en gruppe australske (you heard me) revolvermenn.

Tarantino skal ha honnør for å hente ut det beste av skuespillerne sine. Spesielt
Di Caprio skinner som den grusomme Calvin Candie. Det er ren nytelse å se Leo
utenfor “intens helt”-registeret han har jobbet i siden tidlig 2000-tall. Waltz og Foxx
leverer også varene, med en betagende kjemi seg imellom. Tarantino-yndlingen Samuel
L. Jackson er imidlertid variabel i rollen som Stephen, Cadies høyre hånd. Ved én
anledning ser han ut til å glemme karakteren og nøye seg med å spille Sam Jackson.

Det største ankepunktet er at Django er en to timer og førtifem minutter lang “vil helten
få jenta?”-film hvor jenta ikke gis noen personlighet. Ja, Tarantinos filmer handler mer
om veien enn om målet, men målet må bety noe. Vi unnet The Bride å drepe Bill og vi
håpet at Shosanna skulle få hevne familien sin. Mens Django slakter hvite, glemmer vi
hvorfor. Det kunne ikke brydd oss mindre hvilken skjebne kona hans møter.

Den siste replikken i Inglorious Basterds var en åpenbar beskjed fra Tarantino: “This
might just be my masterpiece.” Undertegnede nikket anerkjennende i salen. Til
sammenligning er sign-offen i Django følgende lettglemte ord: “Let’s get outta here.”
Det er noe der. Der Basterds var leken, innovativ og minneverdig, er Django nærmere
et skuldertrekk. Ikke blant filmer generelt, må vite, men i Tarantino-sammenheng. Ved
å følge hans filmografi er vi blitt så bortskjemte at vi ikke bare forventer, men krever å
få utsatt øynene og ørene for noe helt nytt når vi benker oss på kino. I Django er det lite
nytt å melde. Vi får det vi forventer fra Tarantino, men er det det vi vil ha?

Premiere 18.01.2013


Husk å gi din stemme til Årets Beste 2012! Du kan lese om de nomimerte og stemme i lenkene under:

Osloprisen,Bergenprisen,Trondheimprisen,StavangerprisenogNATT&DAG-prisen (riks)