Asfaltenglene

1 / 6 stars
b
a

“Narkotika på Saigon House!?! Jeg bare skjønner det ikke!”, roper Rikke, et av medlemmene i Asfaltenglene, som best kan beskrives som en pedagogisk SFO-miks av Charlies Angels, The Bratz og politisk korrekt fargerikt felleskap.

Vietnamesiske Ohna driver restauranten Saigon House sammen med broren og bestemoren, Maja er den pippi-smarte stankeljenta som er forelsket i innvandrergutten over gata og Rikke er hun blonde, syngende søte som skal bli popstjerne. Og etter hvert som man øyner plotet – Tre 12-årgamle jenter infiltrerer narkoligaen i Torggata (!) for å befri Ohnas uskyldig dømte storebror – gir Rikkes indignerte kommentar raskt næring til videre måpende tankekors. Som: “Narkotikatema i en barnefilm!?! Hva i all videste verden!”. Men som en av jentene så treffende snapper det: “Dette er ikke verden. Dette er Torggata” ….

Og det er faktisk litt befriende med en barnefilm som beveger seg bort fra helanimerte blåfjell og distriktsfanatisk kystkultur til en av Oslos styggeste gater – og våger å påstå at unger under tenåringsalder kan være interessert i mer enn småsel og kvister som snakker. Og at de kan være urbane, gatesmarte og lett bevandret i kriminologi, uten å bli til Olsenbanden Jr.

Men hvorvidt det er ok å behandle en barnefilm som den noe proteinfattige girlpower-stuffingen i en vårrull vegetar og wrappe den løkgrinende blindt inn i den voksne kriminalfilmstrukturen av etterforskning, narkotikahandel og menneskesmugling, kan selvsagt diskuteres.

Sammen med spørsmålet om når Kim fra Himmelblå skal plasseres tilbake til castingbanken for reklamefilm en gang for alle. For ikke å snakke om hvorvidt dette er en verden jeg brenner etter å introdusere barna mine for i en alder av knappe syv år ….