Anmeldelse «Maze Runner: Ildprøven»: Råsterk actionsymfoni

Ja, de løper enda. Fy faen, som de løper.

5 / 6 stars
b
a

5

The Maze Runner: I dødens labyrint var noe så sjeldent som en usedvanlig positiv overraskelse blant mylderet av påkostede tenåringsdystopier. Ved å tilbakeholde ekstremt mye informasjon, men stadig gi ut litt mer i form av bittesmå drypp, som om filmskaperne nylig hadde gått opp til eksamen i Lost-historiefortelling, ble atter en Fluenes herre-arvtaker til noe som var nærmest hinsides pirrende for nysgjerrigheten. For all del; det var høy «sett det før»-faktor innledningsvis, og karakterene var malt med temmelig bred pensel, men litt etter litt vokste filmen ut av sjangertrøya som enhver tenåringsdystopi post-Hunger Games strever med, og med en superb Resident Evil-sving i narrativet avslutningsvis, hadde The Maze Runner etablert seg som en film(serie) som lever på sine egne premisser – i stor grad takket være kildematerialet; James Dashners roman med samme navn.

Les vår anmeldelse av The Maze Runner: I dødens labyrint

Først et par advarsler:

1. Ser du Ildprøven uten å ha sett film nummer én, henger dette neppe på greip.

2. Slutten på den første filmen vil nå bli spoilet helt uten hemninger.

I film nummer én ble vi etterlatt med et enormt «hva nå?». Thomas, Minho, Teresa og de andre ble berget ut av laboratoriet de hadde tatt seg frem til utenfor labyrinten av en svært så militant forsamling. Film nummer to starter der den forrige slapp, idet de overlevende bringes til sikkerhet i et høysikkerhetsanlegg styrt av den mistenkelige Janson. De får vite at deres labyrint ikke var den eneste, og at det er planer om å bringe dem videre til et atskillig hyggeligere sted, men mistanken til Thomas vokser. Er de gjester eller fanger?

maze-runner-scorch-trials

Om den første filmen opplevdes som en slags reise fra Hunger Games og Lost til Resident Evil, oppleves Maze Runner: Ildprøven noe nærmere en reise fra Ender’s Game til The Walking Dead og Resident Evil: Extinction (for ordens skyld: den soleklart beste RE-filmen). Her har vi nemlig forlatt ungdom som sperres inne i naturen hvor de kontinuerlig svever i livsfare, den isolerte settingen og oppdagelsene i undergrunnslaboratoriet, til fordel for et utgangspunkt hvor ungdom testes og utnyttes av kyniske voksne, hvor en øde verden er overtatt av virusinfiserte, og hvor ørkenen – ildprøven, om du vil – er setting for en postapokalyptisk kamp for overlevelse.

Grunnen til at jeg lister opp referanser som en overtent Tarantino-imitator, er ganske enkelt denne: Det er en fryd å se sjangerfilm når filmskaperne har gjort hjemmeleksene sine. Det er inspirerte øyeblikk i denne filmen som nikker til enkeltideer fra Alien, The Matrix og Transformers: Dark of the Moon, og de virusinfiserte, arrbefengte jævlene beinflyr nærmest som om de kom rett fra 28 dager senere-settet (kledd i et uhyggelig lyddesign som får dem til å høres ut som skadedyr i veggene). Wes Ball er en filmskaper i Håkan Hellströms ånd – han låner og kopierer og hyller og siterer – men lager en genuint ny rett av gamle ingredienser.

MR

Maze Runner: Ildprøven er en så fortettet og rendyrket actionfilm at det knapt er rom for å puste.

Mange vil kanskje spørre seg om det er noe running å snakke om, nå som det ikke lenger er noen maze å snakke om. Og ja, de løper. Fy faen, som de løper. Maze Runner: Ildprøven er en så fortettet og rendyrket actionfilm at det knapt er rom for å puste. Idet én trussel er unngått og noen støtter hendene på knærne eller får sagt en halv setning om mysteriene som stadig ligger forut for handlingen i den første filmen, kan du banne på at neste trussel er på vei – og godt er det, for regissør Wes Ball er til de grader best på actionsekvensene. Med bakgrunn i visuelle effekter og grafisk kunst, nøler han ikke med å bruke kran eller helikopter for å vise frem praktfulle, postapokalyptiske byer eller kjøligvakre, høyteknologiske anlegg, men det blir aldri pornografi av det; aldri selvskryt. Moneyshotsa begrenses til et kledelig minimum, og når actionsekvensene er på sitt mest intense, tar Ball og fotograf Gyula Pados opp arven etter run-and-gun-estetikken vi kjenner fra Paul Greengrass’ Bourne-filmer. Resultatet er en visuelt kontrastfylt film som lykkes med å være like storslagen og høytidelig som den er lurvete og andpusten. Det samme kan sies om den solide, om noe oppskriftsmessige musikken til John Paesano, som er fanfaretung og full av jagende fioliner og dramatiske pauker; handlekraftig og håpefull, men også panisk og rotete. Alt til sin tid, som det heter.

Maze Runner-filmene faller ikke for fristelsen det er å caste seg til himmels i birollene. I dette universet opplever vi aldri at en karakter introduseres med ryggen til, snur seg og er Gary Oldman, John Turturro eller Jeff Bridges. I stedet får vi smakfulle valg som Barry Pepper, Giancarlo Esposito og Lili Taylor – de riktige skuespillerne til de riktige rollene. I samme åndedrag må jeg få applaudere valget av Aidan Gillen som den iskalde kynikeren Janson. Ikke noe vågestykke av et rollevalg, bevares, men etter å ha sett Gillen som Tommy Carcetti i The Wire og Petyr «Littlefinger Baelish» i Game of Thrones, er jeg overbevist om at ingen skuespiller i nåtiden kan spille slu og bedragersk som ham.

Wes Ball har stadig litt å hente på den emosjonelle resonansen – dessverre. Karakterpenselen er fortsatt litt for bred, og hovedkarakteren Thomas blir aldri stort mer for oss enn arketypen «Den utvalgte». Det er en stygg ripe i lakken hos en ellers råsterk actionsymfoni fra den virusinfiserte postapokalypsen.

Martin Øsmundset

Premiere 15. september

maze runner