Anmeldelse «Der Vindane møtes»: årets kinoopplevelse?

Der vindane møtes er en hypnotiserende vakker film som best kan beskrives som muligheten til å tre inn i gamle svart-hvitt-fotografier.

6 / 6 stars
b
a

 

6Siden filmteoriens morgen har de lærde hatt munnhuggeri rundt spørsmål som «Hva er særegent for filmkunsten?». Er det klippet, er det muligheten til å løfte et nærbilde ut av en helhet, er det filmens evne til å reprodusere virkeligheten, eller er det simpelthen bevegelse?

Der vindane møtes oppleves som et friskt innspill i denne debatten. Brorparten av det vi får se i Martti Heldes debutfilm om Stalins deportasjon av baltere under annen verdenskrig er nemlig strippet for bevegelse. Skuespillerne er sirlig stilt opp i fryste positurer, og foruten enkelte løv og strå som blafrer i vinden, er det kun kameraet som er i bevegelse, der det duver mellom statister som ikke leer en muskel.

Denne unike arbeidsmetoden ligger til grunn for en hypnotiserende vakker film som best beskrives som muligheten til å tre inn i gamle svart-hvitt-fotografier. Filmen er badet i et detaljrikt lydbilde som formidler en førstepersonsopplevelse av deportasjonen, og når vi en sjelden gang hører musikk, er det så smakfullt utvalgt og plassert at en risikerer å glemme åndedrettet. Gjennomgående hører vi fortellerstemmen til Erna, fra de lengtende brevene hun skriver til mannen Heldur om den pinefulle togreisen, den gruoppvekkende arbeidsleiren og datterens sykdomsforløp.

Det er som om Heldes påstand er at filmmediets svakhet er dets mange inntrykk og dets ofte hastige fortellertempo, og at vi kan oppfatte mer, føle mer og lære mer dersom tiden fryses. Det er fristende å trekke en linje til Béla Tarrs syv og en halv timer lange Satantango (1994), som opererte med et hårreisende seigt fortellertempo, med det resultat at nyansene og detaljene ble viktigere, og intellektet fikk mer å jobbe med, ikke mindre. Slik er det også i Der vindane møtes.

Det er selvsagt ren selvskading av distributør Fidalgo å sette opp en stillbildefilm i svart-hvitt fra en estisk regidebutant på norske kinolerreter, men det gjør meg rørt at vi er velsignet med enkelte fandenivoldske distributører som ser at for de ytterst få som løser billett til en film som Der vindane møtes, er dette potensielt årets kinoopplevelse.

Martin Øsmundset

Premiere 11. september

der vindane møtes