(500) Days of Summer

3 / 6 stars
b
a

Menn som hater kvinner. De finnes i så mange former og fasonger. Og denne filmen er en treffende – om enn ikke innsiktsfull – illustrasjon av en underkategori av disse som hater (at de ikke forstår). De som går rundt med konstant kvelningsfornemmelse etter en kronisk overdose Morrissey. En indie-arketyp som gjerne bruker “miserable” som en ultimat hedersbetegnelse. Joy Division-T-skjorte over et blekt, innsunket bryst. Lavmælte sarkasmer som foretrukket omgangsform.

Møt Tom. Inkarnasjonen av alt det ovennevnte. Gikk på arkitektskole. Ble emo. Jobber med noe han hater. Men så: Inn i firmaet kommer Summer. En jente som kler og ter seg som om livet var en Belle and Sebastian-video. Tom faller pladask. Hun flørter litt. Og det er det.

Filmen er Toms lidelseshistorie. Der han vekselvis forsøker å takle sorgen og dyrke sin egen misere. Filmen til en ung, emosjonell mannlig kunstner.: Null evne/vilje evne til å utforske andre karakterers perspektiver. Omfattende narsissisme. Og et generelt problem med å kommunisere denne. La oss derfor låne ordet til Stephin Merritt. Som vet hvordan det skal gjøres og med noen strofer oppsummerer filmen i lyrisk klartekst: I’m a hopeless romantic/Your a terrible flirt/Cool and unfazed, you’re always amazed/When someone gets hurt.

Bare så indie-folket vet at vi tar dem på alvor. I en film som tross sjarmen mest av alt minner oss om hvor påfallende bra Reprise faktisk er.